Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slukner (19)

Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, hadde uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk.

 

 

Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men hans appellforkynnelse var mer kraftfull og uten liv enn sann bibelsk og sjelesørgerisk. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å få hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem.

Bjørnås og Mobekk ville helst kaste Lyngeid ut av menigheten, men Bakke støttet Lyngeid. Emly Mobekk fikk fred med Gud ved hjelp av sin bestemor. Mange var engstelige på grunn av et syn på himmelen. Stian Røst prøvde å ta sitt eget liv. Grosserer Mobekk fikk hjerteproblemer.

Ling så inn i evangeliet og kom tilbake for å ha møter. Pastor Bjørnås ble sendt på sykehus, men Ling fortsatte med møtene inntil Bjørnås var tilbake. Både Bjørnås og menigheten var berørt av vekkelsen som nå fulgte Ling, men snart kom alvoret i bakgrunnen. Forberedelsene til den kommende jubileumsfesten opptok dem mer og mer. Red.

 

At det ulmet under asken, fikk Lyngeid et nytt bevis for en kveld i uken før den store festen.

De holdt andakt i kjøkkenet etter aftens. Hele den lille familien var hjemme i kveld. Og til familien ble også Sevrin regnet. For han og Dordi skulle holde bryllup, så fort festen var over. Det føltes så godt og fredfullt i det lyse rommet. De satt alvorlige rundt bordet mens far leste med sin varme røst.

– Men om tider og tidspunkt, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn – – –

Det var mens Lyngeid ba at noen puslet ute i gangen, og et øyeblikk etter banket det på kjøkkendøren. Ingen svarte. Lyngeid fortsatte med sin bønn. Imens gikk døren sakte opp, og noen kom inn. Så ble det helt stille, og Lyngeid gjorde seg ferdig. Nå så han opp.
– Åh, er det deg, Røst? Jo, det var Røst. Han sto lutende
ved døren. En kunne nesten tro det var en gammel mann, gusten og grå som han var. Han så herjet og nedbrutt ut.
– Unnskyld at jeg forstyrrer, ba han. Fru Lyngeid kom med en stol.
– Sitt ned, sa hun vennlig. Vil du ha mat?
– Nei, takk, jeg har spist, sa han fort. Men han kunne ikke la være å kaste et sultent blikk på bordet. Fru Lyngeid så det blikket.
– Du kan nok ta en bit til, mente hun, og ordnet til for ham. Om litt satt han og spiste, mens Lyngeid småpratet med ham. Fru Lyngeid spurte etter konen og barnet.
– Å, jo – – –

Røst satt og gumlet. Det var nesten som om han svelget svaret med det samme. Fru Lyngeid spurte ikke mer om det. De unge hadde gått inn i stua.
– Sånne små barn – – –
Røst prøvde å snakke lett, som om han snakket om små barn i alminnelighet. Men så ble han forlegen og svelget resten av den setningen også.
– Sånne små barn, hjalp fru Lyngeid ham.
– Sånne små barn hører vel Gud til? Selv om foreldrene – – –
Han stoppet igjen. Lyngeid vekslet et forstående blikk med sin hustru. Så sa han rolig og avgjort:
– Ja, de hører Gud til. Han gravde ikke noe mer etter Røsts mening. Og det så ut til at Røst hadde fått det svaret han ville ha. Det ble forresten ikke stort av med spisingen. Lyngeid skjønte godt at det i kveld var noe som var viktigere for Røst enn maten. Det skjønte fru Lyngeid også. Derfor tok hun lille Tordis med seg og gikk ovenpå for å legge henne.

Røst takket for maten og gikk fra bordet.
– Jeg ville gjerne snakke noen ord med deg, Lyngeid, alene – – –

De gikk inn i stua, og et blikk fra Lyngeid var nok til å sende de andre ut i kjøkkenet igjen. Lyngeid lukket døren. De satte seg ved kakkelovnen. Et par små prydelamper kastet et rødlig skjær over rommet og de to mennene.

