Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ordet om korset

Korset som ble reist på Golgata vil til alle tider bli stående som de kristnes seierssymbol. Krusifikset minner om Jesu lidelse, men det tomme korset vil alltid ha en spesiell plass for Guds folk. Det vitner om at vi har en levende frelser. Jesus har stått opp fra de døde. Korset er tomt. Døden er oppslukt til seier!

 

Korset – seierens symbol
For de kristne betyr korset og Golgata alt. Der led Jesus – Guds Sønn – til frelse for alle våre synder. Tenk hvilken kjærlighet han viste da han lot seg spikre til korstreet – som vår stedfortreder!

Verdens barn kan aldri annet enn hate og trekke på skuldrene av korset og Jesu lidelse. Korset vekker for dem bare anstøt og forargelse. For noen kan det kanskje skape en følelse av medlidenhet for Jesus, for andre kan det nok inspirere til et forsett om å gjøre så godt en kan for å følge Jesus etter og ha ham som forbilde, men for de ufrelste kan korset aldri være deres virkelige «liv». Derfor vil de ha korset bort. I den senere tiden har flere og flere her til lands tatt til orde for at korset må fjernes fra kirkebygningene slik at de kan gjøres mer livssynsnøytrale. La oss få nøytrale rom, med utsmykninger som ikke støter noen! Slik taler verden. Andre religioner må også gis plass i det store mangfoldet, sier mange. Kristendommen er for absolutt og dømmende, mener stadig flere. Mange steder ute i verden angripes kristne kirker, og korset rives ned. Her i «det kristne Norge» må nyhetsopplesere ta sine korssmykker av slik at det ikke støter noen. Alt dette viser bare at det er en kraft i korsmerket. Den som ikke bekjenner troen på Kristus, prøver å holde korset på avstand eller forsøker å fjerne det.

Jesus vil så gjerne nå alle med korsets frigjørende budskap. Han søker å frelse det som er fortapt ved å åpenbare «korsets evangelium».

Gav seg frivillig
Det var mange slags mennesker i Jerusalem i påsken. Jesus døde for dem alle. Midt under høytiden ble han slaktet som det virkelige påskelam. Han døde til fastsatt tid, slik Gud hadde bestemt det. – Det måtte ikke skje midt under påskefeiringen, sa ypperstepresten Kaifas. Jo, nettopp da skulle det skje. For slik var det bestemt i Guds frelsesråd. Da Guds time var kommet, ble vårt påskelam slaktet, han som er Kristus – Messias – og som var blitt profetert siden syndefallets dag.

Jesu disipler spiste påskelammet sammen med Jesus. De sang lovsangen. Jesus holdt sin avskjedstale for dem og ba «den yppersteprestelige bønn» sammen med dem. Både sangen og talen handlet om ham selv, og hans død på korset var nært forestående. Men de forsto det ikke. Judas Iskariot forlot dem og gikk ut denne mørke natten.

Jesus tok med seg de andre disiplene, krysset Kedronbekken og gikk inn i Getsemanehagen. Men disiplene sovnet alle sammen, mens Jesus kjempet i bønn og dyp smerte. Så hard var kampen, at han svettet blod. Da kom Judas i spissen for de religiøse lederne og deres tjenere. Det var noen fariseere og skriftlærde – og sikkert en del skuelystne – og sist men ikke minst avskrekkende: Han hadde tempelvakten med seg, og de var godt bevæpnet. Gjennom trærne kunne Jesus og disiplene skimte det store opptoget, faklene som lyste og de blinkende våpnene. Det var denne verdens representanter som kom. De måtte bort med den anstøtelige Jesus. Augustin sier det slik: «Med lys og lamper lette mørkets tjenere etter verdens lys».

Judas forrådte Jesus med et kyss, men ble møtt med Jesu ord: – Min venn, hvorfor er du her? Slik er Jesus. Han vil så gjerne tilgi synd. Å, hvor hans hjerte må briste, når han opplever at noen vraker hans frelse!

Da steg Jesus fram. – Hvem leter dere etter? Og da han presenterte seg to ganger som «Jeg er», falt de til jorden i redsel. For ingen kan bli stående for Jesus når han åpenbarer seg. Da må alle bøye seg. Den eneste redning da er å be om nåde og ta imot ham.

Så skjedde det uventede: Jesus «gav seg selv» frivillig i sine fienders hender. De la sine hender på ham – på ham som hadde lagt sine hender på så mange – til helbredelse!

