Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slukner (20)

Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, hadde uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men hans appellforkynnelse var mer kraftfull og uten liv enn sann bibelsk og sjelesørgerisk. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å få hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk ville helst kaste Lyngeid ut av menigheten, men Bakke støttet ham. Emly Mobekk fikk fred med Gud ved hjelp av sin bestemor. Mange var engstelige på grunn av et syn på himmelen. Stian Røst prøvde å ta sitt eget liv. Grosserer Mobekk fikk hjerteproblemer. Ling så inn i evangeliet og kom tilbake for å ha møter. Pastor Bjørnås ble sendt på sykehus, men Ling fortsatte med møtene inntil Bjørnås var tilbake. Både Bjørnås og menigheten var berørt av vekkelsen som nå fulgte Ling, men snart kom alvoret i bakgrunnen. Forberedelsene til den kommende jubileumsfesten opptok dem. Stian Røst hadde det ikke godt. Underslaget plaget ham. Lyngeid hadde rådet ham til å bekjenne og gjøre opp med Mobekk, men for å ikke ødelegge den kommende festen, bestemte han seg for å vente... Red.

Den store dagen var kommet, Guds samfunns femtiårsfest.

Det var blitt solgt et begrenset antall billetter, men enda ville kirken bli overfylt så det ut til. Dørene sto ikke stille, og festkledde mennesker strømmet på. Menighetstjenerne hadde nok å gjøre med å anvise plass. I garderoben var det trengsel.

Korene var tidlig ute i dag. Sangere og musikkinstrumenter fylte plattformen. De unge mennesker hadde alt lampefeber. Generalprøven på kantaten hadde gått dårlig. Det var i frisk erindring, for det var ikke lenger siden enn i går de hadde lurt seg til å synge den over, enda de alle hadde stått på hodet i annet arbeid i anledning festen.

Alle byens kristelige ledere var innbudt. En del av dem var kommet, eller ville komme, fra begynnelsen av. Enkelte ville komme senere, når de var ferdige med møtene i sine egne kirker, eller når de selv hadde talt.

Bjørnås var som en hel fest alene, enda en skygge av den nøden han nylig hadde vært i, lå over ansiktet hans. Han løp smilende nedover gangene og møtte de innbudte så fort han fikk øye på dem, og førte dem til en reservert plass på den ene siden av plattformen. Kollegene klappet hverandre på ryggen og trykket hendene hjertelig.

Foran midtrekken, som var rykket en del tilbake, var det dekket et festlig bord. Der var en overdådighet av høstens roser i boller og vaser, mellom dobbeltarmede sølvlysestaker. Grankranser slynget seg om stolpene som bar galleriene og langs gesimsene. På veggen bak talerstolen lyste et par årstall innrammet i grønt. Nedenunder hang det noe, dekket av et mørkt klede. Det så hemmelighetsfullt ut, enda det ingen hemmelighet var at der hang maleriet av pastor Bjørnås. Det ville siden bli flyttet ut i lillesalen.

Det ga en viss feststemning bare å se på det publikum som fylte kirken. Det var stort sett en reklame for byens skreddere og syersker og frisérdamer. Det var en levende forsamling. Smil lyste opp gjenkjennende når noen nye kom. Håndtrykk og vennlige ord ble vekslet. Alle på en benk flyttet seg velvillig for å gi bedre plass. Stillferdig prat summet alle steder, med litt høyere utrop inn imellom over det stilfulle arrangement. Men mellom de glade ansiktene var det mange som bare var preget av alvor. Det var hele grupper av dem. Hele forsamlingen klumpet seg, uten egentlig å beregne det, sammen i forskjellige lag. De satt hop ved hop. Det evige skille mellom menneskene var her illustrert i det små – sinnets skille. Frigjort samlet seg til frigjort, og trell til trell.

Men det var det å merke at trellene så mest frigjort ut. De virkelig frigjorte sørget over «Israels skade», og så derfor mer trellbundne ut med sine alvorlige ansikter.

