Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Lammets sang»

gangaas ingar 2011 webSangen om lammet som gav sitt dyrebare blod, er en kjær sang for syndere i nød. Denne sangen blir født i hjertet når en mister troen på seg selv og får sin frelse i Jesus alene – med blikket festet på Jesus. Da er det godt å synge med Marius Giverholt (Sb 279:1):

 

O Lammets blod, det dyrebare blod,
som gav meg liv da jeg ved korset sto.
Det er min trøst i all min sorg og nød,
min trygge ankergrunn i liv og død.

Hvilken plass har egentlig sonofferlammet iblant oss i dag, i forkynnelse, vitnesbyrd og sang? Både i Det nye og Det gamle testamente er dette det store hovedtema. Den røde tråd gjennom den gamle pakt er denne: Hvor er lammet? Sonofferet på den store forsoningsdag og offerbukken som ble sendt ut i ørkenen, pekte fram imot ham som skulle komme, Jesus Kristus. Svaret på den gamle pakts hovedspørsmål, gav Johannes døperen da han sto fram ved Jordanbredden og ropte: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!

Vi skal i det følgende se litt på den plass Lammet har i Bibelen. Deretter skal vi spørre: Hvor er ordet om Lammet i dag? Hvilken plass har det fått i våre forsamlinger? Og til sist: Hva betyr Lammet for deg?

Frelsens dag
Allerede Adam og Eva var opptatt av når Jesus skulle komme og gjenopprette fallet. Da evangeliet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode ble forkynt dem, begynte de å se fram til frelsens dag. Men de visste ennå ikke når det skulle skje. Ved Kains fødsel kan det se ut som at de tror det er frelseren som har kommet. Martin Luther oversetter siste setning av 1Mos 4:1 slik: «Jeg har fått en mann, det er Herren.» Skuffelsen må ha vært stor for Adam og Eva da de etter hvert forsto hvilken vei Kain ville gå – og sjokket enda større da han slo sin bror, Abel, i hjel. Seinere sto muligens deres håp til Set, han som ble født som en erstatning for Abel. Kanskje han kunne bli oppfyllelsen av løftet om en frelser? Men Guds time var ennå ikke kommet.

Helt fra denne tid ble det ofret lam. Det står om Abel at han ofret et av de førstefødte lam, og at Herren så til hans offer. Abel var rettferdig, og han hadde forstått det som senere ble forklart i Hebreerbrevet (9:22-24), som sier: «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld».

Israels trøst
I Sets linje kom Noa noen år senere. Hans navn betyr: «han skal trøste oss». Både far, Lamek, og bestefar, Metusalem, har nok hørt til den lille flokk som ventet på Israels trøst. Kanskje håpet de at Noa skulle bli trøsteren som var blitt lovt. Men Noa ble bare et forbilde, i og med arken, på linje med alle de andre tegn som hele tiden pekte fram imot han som skulle komme.

Påskelammet
Den praksis som oppsto på Adams tid med å ofre lam, og som også var vanlig på Abrahams tid, ble gjentatt og påbudt på Mose tid. Ved utgangen av Egypt skulle Israelsfolket ta ut et lam for hver familie. Det måtte være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt (2Mos 12:5). Blodet skulle strykes på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken (2Mos 12:7). Grunnen var at blodet skulle være et tegn for dem, og at Herren ville gå dem forbi og spare dem når han så blodet (2Mos 12:13). Moses trodde Gud. Han visste at blodstrykningen hadde en dypere mening, og at det pekte fram mot Jesus som skulle bli det egentlige sonofferlam. Seinere understrekes det på nytt hvor viktig det var at lammet skulle være årsgammelt og uten lyte (4Mos 6:14). Det var om å gjøre å være tro mot de påbud som Gud hadde gitt.

Ofring av lam
Skikken med ofring av lam var ennå vanlig da Samuel levde. I forbindelse med krigen mot filistrene står det at israelittene sa til profeten Samuel at han skulle rope til Herren om frelse for dem (1Sam 7:9): «Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren». Den samme Samuel fikk være med på å innsette kong David på tronen. Men det var nok Davidssønnen, Jesus, han så fram imot og lengtet etter, han som skulle gi sitt liv som løsepenge for mange.

Herrens lidende tjener
Det måtte være underlig for profeten Jesaja å gå med budskapet om Herrens lidende tjener som tålmodig skulle føres bort for å slaktes for synderes overtredelser og misgjerninger. Han hadde selv vært rykket inn for den hellige Guds trone. Der fikk han se sin synd, og at han var fortapt. Redningen ble den gloende steinen som engelen tok fra alteret. Det var steinen som seinere ble forkastet, men som er blitt hjørnestein. Om denne står det i Apostlenes gjerninger (4:12): «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved». Jesaja visste at Jesus skulle komme en dag. Ja, så sikkert var løftet, at det ble forkynt i fortid, som om det allerede hadde skjedd: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jes 9:6). Jesaja var blant dem som lengtet etter Israels trøst. Vel sju hundre år før Messias ble åpenbart, sa han: «Bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem» (Jes 52:9).