De ble sittende tause. Den ene ventet at den andre skulle si det første ordet. Men tausheten føltes ikke pinlig. De var for godt kjent med hverandre til det. Røst satt og så fortenkt på kakkelovnen, hvor en liten vimset flamme danset innenfor trekkhullet i døren. Det ble Lyngeid som talte først.
– Har du det ikke godt, Røst? Røst satt som før. Men det var en viss heftighet i stemmen da han svarte:
– Og det spør du om? Du som fant meg der nede på – – – brygga. Lyngeid vedble å være rolig og tale
rolig.
– Jeg tenker at det kunne ha forandret seg med deg.
– Jeg har det ikke godt, sa Røst nå. Stemmen var ru og trett.
– Du er i tvil om ditt gudsforhold kanskje?
– Nei, jeg har ingen tvil om det.
Røst rettet seg opp mens han sa det. Det spilte et sårt smil om munnen hans. Lyngeid så forundret på ham som om han ikke skjønte hva han mente.
– Jeg trodde du var i tvil om hvilket folk du hører til.
– Nei, jeg vet det.
– Så. – Hvilket da?
– Jeg er en av de ugudelige, av de fortapte.

Røst satte seg som før. Lyngeid satt og så på ham, og en stor medlidenhet vellet opp i ham. Så forkommen han så ut, den unge mannen!
– Du kan bli frelst, sa han stille.
– Åja, jeg kan vel det, mumlet Røst. Litt høyere sa han: Jeg vet at jeg kan bli frelst – teoretisk. I praksis går det ikke.
– Hvorfor ikke?
– Det er for mye i veien.
Lyngeid tenkte seg om. Hvor langt torde han gå? Men skulle han være Røst til hjelp, fikk han vel gå til bunns i hans forhold.
– Det er kanskje noe galt hjemme? spurte han.
– Ja, det skal være visst og sant, sa han med et slags galgenhumør som var til å gråte av. Hjemme er det skitt og lort og lukt og trette.

Han lo av sine egne ord. Men det var en latter som fikk tårene fram i Lyngeids øyne. Røst tidde noen øyeblikk. Så sa han som for å vise fram dypet av sin elendighet:
– Og så er svigermor kommet tilbake.
– Å nei, det er ikke luft hjemme til å bli frelst i. Og forresten – – –

Lyngeid ble sittende og vente på mer. Men det kom ikke mer – med det første.
– Kunne det nytte at jeg – eller kanskje Agna gikk bort og snakket med din kone, tror du? Ja, med dere begge samtidig, mener jeg.

Røst fór forskrekket opp.
– Nei, nei. Finn endelig ikke på noe slikt. Det ville bli verre etterpå.
– Hva er det egentlig som gjør det så ugreitt?
– Fra min side er det at jeg ikke tåler alt rotet. Hun på sin side er sjalu. Stort sett er det at jeg tjener for lite. Og med det lille jeg tjener, blir det stelt for dårlig. Krybben er tom, og så – – –
– Bites hestene, fullførte Lyngeid.
– Ja, nettopp bites, sa Røst tungt. Vi biter hverandre i hjel. Og forresten – – – Nå stoppet han der igjen. Lyngeid undret seg på om det var noe han hadde svært for å si.
– Forresten? frittet han. Røst satt og sturte. Han krøp sammen så han ble mindre. Fingrene på den ene handa som hvilte på kneet, skalv.
– Forresten er det ikke det verste – det der hjemme. Jeg har – – –
Han kom ikke lenger. Det så ut som om han betenkte seg.
– Hva har du, Røst? Jeg synes det er like godt at du snakker ut.
– Jeg har gjort underslag. Lyngeid kvakk. Men han forhastet seg ikke. Han lot både seg selv og Røst få tid til å smake på denne tilståelsen. Så spurte han rolig:
– Har du underslått innsamlingen i anledning festen?
Da rettet Røst seg opp som om han var forundret over at noe slikt kunne tenkes.
– Nei, er du gal? Det er Mobekks skitne penger jeg har tatt.
Et øyeblikk flammet hans øyne av harme – ved tanken på Mobekk. Men gløden sloknet fort. Det ble bare igjen et uttrykk av ulidelig angst i dem. Lyngeid følte enda mer medlidenhet med ham.
– Det var alvorlig det der, Røst. Røst svarte ikke akkurat nå. Han satt der bare fortapt og fordømt.
– Jeg kan ikke skjule det stort lenger, stønnet han. Forfalskningen av bøkene er temmelig klosset gjort – skjønner jeg nå. Jeg tør ikke skjule det lenger heller. Det er det der med Gud – og dommen. Hva skal jeg gjøre?

