Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Frelst av nåde – eller bare nåde

nilsson gunnar webEr dette en motsetning? Ja, det kan være som motsetningen mellom tro og vantro. Tankene omkring dette begynte med noe som jeg hørte. Det hendte da liberale romersk-katolske og lutherske teologer hadde kommet til at «nå er vi enige om at vi blir rettferdiggjort av nåde». Da kommenterte Carl Fredrik Wisløff: «Nei, vi er fremdeles ikke enige, for vi tror at man blir rettferdiggjort av nåde alene».

 

Mange forstår nok ikke hva denne forskjellen består i. Vi trenger ikke her bare tenke på romersk teologi, men også blant mange som bekjenner seg til luthersk kristendom kan det være uvant og vanskelig å skjønne forskjellen mellom «nåde» og «nåde alene».

La oss forsøke å belyse dette. Jesus begynner sin bergpreken med ordene: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres» (Mat 5:3). Med åndens fattigdom følger også det som nevnes etterpå: «Salige er de som sørger» (5:4) og «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten» (5:6).

Det er gripende å se i Bibelen hvor full av trøst og håp Jesus er mot de som er små i egne øyne, de som ingenting er i seg selv, som er fattige i ånden, de som ikke kan hjelpe seg selv. Vi kan ikke finne et eneste eksempel i Bibelen på harde ord til slike. Jo, vi har et unntak, den kana’aneiske kvinnen, men det skal vi nok forstå mer som en prøvelse på hennes tro.

Guds hjerte åpner seg til trøst for alle fattige og sorgbetyngede mennesker. Men så har vi motsetningen, de strenge ordene til alle de mette og selvgode menneskene. Tenk bare på Jesu ve-rop i Lukasevangeliet (6:24- 25): «Men ve dere som er rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre! Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte!»

I sendebrevene til de sju menighetene i Åpenbaringsboken finner vi bare to som ikke får hard kritikk. Hva kjennetegner dem? Det er noe smått noe, men som har stor verdi i kristenlivet, for til menigheten i Filadelfia sies det: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen, for du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn» (Åp 3:8). Og til Smyrna sies det: «Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge» (Åp 2:9). Det som er sagt til deres fordel er at den ene har liten styrke og den andre er fattig.

Men vi kan si at det finnes to slags fattige. Det er dem som står utenfor døren til Guds rike og som lengter etter å komme inn, og det er de som er innenfor.

For det første må det sies at det vel ikke finnes så mange bekjennende kristne som ikke behøver nåde. Men det er nok få som behøver bare nåde. Vi kan tenke på fariseeren og tolleren i templet. Fariseeren behøvde også nåde. Fariseerne tror ikke at de er så fullkomne at de ikke trenger å be om forlatelse for en del synder, og de tror på en nådig Gud. Men når Jesus forteller om disse to i templet, fremheves det at fariseeren takker. Han takker Gud for at han ved Guds hjelp har klart å leve et bedre liv enn tolleren. For han tenker om seg selv at han med Guds hjelp har levd et noenlunde bra liv – i tro på Gud. Jesus sier om ham at han ikke gikk rettferdig hjem. For han behøvde bare en delvis nåde. Han tilhørte de rike!

For Guds ord sier: «Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med sine gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort» (Luk 1:52-53).

Fariseeren kjente nok ikke på fullkommen rikdom i seg selv, men saken var at han ikke var helt fattig og hjelpeløs, bare delvis. Tolleren som gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus hadde bare fattigdom.

I dag er det nettopp dette at vi duger i oss selv som er det mest fremtredende i kristenheten. Det blir sagt: «Se deg i speilet hver morgen og si: Jeg duger!» Man tenker kanskje ikke at en er helt syndfri, for en kan ikke unngå å komme i den situasjon at man behøver å bekjenne synd av og til. Men man er ikke blitt helt hjelpeløs og fortapt, slik at en innser at en ikke kan bidra med noe som helst til sin salighet.