Og slik gikk det. Ikke rart at Simeon frydet seg i sin ånd da Jesus var født og ble båret inn i templet slik skikken var etter loven. Da tok han barnet i sine armer og lovpriste Gud og sa: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel» (Luk 2:29-32).

Lammets plass i den nye pakt
Da har vi sett at budskapet om lammet og stedfortrederen er det sentrale i den gamle pakts tid. Frelsen var knyttet til ham som skulle komme. Ved tro på ham ble synden tilgitt.

Det er ikke annerledes nå i den nye pakts tid. Hør hva apostelen Peter skriver: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud» (1Pet 1:18-21).

Apostelen Paulus viser klart at det er Jesus som er det egentlige påskelam og sonoffer: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus» (1Kor 5:7). Han er den eneste som kan tilgi synd, fordi han selv tok Guds vredes straff og åpnet veien til himmelen. Ved tro på ham blir du fri, og kan synge Lammets sang. Denne sangen følger Guds barn, slik som det står i sangen som Berit Berg har skrevet: «Mitt hjerte skal synge en evighet lang, om Jesus bare om Jesus». Hva større kan du tenke deg, enn å høre igjen og igjen at du er elsket av Gud for Jesu skyld? Da må hjertet springe av fryd:

Takk, Fader, at du var så god
mot Adams falne ætt,
du frelste oss ved Lammets blod
og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
takk, takk i evighet!
(Hans Adolph Brorson. Sb 665:4)


Dagens budskap
Hvor er budskapet om Lammet blitt av i dag? Dersom synderen ikke blir avslørt og møter den hellige Gud som hater all synd, får han aldri behov for frelse. Samtidig merker vi at det sjelden blir tale om å leve et liv som er omvendelsen verdig. Formaningene om ikke å skikke seg lik med denne verden mister sin kraft. For så lenge vi ikke har med en levende Gud å gjøre, en fortærende ild mot all synd, da blir det i grunnen likegyldig hvordan vi lever. Gud vil jo ingen synders død, heter det, og da kan det vel ikke være så farlig? Enten det lykkes eller mislykkes, er vi i samme bås. Eller som en ungdom sa det da han ble intervjuet i et ungdomsblad om sin kristne tro: – Vi som kaller oss kristne i dag, må ikke tro at vi er så mye bedre enn andre. Flaks egentlig, at Jesus døde for oss!

Denne tankegangen er ytterst farlig, og er et hån mot Gud.

Gave og oppgave
Ordet om forsoningen, om lammet og blodet er en tung og kjedelig tale, heter det gjerne i dag. La oss få høre noe annet enn synd og dom. Det er på tide å løsrive seg fra denne gammeldagse tvangstrøyen. La oss heller høre om oppgavene som venter på oss. Verden er i nød. Nå gjelder det å evangelisere. Vi har hørt nok om at vi er så syndige, er det ikke heller slik at vi er så unike, og at Jesus stoler på oss? Jovisst taler Bibelen om Jesus som stedfortreder, sies det, men nå har han gitt oss en oppgave å utføre. Det er vårt kall i dagens situasjon! Andre er opptatt av å danse og leke. Saken er bare den at dette fort kan bli noe helt annet enn lek. Guds ord står nemlig fast. Det kan ikke gjøres ugyldig. Og menneskets egentlige problem har alltid vært, og vil alltid være, vår fortapte stilling, og at vi står i unåde hos Gud – under hans dom og vrede. Derfor trenger vi å høre – om igjen og om igjen – om stedfortrederen Jesus som har kommet for å kjøpe oss fri med sitt eget blod. Det hjelper oss lite hva vi tenker om den saken. Spørsmålet er hva Gud sier, og det er hans ord vi trenger å høre, slik at vi kan komme til tro på ham!

Synd og nåde
Budskapet om synd og nåde er uforanderlig. Det betyr ikke at vi skal hegne om gamle ord og uttrykk av gammel vane. Men i møte med Jesus blir disse kjerneordene nødvendige og kjære for oss. Enda viktigere blir selve hovedsaken: Å finne en nådig Gud som kan tilgi synd, og høre om Jesus som gikk den tunge gang til Golgata for min skyld. Så er det mange sider fra Guds ord som skal forkynnes. Både formaningene, gleden i Herren, Israels plass i frelseshusholdningen og de siste ting hører med. Ikke minst forkynnelsen om hvordan vi skal leve, har stilnet i dag. Derfor ser vi også hvor stor uvitenheten og sløvheten er blitt iblant oss. Uransakelige er alle skattene i Guds ord. Men det dreier seg egentlig om å forkynne hele Guds råd til frelse. Får vi møte Jesus i Ordet, blir vi for det første redningsløst fortapte. «Vi blir så små hos Jesus, det vil han vi skal bli», synger vi i en sang (Sb 711:2). Og for det andre blir det så vanskelig å fortsette å leve i synden. Syndelivet taper sin glans. Da blir det om å gjøre å høre Jesus til, være sammen med ham, og eie syndenes forlatelse. Budskapet om Jesus som kjøpte meg til Gud med sitt blod, blir den lifligste tale av alt her i denne verden. Det får betydning både for tro og livsførsel.

