Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Guds kjærlighet

«Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.» Ef 3:20-21

 

Når det står at han kan gjøre mer enn alt, så skal vi være oppmerksomme på at denne makt har sitt utspring i den kjærlighet han har vist oss. Slik at makten er kjærlighetens tjener. Det er altså ikke en from talemåte, men erfart virkelighet Paulus bygger på. Hans tros kilde er hva Gud har gjort med Kristus, vår stedfortreder: Gud har bevist styrken i sin kjærlighet ved at Kristus døde i vårt sted.

«Kjærligheten, hjertegløden
sterkere var her enn døden.
Du for vår skyld alt forsaker,
og i lydighet du smaker
korsets død i alles sted.»

Guds kjærlighet til oss var sterk nok til at han kunne tåle å se Jesus, den elskede, lide i vårt sted. Det er vel ikke så vondt og smertefullt å lide for den man elsker, som det å måtte se på at den man elsker lider. Sier man ikke: Heller å lide for sin elskede enn å utsette den elskede for lidelse, som ingen kan befri den elskede for?

Sett i dette lys må det ha vært en usigelig pine for Gud å måtte se hjelpeløst til Getsemane og på Golgata, mens Sønnen lider uten grense. For skulle vi bli hjulpet, så kunne han ikke hjelpe Jesus. Men så sterk var Guds kjærlighet til oss at han tålte, ja – selv valgte å tåle denne navnløse smerte for vår skyld. Det hadde vært lettere for Gud selv å lide enn å måtte se Jesus lide. Men Faderen kunne ikke være vår stedfortreder. Det kunne bare Sønnen som var menneske. Kun Jesus var i stand til å lide til frelse for oss. Kun menneskesønnens lidelse kunne bli til forløsning for mennesker. Dersom Faderen hadde tatt den stedfortredende lidelse på seg, kunne det ikke komme oss til gode, for kun et menneske kan sone for menneskers synd.

Dersom vi våger å stille det spørsmålet: Hvem led mest – Faderen eller Sønnen? Da oppdager vi at her kan vi ikke lodde dybdene. Men la oss allikevel stille det med ærefrykt. For så kan vi kanskje få øye på noe som vi ikke riktig har tenkt over før. Og kan svaret hjelpe oss til større undring og takknemlighet overfor Gud, så er det godt for oss å få det.

I Johannesevangeliet (15:13) leser vi en uttalelse av Jesus: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner». Ingen – ikke engang Gud kunne lide som Jesus led. I Romerbrevet (5: 8) leser vi: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere». Ingen – ikke engang Jesus led slik som Faderen led ved å gi sin elskede som offer. Hva må det ikke ha kostet faderhjertet å se på dette? Sammenfatter vi dette kommer vi til det resultat at Jesus led mer enn Faderen kunne lide – og at Faderen led mer enn Jesus kunne lide, fordi Jesus var alene om den stedfortredende lidelse hvor han smakte den smerte å bli forlatt av Gud, mens Gud var alene om faderlidelsen, det å måtte forlate Jesus i den nød. Begge kunne si med full rett: «Sku og se om det finnes en smerte lik den som er voldt meg» (Klag 1:12).

Det er ikke for ingen ting når Paulus skriver at denne kjærlighet overgår all forstand! Faderen og Sønnen overgår hverandre fra hver sin side. – Et paradoks og allikevel den høyeste virkelighet. Begge har elsket mest, for begge har lidt mest, og ingen vet av så smertelig erfaring at det å elske er å lide.

I syndens verden vil lidelsen følge med kjærligheten. Det skar Gud i hjertet å se synden og dens følger, fordi han elsket oss.

Og dette hjerte sløves ikke med tiden – her leger tiden intet sår. I stedet ble pinen større og større jo mer der blir syndet og jo flere det ble til å synde. Tør jeg si det? Må man ikke gripe til noen ganger å tale på menneskelig vis? Guds hjerte ble som et sviende sår som aldri kunne slå seg til ro før det var skapt en vei til frelse for oss. Og den veien gikk over Golgata – Guds kjærlighet var lenket til lidelsen, til korset, fra slektens begynnelse.

Kjærligheten til oss måtte bli en lidelse fra syndefallets dag – og kjærligheten til Jesus gjorde det til den største lidelse å se fram til – ja, og når tiden var inne å overgi ham i døden for oss. Jesus døde jo ikke bare med Guds tillatelse, men etter Guds vilje (Jes 53:10). I sannhet: Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus, den elskede, døde i vårt sted. Guds kjærlighet både til oss og til Jesus sønderriver hans hjerte på Golgata, så kjærligheten blir en kompakt, navnløs smerte. Var den før den største rikdom i Guds hjerte, så ble den nå den tyngste byrde noen har båret i tid og evighet.

Det er den kjærlighet som overgår all forstand, fordi dens faderlidelse overgår all forstand. Men Guds kjærlighet eide styrke nok til å åpenbare seg på denne måten gjennom Jesu død. Den beviser seg selv gjennom den høyeste lidelse. Vi aner kanskje litt av Jesu lidelse, og hva frelsen kostet ham når vi ser hans blods svette i Getsemane. Men fatter vi hva det har kostet Faderen av smerte? Faderens lidelse ligger bak et dekke, men evigheten vil nok åpenbare den lidende Fader. Og selv med det vi nå har skimtet, skal vi ikke tro at vi har sett helt til bunns i den guddommelige kjærlighets mysterium, så vi nå forstår den. Men så mye er klart, at det var den kjærlighet, som var blitt virksom i Paulus' liv. Det har grepet ham at Jesus døde for ham, mens han ennå var en ugudelig synder som var en fiende av Jesus. Selv om han ikke begriper det, har det grepet ham. Det griper han om med hjertets tro, selv om han ikke kan gripe det. Og den kjærlighet Jesus har vist ham, tvinger ham til å tjene.

Kan du ikke begripe den, så grip den (1Tim 6:12) – Kan du ikke gripe den, så la deg gripe av den (Fil 3:12).

Kan du ikke fatte den, så la deg omfavne av den, for den omfavner deg allerede. Tro det kun!

Fra «Bønnen og Helliggånden»

Lov og Evangelium 2015 - Nr 07