Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kirken og lekmannsarbeidet

hope ludvig smaalEt lite tilbakeblikk
La meg ta et kort tilbakeblikk på hvordan lekmannsarbeidet har utviklet seg i disse snart 150 årene.

 

I Hans Nielsen Hauges dager var det helt forbudt for en lekmann å tale Guds ord, om han så sto på en stein ute i naturen. Ikke bare fordi det kanskje var en lov som sa nei, men fordi kirken og embetet sa nei.

Da jeg for vel 40 år siden tok Bibelen med meg og drog ut i folket med Ordet, hadde vi lovlig rett til å tale på åpen mark, i private hus, på låvebruer og låver, ja, når skolestyret gav lov, også i skolene. Og like før jeg drog ut, hadde lekmannen også fått lov til å tale i kordørene i kirkene.

Jeg vil ikke her dra fram noe av den motstand vi møtte i årene framover fra kirkens menn. Jeg vil bare minne om de store tider da folkeskarene samlet seg i bakkeskråninger, i daler, i ly av fjellet eller av en kirkevegg, av og til på en låvebru eller på en låve, i sol, i styrtregn og i storm.

Fra prekestolene ble vi mang en gang møtt med tung kritikk, og ofte sto kirken låst. Det er underlig nå å minnes denne tiden!

Så kom den dagen da det ikke bare var lovlig for lekmannen å stå i kordøren, men også på prekestolen i kirken. Det var et veldig basketak om prekestolen, kan dere tro –

Så kom ordinasjons-spørsmålet for misjonærene våre og spørsmålet om lekmenn skulle få dele ut nattverden. Da holdt de på å låse kirkedørene for oss igjen, og de raslet med nøklene også i andre hus!

Så kom spørsmålet om retten til å døpe. Dette siste er ennå ikke løst.

Det som ennå er svært vanskelig for «kirken» å forsone seg med, er dette at lekfolk uten kirkelig stempel skal kunne stelle med dåp og nattverd. Forkynnelse av Ordet ved lekmenn, er nå så- pass fastgrodd i folkesjela gjennom mange slektsledd, så folk holder det for å være noe selvsagt, enda Ordet er det fremste og viktigeste nådemiddelet! Det er denne siste skansen: dåpen og nattverden som ennå faller så tungt for kirke-embetet å gi fra seg til det alminnelige prestedømmet.

Nåvel – jeg tror nok at jeg på en måte kan forstå dette, men derfor kan jeg ikke være enig i det.

At en går med på Skriftens lære om det alminnelige prestedømme og bruken av nådegavene, og så nekter dette prestedømmet retten til å forvalte dåp og nattverd når en har gitt det retten til å forkynne Ordet – det forstår jeg ikke. Et slikt standpunkt hører ingen steds hjemme. Det er også både ubibelsk og uluthersk.

Aller mest uforståelig er det når lekfolk stanser på denne halvvegen. Det må være en nokså stor brist både i syn og logikk hos disse folkene.

Hva er kirken?
Men så kommer spørsmålet: Hva er så kirken?

For meg er svaret svært liketil: kirken er Guds folk.

Det er de mennesker som ved omvendelse og tro har gått over fra døden til livet. Det er alle som er født av Gud. Men det er også bare dem. Ikke én mer og ikke én mindre.

Så kan de ellers være hvem de vil og hvor de vil, i statskirken, i frikirken, i en misjonsorganisasjon, i himmelen eller på jorden. Guds folk her, og på den andre siden, det er kirken.

Dette er både bibelsk og luthersk.

Det er også andre navn som høver like godt som ordet «kirke». Et annet er: «Jesu Kristi brud». Et tredje er: «forsamlingen». Et fjerde: «et hus av levende steiner». Alle disse navnene kan en bruke om Guds folk, like så vel som «kirken».

Men hvilket navn en vil benytte eller ikke, så er det alltid bare Guds folk det dreier seg om, enten det heter «forsamlingen», «Jesu brud», «levende steiner» eller «kirken».

Gud ser ikke sin kirke utenfra, fra kirkedøren eller gjennom bedehusveggen, men han ser henne fra Jesu Kristi hjerte. I ham står Guds forsamling for Gud. Derfra ser han henne først som en hellig kirke, men også som én kirke, og som en allmenn kirke. Det er: De helliges samfunn.

Er det ikke slik det står i vår barnelærdom?

Grunnen til at vi bare er ett samfunn, enda noen av dette samfunnet er i himmelen og de andre er spredt utover jorden i tusentalls kirker, forsamlingshus og i små og store flokker her og der – det er denne, at dette hellige samfunn er et åndssamfunn. Og at vi er ett i Kristus.

Vi er «barn av den samme Fader og født i ett moderskjød».

Er det ikke underlig at denne enkle og hellige forsamling skal være så vanskelig å få tak i for folk som tror på Gud og hans ord?

Lærde menn plager hodet sitt, år etter år og fra ætt til ætt, med å studere, for å finne ut hva kirken er, og så er det bare denne ene, store ting: Guds folk!

Men slik er det alltid når en skal prøve å få noe til å bli hva det ikke er og heller aldri kan bli.

Denne sørgesangen som en hører så ofte fra noen mennesker om at Guds folk er så delt og kirken så istykkerrevet, er som regel en stor misforståelse. Dersom vi sørger over at Guds folk er for mye oppdelt i organisasjoner, kan det være rett nok. Og er det en menneskelig organisasjon som Guds ord kaller Jesu Kristi kirke, ja, da er reformasjonen et stort mistak. Da er det reformasjonen som har sprengt Jesu Kristi kirke, og da er det bare ett samfunn i verden som har rett til å bære navnet kirke, og det er den katolske.

Men da har vi protestanter ikke noe annet å gjøre enn å vende om og reise til Roma og bøye kne for paven og be om tilgivelse for våre synder. Og de første som må gå ut, er det protestantiske presteskapet. Dette synes jeg skulle være nokså enkelt å forstå.

Men er Jesu Kristi kirke et åndssamfunn, er vi alle ett i Kristus. Da er det ikke spørsmål om en menneskelig kirke-organisasjon, en statskirke, en folkekirke, et selskap for indre eller ytre misjon – for ingenting av alt dette er Jesu Kristi kirke.

Hvor er så kirken? Den er alle steder der det er omvendte mennesker.

Noe av den sanne kirken er i statskirken, fordi det er troende mennesker der også. Noen er i frikirkene, noen i de forskjellige misjonsorganisasjonene, og noen andre her og der i verden.

Men så spør folk på nytt: Hva er da dette som vi til vanlig omtaler som kirken? Det er et stillas som vi står på mens vi holder på å bygge Jesu Kristi kirke. Om så stillaset skulle sige i grus en dag, som det forresten kommer til å gjøre, så står Jesu Kristi kirke like godt for det. Den «står om enn tårnene faller».

Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Og én dag, om ikke lenge, står Jesu Kristi kirke ferdigbygd. Men da finnes det heller ikke mer et eneste stillas. Da er statskirken, folkekirken, frikirken og misjonsselskapene borte for alltid.

Utdrag fra «Kyrkja og Guds folk», Lunde & Co’s forlag, Bergen 1948. Til bokmål ved red.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 01