Hele familier var kommet ut på denne menighetens høytidsdag. Det var mange mindre barn. Lyngeid var sammen med alle sine. Gamle fru Mobekk og Emly satt i nærheten. Den gamle så litt åndsfraværende ut, som hun stirret rett fram for seg langt av sted. På den andre siden, nokså høyt oppe, satt sønnen med sin hustru. Hun så rent ung ut i dag, av en eller annen grunn. Mobekk var en tanke gusten mellom de røde ansiktspartier. Hans hjerte hadde nok ikke ennå sluttet med å rope varsko.

Korets damer var i hvitgule bluser, og mennene hadde hvite slips. Også Røst hadde hvitt skjortebryst. Han satt mellom de andre, lutende og fortenkt. Det så ut som han var nervøs.

Forsamlingen falt mer til ro. Bare nå og da kom en forsinket deltaker.

Bjørnås tok et overblikk over sakene og så på klokka. Så ga han et nikk i retning av orgelgalleriet hvor organistens øyne voktet på ham.

Plutselig satte orgelet, ledsaget av en del fioliner og celloer, inn med en brusende festmarsj. Festen var begynt.

Forsamlingen snudde seg for å se. Et øyeblikk etter var den falt til ro, grepet, betatt. Alt nå var det klart at festen ville bli en suksess. Bjørnås' øyne strålte begeistret, mens han lot blikket gli rundt til sine innbudte kolleger og deres hustruer, som om han ville si:
– Ser dere! Vi har virkelig noe å by på.

Det var makt i salmen som ble sunget etterpå. Det var arrangementskomitéens formann som ledet festen.

Han holdt en anslående velkomsttale. De hadde etter fattig leilighet søkt å gjøre alt så festlig som mulig. Måtte nå også forsamlingen føle det godt og ha det hyggelig. Han trodde nok, at hvis han kjente menighetens sangkrefter rett, ville det intet bli å utsette på underholdningen. Her bukket han i retning av instruktøren som nikket forlegen tilbake med sitt skallete hode.

Med hensyn til det oppbyggelige ville vel ikke deres kjære pastor fornekte sine gode tradisjoner som taler. Dessuten hadde de den glede å ha som gjester byens predikanter, som også ville bidra sitt til at festen måtte bli vellykket. Ellers ville han henstille til alle de tilstedeværende å prege stemningen med mest mulig av lyst humør. De var altså hjertelig velkomne alle sammen.

En kort bønn.


Musikkoret ga et par nummer, og Bjørnås steg på talerstolen.


Det lyktes også ham å finne tonen, den verdige, som passet til anledningen. Han ga en utsikt over de femti år og dvelte ved den oppbyggelige side. Det mer historiske ville komme senere. Bjørnås var beveget. Den store framgangen menigheten hadde hatt, var gledelig. Han var takknemlig for at han hadde vært med og bidratt en smule til det gode resultat. Men det hadde nok ikke lykkes, hvis ikke de forskjellige korporasjoner innen menigheten hadde vært så villige til å la seg bruke, og vært så godt ledet av de respektive formenn. Bjørnås strødde viraken ut rundhåndet. Men jo mer røkelse han brente av, jo mer duftet det om hans egen person. Gud ble tildelt æren for alt, enda Bjørnås spiste innmaten ut av brødet og slengte skorpene til den evige. Det var egentlig en takk til Gud for at han hadde gjort menigheten og dens korporasjoner med dens ledere så glinsende og store.


Den dypfølte tale fikk tårer til å blinke rundt om i forsamlingen. Det var noe stort i dette å tilhøre denne menigheten.


Etter talen skulle kantaten fremføres. Hver deltaker i festen skulle ha et eksemplar av den. Den ble delt ut nå. De hvite heftene flagret som duer nedover benkeradene.


Et bilde av kirken med stråler av sol pranget på første side. Inni var den høystemte kantaten, som i kunstneriske og litt uforståelige uttrykk skildret menighetens utvikling fra en ringe begynnelse til den sterke posisjonen den hadde i dag.


Koret stemte i. Musikken stod godt til teksten. Instrumentene falt inn i sine partier. De smeltet sammen med sangen til en betagende symfoni. Folk satt som naglet til benkene.


Da stykket var ferdig, var det lydløst stille.


Så braket bifallet løs.


Noen av de innbudte så litt betuttet ut, men tenkte at de brukte det vel slik
her, og klappet høflig med.

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 08