Peter tok da til sverdet. Dette kunne ikke være riktig. Med mannekraft slo han øret av yppersteprestens tjener, Malkus, med sitt sverd. Så viste Peter seg likevel som den modigste og mest handlekraftige av disiplene. Det var bare det at Guds rike kan ikke seire ved menneskelig styrke, men bare ved Guds ord. – Det alene er Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Jesus viste enda en gang sin omsorg for det falne menneske. Han setter øret på plass og helbreder denne tjeneren. Det må ha gjort et mektig inntrykk. Her kom de for å fange en som i deres øyne var en forbryter og gudsbespotter. Men innerst inne visste de at denne Jesus hadde gjort bare vel. I tre år hadde han vandret sammen med dem, tatt seg av syke og forkomne, gitt dem brød, oppvakt døde og forkynt evangeliet om Guds rike. Mange var blitt frelst og hadde fått et helt nytt liv. Han gjorde ikke forskjell på noen, han var kommet for alle, ja, «alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham» (Luk 15:1).

Men de religiøse lederne hadde tatt anstøt av ham. De ville ikke ta imot ham som Messias, for han svarte ikke til deres Messiasforventninger. Dette viser hvor farlig det er når mennesket danner seg et eget bilde av den Jesus de vil ha. Men vær klar over én ting: Tror du ikke på Bibelens Jesus, vil du gå fortapt sammen Annas og Kaifas, Pilatus og Herodes og den store folkemengden som ropte «korsfest!».

Så la disse gå!
Apostelen Johannes beskriver det som skjedde i Getsemane slik: «Han gikk da fram og sa til dem: Hvem leter dere etter? De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er meg! Men også Judas, som forrådte ham, sto der sammen med dem. Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden. Da spurte han dem igjen: Hvem leter dere etter? Og de sa: Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa dere at det er meg! Er det da meg dere leter etter, så la disse gå! – for at det ord skulle bli oppfylt: Jeg mistet ikke noen av dem som du har gitt meg» (Joh 18:1-9).

Disiplene hadde bare sett sjelekampen i Getsemane på avstand. De hadde sovet for det meste da Jesus kjempet i bønn. Men det var noe de aldri kom til å glemme. For det første at alle falt til jorden for Jesus da han fortalte hvem han var. Mennesket ble så lite, så fortapt og hjelpeløst i møte med Jesus. For det andre at han gav seg frivillig i døden. Og for det tredje at han gjorde dette for å frelse dem. Han hadde til og med sagt: – Er det meg dere leter etter, så la disse gå!

I 1901 sto Vilhelm Beck på talerstolen i Slagelse Misjonshus i Danmark. Da sa han følgende ord om kampen som utspant seg i Getsemanehagen, og den seier som Jesus vant for oss: «Den natten i Getsemane hage, da ble satan narret, og da gjorde han den største dumhet han noensinne har begått. For da sa Jesus: Dersom det er meg du vil ha, så skal du la de andre gå. Da skulle djevelen ha sagt: Nei, deg vil jeg ikke ha, for deg kan jeg likevel ikke holde fast på, men jeg vil ha alle de andre. Men da djevelen tok Jesus, forpliktet han seg med det samme til å la oss andre gå, for Jesus sa: Dersom det er meg du vil ha, skal du la Vilhelm Beck gå».

Å, hvilken kjærlighet! Det ser ut til at det bare var Johannes og Peter av disiplene som fulgte dramaet videre – i yppersteprestens gård – men Peter gikk dit «på avstand». De andre ser ut til å ha flyktet. Likevel var de alle gjenstand for den samme kjærlighet!

Dommen som ble felt på Gabbata var den største justisdom i verdens historie. Pilatus toet sine hender og ville fri seg fra ansvaret. Han skjønte at Jesus var uskyldig. Herodes Agrippa sendte Jesus tilbake til Pilatus da han ikke fikk se noe tegn av ham. Folkemengden ble oppildnet av fariseerne og yppersteprestenes hatefulle: korsfest! Hverken piskingen, tornekronen eller skarlagenskappen som ble kastet om Jesu rygg, var nok til å skaffe ham såpass medynk at stemningen mot ham kunne snus. Så var det bare ett å gjøre for Pilatus, skulle han bevare keiserens vennskap: Han måtte motvillig overgi Jesus i jødenes hender til å korsfestes.