En høy pris
Nå skal vi være oppmerksomme på at det finnes grøfter å falle i. For eksempel forteller Ludvig Hope i sitt foredrag «Svingningar i den kristne forkynning» om «den Klausianske vekkelse» på Sunnmøre. Da var det en tid veldig om å gjøre å tale ekstra mye om blodet. Forkynnerne kunne si til hverandre da de skulle ut på møte at nå må du «henge mye blod på kroken». Det hele utartet og utviklet seg etter hvert til å bli en syndfrihetslære som svingte forbi den evangeliske grensa, sier Hope. Nei, vi taler om blodet fordi det vitner om den pris Jesus måtte betale, hva det kostet ham å kjøpe oss fri.

Det gamle evangelium
Her står det kamp i dag. Det er en kamp på liv og død mellom det som Bibelen kaller «forkynnelsens dårskap» og det nye som vi godt kan kalle «underholdningslinjen». Med sorg ser vi at dans, drama, moderne rytmer, show, tryllekunst osv. tar den plassen Ordet skulle ha. Predikantene blir erstattet av entertainerne. Disse får utfolde seg til stor sorg for troens barn. Podiet fylles av ungdomskor som svinger seg i takt med den rytmiske musikken. Sangen om Lammet blir malplassert og passer ikke inn. Det er lite syn for å ta vare på den gamle musikktradisjon. Rockerytmene passer dagens ungdom bedre. Applausen har avløst gråten over synden og takken for frelsen i Jesus. Men vi sitter fattige tilbake. Ikke er det lenger sorg over synd, og langt mindre frelsesfryd og frelsesvisshet.

Måtte Gud se i nåde til oss og forbarme seg over oss med vekkelse! Vi trenger i sannhet å få høre «det gamle evangelium», slik det også lyder i barnesangen: «Det var det som frelste mor, det var det som frelste far, det gamle evangelium er like nytt i dag».

Hva betyr Lammet for deg?
Bare den som er født på ny kjenner Lammets sang. Fra gjenfødelsesøyeblikket toner takken opp til Guds trone. Er du en av dem som fryder seg når Jesus blir forkynt, eller er du kanskje redd når han blir for nærgående? Lykkelig er du som trenger å høre om Jesus, og som ikke kan slå deg til ro hvis Jesus blir borte for deg.

Kan du synge den nye sangen,
synder som ferdes på sorgens jord?
Å, den synges alt hist av mangen
som seg nå fryder ved himlens bord.
Men de lærte den først her nede,
den gang til Golgata de kom.
Under korset fant fuglen rede.
Men du spør meg hva synges om?

Hjertetrangen anfører sangen,
emnet er Jesu Kristi blod.
Jeg av slangen var grusomt fangen,
men har av nåde et freidig mot.
For Immanuel gikk i striden,
løven av Juda seier vant,
slangens motstand ble altfor liten,
jeg en evig forløsning vant.
(Sb 195:1-2)

Ordet om korset
Apostelen Paulus skriver: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1Kor 1:18). Så formaner han oss til å føre samme tale (1Kor 1:10). Det er vårt kall å ta vare på dette budskapet, høre det, ta det til hjertet og gi det videre til kommende generasjoner. Uten åpenbarings ånd blir nok dette bare et godt forsett eller i beste fall et ønske om å være konservativ. Men innenfor Guds åsyn blir det annerledes. I møte med Jesus i Ordet blir det for det første en personlig sak, slik det ble for salmisten: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal 139:23-24). Men dernest blir det også en overbevisningssak. – Dette skal ingen få ta fra meg! – Dette må andre få høre!

Frelsesgrunnen er offerlammet, fortært av Guds vredesluer. Det lød et fullbrakt – for deg. Ved troen på Jesus får du fred med Gud. Så følger Guds fred med vissheten om at du er et Guds barn.

Sangen i Paradis
I himmelen skal barn, unge og eldre, som har lært «Lammets sang» her på jord, prise Jesus i evighet fordi han kjøpte oss til Gud med sitt blod. Da skal lovsangen tone til fullkommen musikk, fri for verdens bråk og larm. Mange har prøvd å modernisere den. Verden forstår seg ikke på den, og synes det er en enfoldig sang. Men dette er en uforanderlig sang som ble skrevet i himmelen før jorden ble skapt. Carl Bang frydet seg over det samme emnet da han i 1921 skrev (Sb 242:3):

Det er sangen om blodet
– Guds evige pakt –
om det hellige offer
han selv har fullbrakt.
Det er sangen om blodet,
den kostbare pris,
som alene kan åpne
et stengt paradis.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 08