Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slukner (21)

Båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, hadde uroet mange, som pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men hans appellforkynnelse var mer kraftfull og uten liv enn sann bibelsk og sjelesørgerisk. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å få hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk ville helst kaste Lyngeid ut av menigheten, men Bakke støttet Lyngeid. Emly Mobekk fikk fred med Gud ved hjelp av sin bestemor. Mange var engstelige på grunn av et syn på himmelen. Stian Røst prøvde å ta sitt eget liv. Grosserer Mobekk fikk hjerteproblemer. Ling så inn i evangeliet og kom tilbake for å ha møter. Pastor Bjørnås ble sendt på sykehus, men Ling fortsatte med møtene inntil Bjørnås var tilbake. Både Bjørnås og menigheten var berørt av vekkelsen som nå fulgte Ling, men snart kom alvoret i bakgrunnen. Stian Røst hadde det ikke godt. Underslaget plaget ham. Lyngeid rådet ham til å bekjenne og gjøre opp med Mobekk, men han ville vente til menighetens femtiårsfest var over… Red.

 

 

Så kom bevertningen. Gjestene fikk plass ved bordene. Dessuten styret og en del begunstigede. Mobekk ga unnselig etter for nødingen, og flyttet seg opp sammen med sin hustru.

Det ble et festmåltid. Fatene var fulle av smørbrød med vidunderlig pålegg av alle slag. Stemningen holdt seg. Den økte.

Festkomitéen fylte sin oppgave, og høstet fortjent og kjærkommen ros for den gode maten, og den utmerkede måten de fikk oppvartningen til å gå på. Det var fest fra kjøkken til plattform.

Etterpå ble det pause så folk fikk røre på seg og hilse på hverandre. Det drev dunster av tobakksrøyk inn gjennom dørene, fra garderoben og utenfra. Unge og gamle menn bappet på piper og suget på sigaretter. Det ga en passende avveksling til det åndelige.

Damene benyttet anledningen til å rette på ett og annet ved sitt utseende.

Så bruste det på ny fra orgelet.

Folk samlet seg igjen. Resten av programmet skulle avvikles.

Musikkoret brøt som sedvanlig vei. Publikum kom etter hvert til ro. En av de fremmede predikanter talte først. Flere var kommet.

Arrangementskomitéens formann, som også var med i menighetens styre, fikk på ny ordet. Han ville bare levere en kort historisk oversikt over menighetens virke. Det var bare fire igjen av dem som var med og stiftet menigheten. De andre var, etter det han håpet, gått inn til den evige glede. To av de fire var syke. De to andre var til stede her. Han ville presentere dem for menigheten.

To gamle kvinner reiste seg forlegne opp, men satte seg hurtig da forsamlingen klappet.

Han refererte navnene på de pastorene menigheten hadde hatt, og nevnte de viktigste begivenheter under hver enkelts tid. Det var egentlig for å hedre hele pastorrekken at menigheten i dag – her vendte han seg mot den mørke duken bak seg – avslørte et veltruffet bilde av den nåværende pastor.

Formannen dro i snoren – og der strålte Bjørnås’ smilende, vakre ansikt fra bakveggen over talerstolen.

– Åh! Tenk! Se! Så likt! Det lød velvillige utrop. Bifallet falt som en storm.

Bjørnås bukket og bukket. Formannen fortsatte med å gjøre honnør for alle menighetens virkegreiner. Det gjorde velberegnet effekt at han nevnte sangkoret til sist. For da han var ferdig med det, reiste sangkoret seg for å synge.

Den høye, skallete dirigenten var på plass, mens kormedlemmene trykket og flyttet seg for å komme i stilling. Han pekte og rettet med taktstokken. Han ga tonen. Et nesten uhørlig: la, la, la.

Han hevet stokken.

Koret sto oppmerksomt og spent.

Han gjorde et slag.

Men da – – –

Da var det hendt noe rystende.

Dirigenten gjorde en vill bevegelse med taktstokken. Ikke en lyd fra koret, annet enn korte gisp fra åndedrett som holdt på å stoppe.

Over halvparten av koret var der ikke.

Øyeblikkets stillhet var forferdelig.

Det knuget. En stillhet som kunne drepe. Men bare et øyeblikk. Dirigentens taktstokk falt klirrende på golvet, og trillet trinn for trinn ned fra plattformen. Hans munn sto åpen av skrekk mens han med blodskutte øyne stirret på de kritthvite ansiktene han hadde foran seg.

– Er jeg gal? skingret han. Stemmen kunne gjerne tilhøre en gal. Og en annen gal stemme svarte ham:

– Nei, ikke gal! Du er fortapt! Det var Røst. Han lo høyt og skjærende.
– Se, ropte han. Se de dårlige jomfruene! Han pekte nedover i kirken med en finger som skalv så den slang.

Og det var et fryktelig syn. Omtrent to tredjedeler av forsamlingen var forsvunnet. Det fantes ikke et barn noen steds. De som var igjen, var grepet av en forferdelig panikk. På plattformen sank de i kne. Gråt og vanvittig latter rørtes sammen til en grufull konsert. Nede i kirken hang de over benkene eller lå hjelpeløse på golvløperne. De orket ikke å reise seg. Jamrende klager steg og sank. Rop på far og mor og barn, på hustruer og menn smalt som nødskrik fra vegg til vegg.

Bjørnås stirret forvirret. Først forsto han ingenting. Han hadde sin hustru ved siden av seg. De voksne barna deres hylte om dem. Da gikk den redselsfulle sannheten opp for ham. Han var latt tilbake med alle sine. Og han som skulle ha ordnet så mye. Han som skulle ha gjort med – – –

– Lyngeid, Lyngeid! ropte han klagende. Hjelp meg – –

Det var Røsts hese stemme som svarte ham.
– Så du har bruk for ham nå? Han ville frelse både deg og meg. Nå er det for sent – –

Resten druknet i bulderet. Bjørnås’ munn dro seg opp på den ene siden. Det så ut som om han lo med halve ansiktet og gråt med det andre.
– Tom, Tom, jamret hustruen. Hva er det som har hendt? Bjørnås fikk øye på en av sine kolleger. Han styrtet mot ham.
– Hva har hendt? skrek han. Hvor er de andre? Kollegaen så hjelpeløst på ham. Tårene strirant på hans fordreide ansikt. Men det så ikke ut til at han visste at han gråt.
– De andre? klynket han sårt. Jesus tok dem. Du og jeg var hyklere, Bjørnås. Å, vé – – –. Våre lamper slokner – – –

Det var ingen andre enn hustruen som la merke til at Mobekk sank sammen i benken, hjertet hadde sviktet.

Han var død.

Siste del av boken «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 09