Men røveren Barabbas gikk fri. Han kunne vel neppe skjønne det med det samme. Tradisjonen forteller at han senere kom til tro på Jesus – og ble virkelig fri. Bibelen forteller ikke noe mer om hvordan det gikk med ham. Den konsentrerer framstillingen om ham som er hovedpersonen, Jesus, det Guds lam som bar all verdens synd. Men tenk: Jesus, Guds Sønn (Bar Abba) gikk i døden for deg og meg, vi som alle er vår fars sønner (Barabbas). Det vil si: I Guds Sønn er det redning for alle «bar-abbaser», vi som er syndere og Adams barn.

Her er vi midt inne i sentrum av Bibelens budskap. Jesus led som vår stedfortreder – for at du og jeg skulle gå fri! Jesu lidelse, død og oppstandelse var bestemt i «Guds råd». «Jesus visste om alt det som skulle skje med ham». Han gav seg frivillig i døden for å ta synderens plass under Guds vrede. Vi kan ikke forstå hvor stor denne kjærlighet er. Langt mindre kan vi begripe Guds ord slik vi leser det hos profeten Jesaja (53:10): «Det behaget Herren å knuse ham». Gud lot sin Sønn, Jesus Kristus, smake dødens gru i stedet for oss. De var blitt enige om det i sitt råd, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – i tidenes morgen.

Hodeskallestedet
Vi vet ikke nøyaktig hvor Golgata lå, annet enn at det var en høyde i Jerusalem – utenfor bymuren. Stedet skal ikke tilbes, derfor har Gud i sin visdom skjult det for oss.

Jesus bar selv sitt kors – inntil han segnet under byrden. Da ble Simon fra Kyrene tvunget til å bære korset. Han gikk etter Jesus. Slik kunne han se Jesus foran seg. Kanskje det lettet tyngden av korset? Slik er det i alle fall for den som følger Jesus etter. Det er godt å vite at Jesus går foran.

Først i toget gikk det vanligvis en romersk høvedsmann. Deretter fulgte en herold som av full hals ropte ut forbryterens dom. Så kom den domfelte og bar sitt eget kors. Til slutt gikk flokken av pårørende og de skuelystne. Opptoget sneglet seg opp til Golgatahøyden utenfor bymuren. Henrettelsen måtte skje utenfor byen. Offerdyrenes blod ble i den gamle pakts tid båret inn i helligdommen til soning for folkets synd, men kroppene ble oppbrent utenfor leiren. «Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb 13:12-13).

Via Dolorosa
Jesus segnet flere ganger under korset. Han var utmattet etter alt det som hadde skjedd de siste dagene og timene. Mest var han tynget av syndebyrden som var lagt på ham og tanken på det som ventet ham.

Katolikkene regner med ni stasjoner langs veien der toget måtte stanse opp fordi Jesus segnet om.

Det var en «smertenes vei». Jesus vandret sannsynligvis i midten, sammen med de to andre forbryterne som skulle avlives denne dagen, eller kanskje gikk han først av de tre. Gråtende kvinner fulgte på. Jesus hadde et ord til dem, for mens de klager og jamrer over ham, sier han: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn» (Luk 23:28).

Korsfestet mellom to røvere
De to røverne som ble korsfestet, en ved hver side av Jesus, anskueliggjør hva alt dreier seg om: Jesus dør for synden. Den ene røveren dør i synden, og den andre fra synden. Evigheten avgjøres av vårt forhold til Jesus. Begge røverne spottet Jesus til å begynne med. Men så begynner det å skje noe med den ene. Han skjønner at han henger ved siden av «den rettferdige». Da irettesetter han den andre røveren og sier om Jesus:

– Denne har ikke gjort noe galt. Men vi får igjen etter det vi har fortjent. Sannheten var gått opp for ham, og han bøyer seg for Jesus. I disse ordene ligger det en dyp syndserkjennelse og en tro på Jesus som Messias.

Livets utgang
Det ble stor forskjell på utgangen av livet til disse to røverne. Det var ikke deres synd som hindret dem i å bli frelst. De var like disse to, men det var deres forhold til Jesus som avgjorde deres skjebne. Den ene trodde og den andre spottet. Det er alvorlig å spotte Gud. Til sist kan det gå som med Judas. Nådetiden kan ta slutt. Mens Jesus og de to røverne hang på sine kors på Golgata, hang Judas på et tre i den bratte skråningen over Hinnoms dal i nærheten.

Ordet om korset setter et skille. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1Kor 1:18). Det var to som kom til Paradis denne dagen: Jesus og den angrende røveren. Men det var også to som gikk fortapt: Den spottende røveren og Judas.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 03