Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Tid for ettertanke

nilsson gunnar webVi er ofte ureflekterte. Vi går i vante spor uten å stille spørsmål. Det er jo naturlig mens man ennå bare er barn, men når en blir voksen bør man reflektere litt mer. Ikke minst bør det gjelde på det åndelige området. Vi kan for eksempel tenke på våre møteformer og på innholdet i det vi lærer og står for. Hvor og hvorfor har det blitt som det er i våre sammenhenger? For det kan være ganske ulikt. Jeg er oppvokst i den svenske kirken, i en høykirkelig landsdel. Og det går noe tid før man reflekterer over saker og ting. Hvorfor har kirkene alter, messehagler (skrud) og embeter? Hva gjør vin og brød til «nattverd» osv.? Det er nok slik at det finnes både en god og en dårlig arv. Vi burde ta vare på det som er godt.

 

I den gamle pakt var det «offerprester». Det var en yppersteprest, som var et forbilde på den store ypperstepresten, Jesus, som én gang for alle gikk inn i det aller helligste i himmelen med sitt eget blod og vant oss en evig forløsning. Dermed er hele det gamle presteembetet uaktuelt i dag. «Best før»-datoen er utgått.

I den første nytestamentlige forsamlingen hadde man ikke noe særskilt presteskap. Det gamle presteskapet, med offerprester, hadde opphørt.

To eller tre kunne tale profetisk, altså forkynne Guds ord. De andre skulle prøve det som ble sagt. Det var etter mønster fra synagogen. Og de som hadde fått en nådegave fra Gud til å forkynne og forstå seg på Ordet, fikk en særskilt tjeneste som forkynnere. Det var mange tjenester, som for eksempel: hyrder, lærere og ledere. Men det vi ser i flere kirker i dag, med et presteembete som for en stor del går tilbake til offertjenesten i GT, finner vi ikke i de nytestamentlige forsamlingene. Det ble utviklet i den romerskkatolske kirken. Og romersk-katolsk tankegods vinner stadig mer terreng i dag. Allerede i urkirken kom det inn vranglære. Det hjalp lite det som de første kirkefedrene hevdet, de som hadde vært apostlenes disipler, som Klemens og Ignatius, at biskopene som skulle overlevere den lære de selv hadde fått fra apostlene, var garantister for lærens renhet. Slik skulle man unngå falsk lære. Men hvordan gikk det?

Jo, snart begynte man å vektlegge læren mindre, og mente at biskopene i kraft av sitt embete hadde en særskilt nådegave og makt. Da ble det etter hvert slik at bare biskopene kunne tilsi syndenes forlatelse. Og snart krevde biskopen i Roma at han skulle ha en særstilling over alle de andre. Slik ble presteveldet til. Men så delte kirken seg, for det var flere som ville være ledere enn den ene paven i Roma. Kirken ble delt i en østlig og en vestlig del i år 395. Den østlige delen ble ledet av patriarken i Konstantinopel. Makt korrumperer så ofte, ja også i «kirken»!

Så fikk man et prestedømme etter gammeltestamentlig modell, med offerprest, som ble som en mellommann mellom Gud og mennesker. Prestene i den gamle pakt ble innviet. Og de hadde hellige klær, for de var ikke hellige i seg selv. Så kommer dette inn i den nytestamentlige tid etter hvert!

Den nye pakts «prestedømme» fødes man til (Martin Luther), man blir ikke «viet» til det, og dets fremste oppgave er å forkynne Guds ord. Dette er alle kristne delaktige i. «Dere er et kongelig presteskap», sier apostelen Peter (1Pet 2:9). Men vi skulle kanskje ikke si «prest» om forkynnerne i forsamlingen, for det fører tanken så lett til «offerpresten» – slik han fortsatt er i den romersk-katolske kirken. Vi behøver ingen annen offerprest enn Jesus. Og han ble ofret én gang for alle! Det offeret behøver ikke gjentas. Men vi trenger å få høre Guds ord forkynt av dem som har fått nådegave til det. Det er altså alle kristne sitt oppdrag å forkynne, på den måten at en vitner der man er. Det kan skje gjennom ord eller i liv og ferd. Hvordan bør en gå frem i forsamlingene for å velge seg de rette forkynnere? Jo, man utpeker dem som en anser å ha fått en nådegave til å forkynne. Dette burde være selvinnlysende. Men spesielt i Sverige vendte man seg heller til det romerske synet på embetet.

