Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Frelsesvisshet

Konrad 2011Innledning
Vi skal i dette stykket ta for oss emnet frelsesvisshet. Jeg vil starte med å stille spørsmålet: Er det mulig å være en kristen uten å ha frelsesvisshet?

 

 

På alle stadier i kristenlivet kan man komme i tvil og anfektelse. Dette vil den unge og umodne kristne, så vel som den gamle og erfarne, kunne oppleve.

Bibelen gir oss en rekke eksempler på dette. Troens store kjemper kom i både tvil og anfektelse. Det skjedde med Abraham, Job, David, Jeremia og døperen Johannes og mange andre. Det ser ut til at tvil og anfektelse følger med overalt hvor det er sann kristendom.

Samtidig forstår vi av Guds ord at en kristen allikevel ikke er i sitt rette element når han ikke har frelsesvisshet. Jesus vil at vi skal ha en stor og sterk tro på ham, som vi hører i Joh 14:1: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på meg!» Han berømmet dem som hadde en stor tro (Mat 8:10; 15:28), og bebreidet disiplene når de ikke trodde på ham (Mat 16:8).

Vi må derfor si at like sikkert som tvil og anfektelse er en naturlig del av en kristens liv og ikke kan skade en kristen, like sant er det at en kristen ikke kan slå seg til ro med tvil og anfektelse.

Skriften sier at tro er «full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser» (Heb 11:1). I 2Tim 1:12 sier Paulus: «For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer». Apostelen Johannes sier i 1Joh 3:14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet», og i 5:19: «Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde».

Her er det ikke tvil, men visshet. Derfor må vi med Skriften i hånd si at det normale for en kristen er at han har frelsesvisshet. En sann tro kan aldri slå seg til ro med tvil og uvisshet, men sukker, lengter og kjemper etter hvile, fred, visshet og glede. Der en slår seg til ro med uvisshet om sin frelse og sitt gudsforhold, der er det noe som er galt.

Vi skal derfor i fortsettelsen se på noen forhold som vil reise seg opp som hindringer for å ha frelsesvisshet. Vi skal ved Guds ords hjelp forsøke å overvinne disse hindringer.

Jeg har satt opp fire punkter som vi skal se på. Hvert punkt innleder jeg med en påstand, «jeg kan ikke være en kristen fordi eller på grunn av det og det...» Så skal vi se hvilken hjelp vi finner i Guds ord i hver enkelt sak.

1) Frelsesvisshet og min synd
Første påstand: Jeg kan ikke være en kristen på grunn av min synd.
Jeg vil først bare kort nevne at dersom du ikke vil bekjenne din synd for Jesus, men vil forsvare den og leve i den, da skal du være glad om du ikke har frelsesvisshet. Dersom din uro og ufred skyldes at du lever i, eller forsvarer synd i ditt liv, da må du omvende deg, ellers går du fortapt. Og dersom du lever i synd, og allikevel har fred og visshet, kommer du til helvete om du ikke omvender deg.

Men mange ganger er det ikke her feilen ligger. Du ønsker ikke noe annet enn å leve i lyset og bekjenne dine synder for Jesus. Du vet ikke om noen synd hos deg selv som du ikke vil bekjenne, leve i lyset med, døde eller søke å overvinne. Men allikevel er det nettopp din synd og dine mangler som kristen som hindrer deg i helt og fullt å stole på at du er en kristen.

Dette utarter seg ofte på denne måten: Når du synes du lykkes med din kristendom, da har du fred med Gud og kjenner deg glad. Da tror du at han elsker deg, og at du er en kristen. Når du derimot faller i synd og ser dine mange forsømmelser, mangler og svakheter, da har du ufred og kjenner deg ulykkelig. Da har du vanskelig for å tro at Gud elsker deg, og du tviler på at du er en kristen.

Det du i virkeligheten sier når du tenker slik, er følgende to ting: 1) Grunnlaget for at jeg kan være en kristen er at jeg lykkes med min kristendom, og 2) en kristen er ikke en synder, men er fri all synd, svakhet og skrøpelighet.

Du er vel enig i at det er dette du sier med en slik tankegang? Det kan du ikke benekte. Men hvor har du så dette fra? Hvor har du lært at grunnlaget for at du kan være en kristen er at du lykkes med din kristendom, eller at en kristen ikke er en synder?