Jeg vil her berette en historie som Ludvig Hope fortalte og som hendte for lenge siden. Det var i skolen, der en lærer ville oppmuntre elevene til å lese godt på leksen sin. Så sa han til elevene at neste dag skulle alle sammen få komme inn i hans bestestue og få sjokoladedrikk og noe å spise dersom de hadde lært leksen sin utenat. På den tiden var det slik for barna på landet at dette var virkelig noe å se fram til. Barna gikk hjem fra skolen og var alle bestemte på at de skulle lære seg leksen til neste dag. Alle sammen var de glade og sikre på at dette skulle lykkes dem bra – alle utenom én. Han hette Severin. Motløs og sorgfull gikk han der mellom de andre. For han var en av dem som ikke hadde så lett for å lære. For ham var det omtrent umulig å lære noe utenat. Derfor tenkte han at alle de andre ville få komme inn til læreren neste dag, mens han selv måtte sitte ensom igjen. Da han kom hjem, bad han sin mor om å hjelpe seg. Han ville forsøke å lære leksen sin. Mor la arbeidet sitt til side og de strevde lenge med leksen, men de kom ingen vei. Da kvelden kom var Severin helt utkjørt, men han hadde ennå ikke lært leksen sin. Tidlig neste morgen var Severin og hans mor oppe og forsøkte på nytt, men det hjalp ikke. Så måtte han gå til skolen uten å kunne leksen. Læreren hørte alle i tur og orden. Til sist var det bare Severin igjen.

– Nå, sa læreren, reis deg så får vi høre!
– Jeg kan ikke, svarte Severin.
– Å jo, jeg skal hjelpe deg i gang, sa læreren, så går det nok. Severin gjentok lærerens ord, men da læreren holdt opp, så var det helt stopp.

Alle satt der og syntes synd på Severin.
– Hva skal vi gjøre med Severin? spurte læreren. Da reiste ei jente seg og sa:
– Severin må få være med!
– Er alle enige i det? undret læreren.
– Ja, ropte de alle sammen.

Så fikk de alle komme inn i lærerens bestestue for å få sjokolade og mat. De satt der alle sammen og spiste og drakk fordi de hadde lært leksen sin, alle unntatt Severin. Han satt der av bare nåde. Han fikk komme inn uten å kunne leksen.

Alle sammen var der av nåde fordi læreren var snill mot dem, men det var bare Severin som var der av bare nåde! Forstår du? På den måten kommer man til himmelen!

Til Guds himmel kommer man av bare nåde, fordi man ikke kan leksen sin, og er blitt fattig.

Det er nok mange slike kristne som fariseeren i templet. De strever med å leve et bra liv og prøver på forskjellig vis å oppføre seg bra. Men de lykkes naturligvis ikke helt, og så ber de om Guds nåde. De har som regel ikke så vanskelig for å tro at da er alt i orden, for de behøver jo ikke så mye nåde, bare for det som mangler hos dem.

Fortellingen om Severin og skolebarna halter noe, for det er ikke slik at du kommer inn i Guds rike på grunn av at du har lært leksen din som disse elevene. Men her på jorden ser det ut som en gjør det – jovisst er det mange som tenker slik.

Da er det annerledes med dem som mangler alt. De har ikke lyktes, ikke med sine gjerninger og ikke med sitt liv og heller ikke med sin tro. Så står de der utenfor Guds rike. Men salige er de som ikke har! Salige er de, sier Jesus, for himmelriket hører dem til. Her er den trange porten. Du som er som Severin, kom nå inn i Guds rike – himmelriket er ditt! Jesus har gjort leksen for deg! Det skal du få tro, og da er du frelst!

Noen ord også om dem som har kommet inn i Guds rike: Hva slags kristne er de? En sann kristen kan aldri finne trøst i seg selv. De er fattige i sin ånd og strekker alltid sine tomme hender mot Guds nådefavn for å få, dag for dag, år etter år. Det er som med mannaen i ørkenen. Den råtnet dersom man sparte noe. Den måtte sankes hver dag, for hungeren var like stor hver dag. Nettopp derfor er det at evangeliet må forkynnes for Guds barn, igjen og igjen. Ellers hadde det vært nok å spise det bare den ene gangen, men nå er det slik at det forsvinner så ofte for oss. Hjertet har så lett for å glemme det og vi klarer ikke å holde fast på det. Det må stadig fylles på, for en kan ikke leve uten Jesus. Så er det så forunderlig dette: jo mer en kristen får se bort fra seg selv og finner alt i Jesus, jo lykkeligere blir han.

Jo, det er sant som det står skrevet: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres» (Mat 5:3).

«Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt» (2Kor 6:10).

Så kommer spørsmålet til deg: Har du kommet som en hjelpeløs og fortapt synder til Gud? Eller har du bare hatt noen synder å bekjenne for Gud, og det har vært nok for deg?

Til sist må det også sies at det å være fattig i ånden slett ikke er det samme som å være åndsfattig eller fattig ånd. Menigheten i Laodikea var åndsfattig. For de syntes at de var så rike. De hadde nok, og behøvde ikke noe mer. De var uten hunger og tørst etter rettferdigheten. De hadde nok på forhånd. Det er å være åndsfattig. Da er man ikke salig, da er man bare rik i egne øyne.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 06