Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Veien til Moria (2)

Dette er andre del av artikkelserien som vil komme i bladet framover. Første del, stod i forrige nummer. Red.

 

1Mos 4:1-26
Vi har hørt om syndefallet og Guds løfte på syndefallets dag, og hvordan Gud lot et uskyldig dyr dø for å kle mennesket og skjule dets nakenhets skam.

Gud hadde gitt Adam og Eva et veldig løfte. Kvinnens avkom, hennes sønn, skulle knuse slangens hode. Syndefallet hadde ført mennesket inn under den ondes makt, men kvinnens avkom skulle gjøre ende på djevelens gjerninger og løse mennesket ut igjen.

Og vi har hørt hvilket syn på sin hustru Adam nå fikk. Han kalte henne Eva (Liv), for hun var etter Guds ord og løfte mor til alt levende på jorden. Gjennom henne og hennes barn skulle døden overvinnes og livet skulle igjen seire.

Så blir Eva med barn og hun får en sønn. Både hun og Adam har gjort erfaring med synden og dens konsekvenser. De har erfart hvordan hele deres sinn og vesen er forandret. I sitt innbyrdes forhold har synden gjort sitt inntog, slik at egoisme, bitterhet, selvhevdelse, løgn og det som verre er har forsuret forholdet. Og i deres forhold til Gud er det enda verre. Og de har nok samtalt om dette og undret seg på hvordan noe som har sin rot i dem kan ta bort synden og knuse slangens hode. Selv har de ingen makt til det.

Når Kain blir født, utbryter Eva: Jeg har fått en mann ved Herren. Det kan også oversettes: Jeg har fått en mann, nemlig Herren.

Uansett hvordan det oversettes, så møter vi Evas overbevisning om at sønnen som nå er født, han er den som Gud har gitt løfte om. Og Herren selv må være opphav til denne sønnen, eller sønnen må endog være Herren selv, unnfanget i hennes morsliv. For ingen annen enn Herren kan være i stand til å knuse slangens hode, ikke en som alene var født av en kvinne.

Ser du hvordan Eva trodde Guds ord og holdt seg til det, og umiddelbart ventet på oppfyllelsen? Og vi må regne med at denne forventning fulgte Kain, og at Adam og Eva samtalte med sine barn, både Kain og Abel, om både syndefallet, dets konsekvenser, og Guds løfte og handlinger.

Kanskje har Kain kjent en særlig forpliktelse til å gjøre syndens skade god, til å skape forsoning og føre mennesket tilbake til Gud. Abel har også hørt og trodd sin fars og mors beretning, og Guds løfter har fått rom i hans hjerte.

Abel ble sauegjeter og Kain ble jordbruker. Nå skal vi merke oss at Gud enda ikke hadde gitt menneskene dyrene til føde. Det skjedde først etter vannflommen. Sauehold ga kun ull og melk eller ost, ikke kjøtt.

Kain har som nevnt erkjent at noe må gjøres i forholdet til Gud. Veien til Edens hage, veien inn til samfunnet med Gud, er stengt. Synden må sones og det må skapes forsoning i forholdet til Gud. Guds dom og vrede må tas bort, og da må det bot og offer til. Kains offer kan vanskelig være uttrykk for noe annet enn et oppriktig ønske om å forsone Gud, kanskje også takke ham for at han har velsignet ham med markens grøde og latt ham få leve, tross synden og forbannelsen. Kain har nok tatt det fineste av det han hadde, førstegrøden og det ypperste av avlingen for å bære det fram i takk og bønn til Herren.

Abel bar på sin side også fram et offer. Grunnteksten markerer her at det er en motsetning mellom Kains og Abels offer. Og da tenkes det ikke i første rekke på offerets bestanddeler, men nok heller på motivasjon og grunnlaget for å bære fram et offer.

Abel tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett, det velfødde og ypperste i hjorden. Han tok ikke av melken eller ullen, dvs. av det som hadde betydning for menneskenes jordiske liv, men han tok livet av lammet og bar det fram som et stedfortredende offer.

Abel forstod også at Gud måtte forsones, at det måtte et offer til for at hans synd skulle sones. Men han hadde også gitt akt på det Gud hadde gjort på syndefallets dag, at Gud ikke var fornøyd med de klær Adam og Eva hadde kledd seg i, men at han hadde latt liv gå tapt for å kle Adam og Eva. Synden måtte sones gjennom død, et uskyldig liv måtte ta plassen under synden og dommen, for at mennesket skulle kunne leve for Guds ansikt.

Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.
Hebreerbrevet svarer tydelig på hvorfor Gud forskjellsbehandlet ofrene: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain, ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død». Det var Kain og Abels tro som skilte dem. Kain trodde nok også på Gud, og på en Gud som måtte forsones. Men Kain trodde at Gud kunne forsones med noe av det han hadde dyrket og fått i stand, ved hans gjerninger. Kain ville selv være forsoneren, han ville selv være mellommannen, ta stedfortrederens plass.

Abel ofret et lam. Hans offer var ikke bare et uttrykk for at det var det ypperste han eide som han nå ofret til Gud, nei, det var først og fremst et vitnesbyrd om hans tro på mellommannen som skulle komme, kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, han som skulle utgyte sitt blod for å dekke hans nakenhet og skam og sone hans synder (2:15.21). Abel tok sin tilflukt til Guds løfter. Han trodde løftene, og hans gaver vitnet om hans tro på den lovede stedfortrederen.

Gud vitnet om Abels offer ved å ta imot det, og gjorde det til kjenne for Kain også at det var et slikt offer som var til behag for ham. Ikke fordi det var et lam i og for seg, men fordi lammet var et vitnesbyrd om det ene og eneste offer for synder, «det Guds lam som bærer verdens synd».

Her ser vi tydelig at alt det beste vi utretter og ofrer til Gud aldri kan behage ham. Det er kun ved tro vi kan være Gud til behag, når troen fatter om «det Gud-velbehagelige offerlam», Jesus Kristus. Ved denne tro ble også Abels gaver og offer velbehagelig for Gud.

Og så deles menneskeslekten i to gjennom Kain og Abel. Kain som vil møte Gud i sitt eget og med sitt eget, og Abel som i tro møter Gud i en annen, i den frelser som Gud har lovet.

Kain ble forbitret og stirret ned for seg. Istedenfor å la seg dømme og søke å finne ut hva som var i veien med hans offer, legger han Abel for hat. Han blir misunnelig. Istedenfor å komme til selverkjennelse blir han forbitret på den som står i et rett forhold til Gud, først og fremst fordi det dømmer ham selv.

Kain syntes åpenbart at Gud var urettferdig, at han var like god som Abel. Gjennom reaksjonen åpenbares Kains egenrettferdighet. Vi møter den samme reaksjonen som hos den hjemmeværende sønn, den samme reaksjon som hos fariseerne, der syndere og tollere ble tatt imot hos Jesus av nåde, ved tro på frelsen i ham.

Gud møter Kain der han er. Han mener seg å ha like mye rett på Guds velbehag som Abel, han mener seg å stå i et rett forhold til Gud og at Guds reaksjon er urettferdig. Da gjør Gud Kain oppmerksom på ondskapen, hatet og forbitrelsen som nå råder i Kains hjerte.

Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?
Å stirre ned for seg er jo nettopp et uttrykk for at du ikke har godt i sinne. Du kan ikke løfte ditt hode, for du kan ikke se andre i øynene med det du har i gjære. Da vil de se den ondskap du skjuler.

Hvilken anledning ga ikke Gud Kain til å bekjenne og søke oppgjør? Å, om han hadde ropt til Gud i fortvilelse over den ondskap som nå hadde tatt ham i sin makt. Forbitrelsen vitnet jo nettopp om at han ikke var i stand til å knuse slangens hode, men at han tvert imot var i den onde slanges makt.

Har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.
– Synden og den onde ligger sammenkrøket som en slange klar til hogg. Den lurer på sitt bytte, og der et menneske har gitt rom for den onde lysten, står syndens dør vidåpen. Når et menneske ikke har godt i sinne, så er det fordi en har sluppet den onde inn og er i den ondes makt. Synden framstilles som en makt med trang til å beherske og såre.

Men Kain skulle herske over synden, ikke la den få herske over ham. Han trodde at han ved sitt offer kunne gjøre syndens skade god, men nå viser han jo at han så visst ikke har fått makt over synden, men at synden desto mer har fått ham i sin makt. Slik er det med egenrettferdigheten. Den hjelper deg ikke ut av syndens makt, men gir bare synden og den onde enda mer makt over deg.

Men Kain lar seg ikke lede til erkjennelse eller bekjennelse. I stedet styrkes han i sitt hat mot Abel og Guds nåde. Og en dag de er ute på marken, slår Kain sin bror ihjel.