Har du lest det i Bibelen? Kan du finne et eneste bibelvers som underbygger en slik påstand om hva det innebærer å være en kristen? Dersom du ikke kan det, da må du ha en meget sikker og pålitelig kilde å støtte deg til. For du tror mye snarere på dette enn på Bibelen.

Kan det være at denne kilden er ditt eget hjerte og din egen fornuft? Da vil jeg be deg legge merke til hva Bibelen sier om ditt hjerte og din fornuft (Jer 17:9): «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det». Og om vår fornuft sier Skriften (Ef 4:18): «Deres forstand er formørket». De ting du støtter deg til i troens saker er altså svikefulle og formørket.

Tenk deg at du skulle gå over en smal bro som gikk over et dypt juv. Så ville du forsikre deg om at broen var sikker før du gikk over den. Ville du da spørre en som du visste var en lystløgner og bedrager? Selvsagt ikke. Men akkurat dét gjør du når det gjelder ditt liv som kristen. Du lytter til et svikefullt hjerte og en formørket forstand i det som har med ditt gudsliv og troens saker å gjøre.

Det beste du kan gjøre er at du begynner å fornekte både ditt hjerte og din forstand. Begge er like upålitelige, løgnaktige og feilaktige når det gjelder troens saker. Vi kan med Skriften i hånd slå fast at ditt hjerte og din forstand aldri vil gi deg et sant svar i spørsmål som har med troen å gjøre. Aldri!

Så skulle du vende deg til den eneste pålitelige og sikre kilden vi har her i tilværelsen, nemlig Bibelen. Alt det som står her er talt av ham som sier om seg selv at han er Sannheten. Ham kan du stole på, tro på og sette din lit til. Ingen annen.

Hva sier så Bibelen om hva som er grunnlaget for at jeg kan være en kristen? Og hva sier Bibelen om det at en kristen har en syndig og ond natur – er det uforenelig med å være en kristen?


Først skal vi se i Efeserbrevet (1:4- 6): «For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede».

Hvordan kan du få barnekår hos Gud, det vil si: være en kristen? Stod det noe om å lykkes med din kristendom, få det til å leve som en kristen osv.? Ingenting! Hva stod det? «Ved Jesus Kristus». Mer behøver vi egentlig ikke å si. Hva er grunnlaget for at jeg kan være en kristen? Jesus! Det er hele svaret. Hvorfor er jeg en kristen her og nå? Svar: Jesus!

Gud ordnet med grunnlaget for din og min frelse allerede før verdens grunnvoll ble lagt, og hele frelsesplanen ble fullført for 2000 år siden på Golgata ved hans Sønn Jesus Kristus.

I Jes 53:5 står det: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». Grunnlaget for din fred med Gud, er at Jesus har sonet for alle dine synder ved at han tok straffen for dem. Dette er noe han har gjort, og det er et verk som er fullført.

Når Gud skal se etter om alt er i orden med din kristendom og ditt barnekår hos ham, da ser han på Jesus og ikke på deg. Han regner over hode ikke med deg, og kommer heller ikke på noe tidspunkt til å gjøre det. Du kommer ikke i betraktning når det gjelder grunnlaget for at du kan være en kristen.

Du kan heller ikke med din synd ødelegge dette grunnlaget, for dette grunnlaget består nettopp i at Jesus tok straffen for all din synd da han døde på korset. På den måten tok han bort, en gang for alle, det som hindret deg i å være en kristen, nemlig synden. Og da er det jo ikke lenger noen nød (Heb 7:27; 9:12).

Men det var også en annen konsekvens av vår feilaktige tankegang, nemlig at vi i virkeligheten tror at en kristen ikke synder. For dersom jeg ikke kan tro at jeg er en kristen på grunn av all min synd, da sier jeg ikke noe annet enn at en kristen er fri fra all synd, og synder ikke. Da har vi kommet til den andre påstanden vi skal se på, nemlig:

2) Frelsesvisshet og synd gjort etter at jeg er blitt en kristen
Jeg kan ikke være en kristen fordi jeg har syndet etter at jeg er blitt en kristen.

