Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hva med lekmannslinjen?

per bergene holmDa menighetsrådsloven ble vedtatt i 1920, var det mange gode, troende prester. Likevel mante både Ole Hallesby og Ludvig Hope det troende lekfolk til å boikotte menighetsrådene. «Brødre, bruk ikke deres kraft på å organisere statskirken, den lar seg ikke organisere. Men bruk deres tro, bønn og forsakelse til som Guds folk å få vår hele rett i statskirken: Vår bibel, vårt nattverdbord og vår dåp» (Hope).

 

Hope gledet seg over kirkens betydning som folkeoppdrager, men det troende lekfolk hadde en annen arena: vennesamfunnet på bedehuset. Den lokale kirke sto og falt med presten, som snart var god, snart av et annet kaliber. I stedet for at det troende lekfolk ville kunne prege kirkens utvikling, ville kirkens utvikling komme til å prege lekfolket, og bedehuset ville bli åndelig utarmet.

Lenge fulgte det troende lekfolket, særlig i de lavkirkelige organisasjoner, «lekmannslinjen». Bedehusene var åndelige arnesteder, preget av troskap mot Skriften alene. Den faste forankring i Skriften ga en åndelig bevissthet, frimodighet og kraft, som gjorde at lekfolket lenge sto i mot det frafall og de strømninger som kom til å innta kirken.

Både NLM og IMF, som var mest selvstendige i forhold til statskirken, sto lenge imot utglidningen, i motsetning til NMS og Normisjon, som hadde tettere bånd.

Men så skjedde det forunderlige. Samtidig som den kirkelige situasjon ble sterkt forverret og det ble langt mellom de gode prestene, begynte bedehusfolket å innta menighetsrådene, i særdeleshet fra de tradisjonelt lavkirkelige kretser. Mens man hadde holdt seg borte i en tid med relativt gode prester, så inntok man nå menighetsrådene, om presten var mann eller kvinne, lærte rett eller vrangt. Kirken, som aldri riktig hadde anerkjent bedehuset som fullverdig og rettmessig kristen virksomhet, vendte seg til de lavkirkelige og ville ha dem med. Det føltes nok godt for mange med en slik anerkjennelse, og det var vanskelig å si nei.

Standpunkt man på Skriftens grunn frimodig hadde hevdet tidligere, ble det vanskeligere å forsvare, rundt den «kullild» man nå satt.

Nå er det åpenbart flere og viktigere indre årsaker til at bedehusfolket har mistet sin åndelige myndighet og knapt lenger kan sies å være et «myndig lekfolk». Det skyldes ikke minst at verdslighet har inntatt de kristne hjem gjennom TV og internett, og lekfolket ikke lenger er «lesere». Men noe av årsaken ligger nok også i manglende troskap mot lekmannslinjen.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 01