Hvor er Abel din bror?
Enda en gang gir Gud Kain anledning til å bekjenne sin synd, men Kain føyer løgn til sitt mord.

Er jeg min brors vokter?
Kain nekter ethvert ansvar for sin bror. Her er det ingen sannhet eller broderkjærlighet (1Joh 3:12). Synden og den onde har fått ham mer og mer i sin makt.

Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.
Abels blod ropte om mord, om hevn, om straff og gjengjeldelse. Det er Gud som er livets kilde, og alt liv er i hans hånd. Å ta liv er å gjøre seg skyldig i majestetsfornærmelse. Det er å krenke Guds skapning som Gud selv har herredømme over. Derfor roper blodet fra ethvert menneske som er drept eller krenket på annen måte. Det roper om hevn og straff (1Mos 9:6).

Men Jesu blod vitner bedre enn Abels blod, sier Skriften, for det vitner om soning, at straffen er utstått (Heb 12:24).

Gud straffer synden også her i livet. Gjennom straffen gir Gud enda en mulighet til erkjennelse og omvendelse. Straffen skulle nettopp føre til anger og bot, til bønn om nåde og frelse.

Men her fører straffen bare til at Kain ber om å få slippe konsekvensene av synden. Syndens skyld innfor Gud er han ikke opptatt av. Det er typisk for det falne og forherdede menneske, det bekymrer seg om syndens dennesidige følger, men kan en bare gjøre disse følgene levelige, så bryr en seg lite om syndens skyld.

Gud oppfyller Kains ønske, men selv ikke denne barmhjertighet fra Gud vender Kains hjerte til Gud. Han drar i stedet enda lenger bort fra Gud. Når han hadde fått sikret sitt liv i denne verden, hadde han heller ikke mer bruk for Gud. Kain brukte Guds nådige barmhjertighet til å si Gud farvel og forherde seg enda mer. Han flyttet bort fra Guds åsyn.

Nod – betyr å være hjemløs, flakke hvileløs omkring. Der bosatte Kain seg. Denne omflakkende tilværelse er den forherdede og fortaptes tilværelse, det er den sataniske tilværelse (Job 1:7).

I v.17-24 får vi høre om Kains ætt. Det er en frafallshistorie, en historie om syndens tiltagende makt. Det er en gudløs historie. Kains ætt er jordisk og underlegger seg jorden (v.20-22). Kains slekt er på alle måter en dyktig slekt, begavet og evnerik, men den er også hovmodig og morderisk (v.23- 24). Egoisme, hovmod og stolthet står i forgrunnen. Med Lamek når Kains ætt en foreløpig topp i ugudelighet, maktbegjær og morderisk ondskap. Menneskenes tiltagende frigjøring fra Gud, kombinert med de samme menneskenes dyktighet på det tekniske området, skaper en farlig situasjon. Kains slekt er forbilde på ugudeligheten til alle tider og på en særlig måte i den siste tid (jf. Åp 17-18).

Sets ætt i v.25-26 blir stående som motsetning til Kains ætt. Mens Kains historie og ætt kun vitner om syndens utfoldelse, gir Sets ætt håp. Gud setter inn én i den rettferdige Abels sted. Set betyr en som er satt inn i en annens sted. Gud sørger for at synden ikke blir enerådende, men at det blir noen til å føre Guds evige råd til frelse fram til fullbyrdelse. Sets slekt er en gudfryktig slekt. Gjennom denne slekt vil Gud fullbyrde sin frelsesplan.

På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.
– I Sets tid var det noen som begynte å rope til Gud om frelse, som begynte å påkalle Herrens navn, det navn som Gud åpenbarer seg gjennom for mennesket, til frelse og til dom. Det vil si at Set og sønnen Enos påkalte Gud i samsvar med hans åpenbaring, de påkalte den Gud som hadde gitt dem løfter om frelse og utfrielse fra synden og den ondes herredømme. Her finner vi den første kristne menighet, en troende flokk som samler seg i bønn og påkallelse, som minner hverandre om Guds løfter og påkaller Gud i bønn om at han må oppfylle sine løfter.

Enos – betyr menneske, sett som det svake og forgjengelige vesen det er. Navnet står i skarp motsetning til Lamek (v.23-24), hvor kraft og styrke og herskertrang sto i høysetet. Set erkjente sin og sine etterkommeres svakhet. Skulle de bli frelst, måtte Gud selv gripe inn og oppfylle sine løfter.

Del 2/6
Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 04