Hva sier så Bibelen om dette? Bibelen gjør det klart at en kristen til en hver tid og på alle stadier i sitt kristenliv er to ting samtidig, og han er begge deler helt og fullt, nemlig både en synder og rettferdig. Simil Justus et Peccator, sa Luther, samtidig synder og rettferdig. Du er helt og fullt en synder, og samtidig fullkomment rettferdig og hellig for Gud.

Dersom vi bare kunne ha dette klart for oss, da ville en av de største hindringer for å ha frelsesvisshet være ryddet av veien. Men dette er sannelig ikke lett å lære, og i virkeligheten kommer vi nok aldri riktig til å lære det.

Når vi faller i synd, og ikke minst synder vi trodde vi hadde overvunnet, da blir vi overrasket, forskrekket, redde og tenker: Hva er dette? Jeg er nok ingen kristen som har falt i en slik synd, og i alle fall ikke dette som jeg trodde jeg var ferdig med. Nå er det ute med meg!

Men da kan jeg forsikre deg og si at den eneste som er overrasket over at du synder, det er deg selv. Gud er ikke spesielt overrasket. Og årsaken til at du blir overrasket, er at du trodde at når du ble en kristen, så var du ferdig med synden på en slik måte at den onde naturen i deg ble tatt bort, og du ikke mer kom til å falle i synd.

Og om du ikke ble ferdig med all synden med en gang, så trodde du i alle fall at du mer og mer skulle overvinne synden slik at du ikke kunne falle i gamle synder, at den syndige lysten ikke ble så syndig og skitten og uren som den var før. Du tenkte at ditt onde hjerte gradvis skulle bli mindre og mindre ondt, slik at mens du før hadde lyst til veldig onde og syndige ting, skulle du etter hvert ha lyst til mindre onde og syndige ting. Til slutt skulle hjertet ditt være helt rent. Men stemmer dette med Bibelen?

Bibelen gjør det klart at ditt onde hjerte er like ondt og syndig hele tiden, også etter at du har blitt en kristen. Vi har allerede sitert fra Jeremias (17:9) som sier: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det. Hvem kjenner det?» Skaden i ditt onde hjerte er ulegelig.

I Rom 8:7 sier Paulus om vårt kjød: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det». Og i Rom 7:18 sier han om seg selv som kristen: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt».

Paulus, denne hellige mann, hadde et kjød som ikke kunne være lydig mot Gud, og som det ikke var noe godt i. Dette onde kjødet gjorde at også han syndet (7:15): «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg».

Ditt onde hjerte kan ikke forandres. Ikke engang Gud kan forandre det. En kristen har et like ondt hjerte som et hvilket som helst ugudelig menneske.

Samtidig er en kristen helt og fullt rettferdig og hellig for Gud i Jesus Kristus. Når du ved troen blir rettferdiggjort for Gud, setter Gud deg i Jesus i himmelen. Dette nyskapte liv som er skjult i Kristus Jesus, ble ditt egentlige og virkelige «jeg» da du kom til tro (Kol 3:3): «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud». «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2Kor 5:17).

Og når Gud ser deg, ser og regner han bare med ditt nye menneske og det du er i Kristus Jesus. Når du faller i en eller annen synd, eller ser en eller annen svakhet hos deg, fører ikke det til at du faller ut av nåden og kommer bort fra Jesus. For den ytre synd som du har gjort og som gjør deg så redd og som du er så opptatt av, er i virkeligheten bare toppen av isfjellet og som dråpen i havet.

Problemet med synden stikker nemlig mye dypere enn de ytre og konkrete synder. Saken er at du er en synder slik som du er i deg selv (og aldri kommer til å være noe annet), og derfor synder du. Men dette at du er en synder, det ordnet Jesus da han døde på korset. Skriften sier at hele syndelegemet ble med opp på korset, og han sonet for alt det du er (Rom 6:6).

Din onde natur, ditt onde hjerte, kjødet, det blir du ikke kvitt før du går ut av denne verden. Da blir du kvitt alt sammen, men ikke før.

Dersom du skal få frelsesvisshet må du begynne å regne med det Bibelen sier om at du er helt og fullt en synder i deg selv, og samtidig fullkommen rettferdig, hellig og ren i Jesus.

Konrad Fjell

Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 08

Tags: 2015