Ny-lutherdommen fikk stort gjennomslag, (man gikk i retning av det «romerske» synet på embetet), med en særskilt innvielse for å kunne tale, eller i alle fall for å dele ut nattverden, eller ikke egentlig for dèt heller, men for i hele tatt å kunne lese innstiftelsesordene. Hva har man da oppnådd? Jo, man har gjort sakramentet avhengig av mennesker. Luthers syn er at det er Guds ord som konstituerer sakramentet. Han sier at om det så var djevelen som døpte, og gjorde det rett etter Guds ord, så var det en rett dåp. Det er ikke vi, ikke våre innvielser eller hva det nå måtte være, vår godhet eller vår intensjon som avgjør saken…

Så kom også dette med klær. Det ble en etteraping av Det gamle testamentets offerprestedrakt, og spesielt ble det om å gjøre å kopiere yppersteprestens drakt, med hele hans skrud og tilhørende messehagler. I den gamle pakt måtte presten ha «hellige» klær for å kunne nærme seg Gud. Det var et forbilde på Kristi rettferdighets kledning. I dag står «presten» i kirken framfor alteret kledd i en «kopi» av yppersteprestens drakt fra den gamle pakts tid! Hvordan er det mulig at det har gått så langt? For slik er det fortsatt i de «lutherske» kirkene, de som er lutherske i navnet! Egentlig er jo dette å forringe eller å tilintetgjøre det Jesus gjorde én gang for alle. Jeg er også oppdradd med dette, og det drøyde lenge før jeg reflekterte noe videre over det. Men jo mer jeg tenker på det nå, jo mer frastøtende og makabert blir det. Det er blitt slik at «presten», i kraft av sin innvielse, har fått et endegyldig, opphøyd og fordelaktig stempel gjennom den apostoliske suksesjon. Man mener at det finnes en sammenhengende håndspåleggelse gjennom hele kirkehistorien, like tilbake til apostlenes tid. Dette er ikke noe vi vet for sikkert, så langt jeg forstår. Og det er nok i beste fall en ønsketenkning.

Ja, videre finnes det også et alter i kirken. Hvorfor? Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det også er en tilbakevending til den gamle pakts tid. Offeralteret (forbildet på Golgata, offerplassen) var stedet der den innviede og salvede presten sto som mellommann mellom Gud og mennesker. Det gammeltestamentlige offeralteret får nå mer og mer plass.

Da jeg var liten, måtte begge prestene ha på seg messeskrud under nattverden, men nå for tiden er det bare den ene, den som «feirer» og ivaretar den romerske «stedfortredertanken»! Så står «presten» og løfter opp kalken når han leser innstiftelsesordene – det som kalles «elevasjonen» – og som også er en romersk skikk. Tanken er da at forsamlingen skal tilbe sakramentet når det løftes!

Nå deltar nok mange i dette uten å vite hva det betyr. Man kan ha vokst opp med det, og tar det for gitt at det skal være slik, uten å reflektere over betydningen av det.

Hva er så årsaken til ny-lutherdommens tilbakevending til romersk embetstenking, den som slo så helt igjennom i Sverige at til og med Carl Olof Rosenius i det store og hele hadde et «romersk» embetssyn? Det må vi bare undres over. Men én ting er i alle fall sikkert: Mange tror at det er luthersk, og det er vel ikke så underlig, så lenge man ikke leser Luther!

Hvordan har det kunnet spore så totalt av i de lutherske kirkene? Og hva gjør vi med det? Jeg lar spørsmålene mane oss til ettertanke.

Nå må jeg vel også nevne en annen side: Det er ikke alt som er feil i de gamle kirkene. I mange «lekmannsbevegelser» har man gått til den andre ytterlighet og «kastet barnet ut med badevannet»! Slik har man mistet både trosbekjennelse, syndsbekjennelse og Fader Vår i møtene, og det synes jeg er en stor mangel. Men det har vel gjerne sin grunn i at man i begynnelsen også gikk i «statskirken», og at møtene på bedehuset og i heimene kom som et tillegg.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 01