Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den evige fortapinga

For ei tid sidan vart det sitert på et møte, noko frå ein tale av Jonathan Edwards frå USA, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Sitatet sto i eit dansk hefte, eller tidsskrift, som heiter «Nytt Liv» (nr. 1-2015). På slutten av stykket blir det opplyst at det er omsett av Mads Dahl Mølgård Madsen (frå engelsk til dansk). Mikkel Vigilius skriv innleiinga. Ho er så opplysande og interessant at vi tek ho med, før vi gjengir siste delen av talen:

 

 

Jonathan Edwards og hans forkynnelse
I USA brøt den første store vekkelse ut i 1730. Det antas at 5 % av befolkningen i USA ble omvendt. Den sentrale forkynner i vekkelsen var presten, Jonathan Edwards. Hemmeligheten i predikantgjerningen lå i hans personlige liv med Gud. I bønn for Guds ansikt og i personlig tilegnelse av Guds ord – ble både frelsens og fortapelsens realitet levende for Edwards selv. Han så de vantro i deres nød og de troende i deres salighet. Når han talte, ble denne virkelighet levende for tilhørerne gjennom hans ord. De så hvor de selv stod i sitt gudsforhold.

Kraften i Edwards forkynnelse lå i ordene og ikke i fremførelsen. Han hadde nedskrevet hvert ord, leste prekenen opp med en monoton stemme og stod med manuskriptet helt opp i øynene, fordi han var svært nærsynt. Men det var åndelig og bibelsk klarhet og kraft i hans ord.

Sommeren 1741 ble Edwards invitert til å tale i en menighet i Enfield i Connecticut. Presten, som hadde invitert Edwards, var bedrøvet over at menigheten var preget av åndelig likegyldighet og selvsikkerhet. I denne menigheten holdt Edwards den preken som sannsynligvis er den mest berømte vekkelsespreken noensinne:

«Syndere i hendene på en vred Gud»
Talen var preget av et nærmest knusende alvor. Sjelden, hvis noensinne, har en predikant talt så sterkt om helvetets forferdelige virkelighet og om hvor nær denne virkelighet er for de uomvendte. Reaksjonene på talen var voldsomme – og beskrives på denne måten av en tilhører: «Før talen var ferdig opplevde vi stor jammer og gråt i hele lokalet. Ropene var hjerteskjærende: ‘Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Jeg går til helvete’. Hva kan jeg gjøre for å få Jesus som Frelser?»

Etter talen øvde de sjelesorg og hjalp mennesker til åndelig avklaring og til visshet om frelse i troen på Jesus.

Fordi Edwards hadde skrevet ned hvert ord i talen, kunne den kort etter utgis. Den er blitt lest av generasjon etter generasjon av kristne i snart 300 år.

Talen er blitt kritisert av teologer som har vært motstandere av vekkelsesforkynnelse. Men i hver ny generasjon er den blitt forsvart av bibeltro teologer som har påpekt at Edwards fra ende til annen forkynner et bibelsk budskap.

D. A. Carson skriver i boken «Gud er...» (Credo forlag 2012) om Edwards preken at den ligner Jesu forkynnelse om helvetes forferdelige fare: «Selv når det kommer til de maleriske beskrivelser, ligner Edwards Jesus. Hvis Edwards var barbarisk, så er Jesus det også. Hvis vi må takke Jesus for at han fortalte sannheten og gav oss en tiltrengt advarsel, så må vi også takke Edwards» (s. 263).

Talen er i forkortet utgave gjengitt på de følgende sider. Den uforkortede utgave ligger på Nyt Livs hjemmeside.

Så langt Mikkel Vigilius’ innleiing. Det som blir attgjeve her, er berre siste delen av den forkorta utgåva:

Dette er nådens dag
Å, synder! Tenk på den skrekkelige fare du er i. Det er en mektig vredesovn, en bred og bunnløs kløft full av vredens ild, som du holdes over – av Guds hånd. Hans vrede er i like så høy grad fremkalt av deg og vendt mot deg, som mot mange av de forbannede i helvete. (...)