Røst brøt plutselig sammen. Han hulket innvendig, som om han måtte hindre seg selv i å gi lyd fra seg. Han satt og hivde seg på stolen. Aldri hadde Lyngeid følt seg så fattig før. Han satt og kavde for å finne en utvei, eller i det minste å gi et råd.

Gå og bekjenn det for Mobekk, sa han til sist.
– Han drar meg for retten.
– Ikke hvis du betaler tilbake.
Det var nesten forarget det blikket Røst sendte ham. Lyngeid hadde aldri sett et sånt blikk før. Han følte sterk trang til å gråte.
– Betaler, sa Røst. Hva skal jeg betale med? Lønnen min kan jeg ikke leve av, har jeg forklart deg. Langt mindre – – –
– Et lån – antydet Lyngeid.
– Jeg er like langt, brøt Røst av. Jeg kunne ikke betale lånet. Jeg måtte stjele et annet sted da. Å låne meg penger ville være å gi meg dem. Det var jo sant. Lyngeid følte at han hadde snakket dumt. Gi ham dem – – . En tanke slo ned i ham, en tanke som brakte ham til å spørre:
– Hvor mye dreier det seg om?
– Å, sånn en fire tusen, tenker jeg.
Lyngeids mot sank. Så mange kontanter hadde ikke han. Men – men et lån kunne han nok greie.
– Enn om jeg skaffet deg et lån, Røst?
– Jeg sier jo at jeg ikke kan betale.
– Kanskje du kunne. Hvis du fikk en annen post.
– Jeg har forsøkt mange ganger. Og hvis jeg fikk en, ville det gå i sluket hjemme, det jeg tjente mer. Du ser jeg er fortapt på alle måter, Lyngeid.

– Rent menneskelig sett er du det ikke, Røst. Hvis det var mulig å reise den summen, så fikk du gjort opp med Mobekk. Da kunne du begynne forfra igjen. Det skulle nok gå, ikke eldre karen enn du er.
Røst var blitt roligere. Et håp hadde begynt å lyse for ham. Angsten kunne slippe ham. Selvaktelsen kunne kanskje komme tilbake. Selvaktelsen – – . For noe tøys! Han ble jo avhengig av Lyngeid i stedet for Mobekk. Det ene kunne være som det andre. Til sist ble det vel til at han hadde sittet her og tigget i kveld.
– Nei takk. Vi skal ikke ha noe av det der, sa han hardt.
– Av det jeg foreslår, mener du? Hva vil du så gjøre? Røst trakk på skuldrene. Han reiste seg for å gå.
– Nei, stopp nå, Røst. Sett deg. Det var nesten som en befaling. Han satte seg også.
– Hva var så hensikten med å fortelle meg dette? Røst så nesten fiendtlig på ham.
– Iallfall var det ikke for å tigge.
– Nei, jeg har ikke beskyldt deg for det. Men noen mening hadde du vel med det? Du tenkte vel jeg kunne være til hjelp for deg på et eller annet vis. Røst tidde en stund.
– Jeg vet ikke hva jeg tenkte, sa han sårt. Jeg orket ikke å gå lenger med det for meg selv. Ikke et menneske har jeg å snakke med. Og så var det det der med Gud og dommen – – –
Han begynte igjen å ryste. Lyngeid lot ham gråte en stund. Så sa han:
– Jeg viser deg jo en utvei, Røst. Jeg forsøker å skaffe penger. Så tar vi Bjørnås med oss til Mobekk, og så får vi et ordentlig oppgjør med ham – og med Gud. Det kan hjelpe Mobekk også, det. Og siden – – –

Lyngeid satt og snakket med Røst til han ble roligere. Han fikk Røst til å høre, og forstå at det ble kastet ut en redningsbøye til ham. Og det ble til at de samtalte om detaljene i forslaget, og mulighetene for et godt resultat.
– Når skal vi så gå? spurte Lyngeid.
– Tja – – dro Røst på det. For meg kunne det bli det samme. Jeg kunne gjerne gå i morgen den dag. Men hvis Mobekk lager skandale, blir det dumt, nå før den store jubileumsfesten. Vi får se på det til den er over i det minste.
– Hm, sa Lyngeid. La det bli sånn da. Men jeg synes alle slike utsettelser er farlige. Røst sa god natt og gikk.

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 07