Ennå står Gud klar til å dra omsorg for deg. Dette er nådens dag, og det er nå du må rope til ham om hjelp – i tillit til at du kan få del i nåden. Men når den dag kommer – at nådetiden er slutt, vil dine mest jammerlige og sørgelige rop og skrik lyde forgjeves. Du vil være fullkomment fortapt og vil bli kastet bort av Gud. (...)

Betenk evighetens alvor
Tenk at det er tale om en evig vrede. Det ville være forferdelig å lide under den allmektige Guds voldsomme vrede bare ett sekund, men du skal lide under den i all evighet. Det vil aldri bli noen ende på denne intense og reddsomme lidelse. Når du skuer ut i tidens horisont, vil du ikke se annet enn en lang, grenseløs og evig varighet – som vil innta dine tanker og forferde din sjel. Du vil fullkomment gi opp håpet om noensinne å oppleve noen form for utfrielse, noen form for avslutning, noen form for lindring, noen som helst form for hvile. Det vil stå krystallklart for deg at du skal tilbringe en evighet, millioner og millioner av år, med å brytes og strides med den allmektiges nådeløse hevn. Og når du så har stridt og faktisk gjennomlevd millioner av år på denne måte, vil du innse at det alt sammen bare var en mikroskopisk prikk i forhold til det som ligger foran deg. Din straff vil altså i sannhet vare en evighet.

Akk, hvem kan beskrive den tilstand en sjel under slike forhold vil være i? Alt det som vi overhode kan si om det, gir bare en svak og ubetydelig forståelse av hvordan det egentlig vil bli; det er ubeskrivelig og ufattelig. For «hvem kjenner Guds vredes kraft»? Hvor fryktelig er tilstanden for dem som daglig og hver eneste time er i fare for denne enorme vrede og endeløse lidelse! Men dette er den dystre sannhet for hver sjel i denne menighet som ikke er blitt født på ny, uansett hvor moralsk, streng, edruelig og religiøs du måtte være.

Å, om dere ville ta alt dette med i beregningen, enten dere er unge eller gamle! Det er grunn til å tro at det er mange i denne menigheten, som i øyeblikket lytter til denne talen, som faktisk vil oppleve all denne pine i all evighet. Vi aner ikke hvem av dere det måtte være, på hvilke benkeplasser dere sitter og hvilke tanker dere måtte ha nettopp nå.

Kanskje lytter de av dere som det gjelder – til budskapet – uten frykt, og hører alt dette uten å bli særlig uroet. Dere sitter kanskje og innbiller dere at dette ikke har noe med dere å gjøre – og tenker at det nok skal la seg gjøre å unnslippe.

Hvis vi visste om bare én person i hele denne menigheten som ville gå en så lidelsesfull skjebne i møte; med hvilken frykt ville en ikke da tenke på det! Hvis vi visste hvem det var, hvor skrekkelig ville det da ikke være å omgås og se vedkommende! Hvor ville alle de andre i menigheten bryte ut i en jammerlig og bitter gråt over dette mennesket!

Men akk! Hvor mange flere enn én av dere vil i helvete minnes budskapet fra denne prekenen? (...)

Nå har dere en ekstraordinær mulighet på denne dagen, en dag hvor Jesus har slått nådens dør opp på vidt gap og står og kaller med høy røst på fattige syndere, en dag hvor mange søker til ham og trenger seg inn i Guds rike. Mange kommer daglig fra øst, vest, nord og syd, og mange som ganske nylig var i samme kummerlige tilstand som dere, er nå i den lykkelige stillingen at deres hjerter er fylt med kjærlighet til ham som har elsket dem, og har vasket dem rene for alle deres synder i sitt eget blod. Nå fryder de seg i håpet om Guds herlighet (...)

La enhver, som ennå ikke er i Jesus, og nå henger over helvetes kløft, enten de måtte være gamle menn og kvinner, middelaldrende, unge eller små barn, lytte til Guds ords høye, omsorgsfulle og kjærlige kall. (...)

Måtte enhver av dere, som ikke er i Jesus, våkne og flykte fra den vrede som venter. Den allmektige Guds vrede henger i denne stund utvilsomt over en stor del av denne menigheten. La enhver flykte ut av Sodoma: «Flykt for ditt liv! Se deg ikke tilbake (...) Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort!» (1Mos 19:17)

Lov og Evangelium 2015 - Nr 09