Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Syndenes forlatelse

«Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.» Sal 103:2-3

 

 

Du sier: Ja, jeg skulle også tro mine synders forlatelse, hvis jeg ikke hadde en bestemt synd, som er både for stor og for stygg! Du har noe som hemmelig tynger ditt hjerte. Dette er visst svært. Men hør hvordan ordene lyder: «Han som forlater all din misgjerning». Det er sant. Det er en synd til døden som aldri kan bli forlatt. Det er «bespottelse mot Ånden». Men de som har begått denne synd, pleier aldri å søke forlatelse. Nå sier også Kristus uttrykkelig at denne synden er den eneste som aldri kan bli forlatt. Ellers sier han: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt». Det gjelder også så store synder som bespottelse mot Gud, ja, de mest grusomme synder. Herren forsikrer jo selv: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull!» Stans her! Skulle du ikke, når den barmhjertige Gud forsikrer deg dette så sterkt, tro ham på Ordet, selv om du ikke føler noe i hjertet ditt? Eller vil du ennå stå Herren imot etter at han har møtt deg med et så stort ord til trøst? Ved det kan du begå den grusomme synd å gjøre Gud til en løgner! Vil du ennå i vantro leve borte fra din Gud?

Men nå sier du kanskje at du engang også har fått og trodd forlatelse. Men du syndet igjen. Gud kan vel ikke forlate bestandig! At du har syndet, etter at du har fått nåde, er nok en svær synd. Men legg igjen merke til ordene! Her står det ikke: Har forlatt, som om det var bare den ene gangen. Men: forlater, bestandig og uavlatelig forlater. Hvis Gud ikke forlater bestandig, er hans forlatelse ikke til noen nytte. Da ville ikke én sjel bli frelst. Da ville alt straks være fortapt, fordi det alltid er synder i vårt kjød, og fordi disse bestandig viser seg.

Her passer Martin Luthers ord: «Fordi en evig synd hefter ved vårt kjød, så lenge vi lever her på jorden, og det ingen ende er på våre feil og forseelser, så er det sannelig nødvendig, at vi for dette har en evig og stadig forlatelse, for at ikke syndens skyld igjen skal føre oss under Guds vrede. For forlatelsens skyld står vi enda alltid under nåden». Dette er Herrens evige pakt, som gjør at synden ikke kan fordømme oss! Her kan du ta David selv til bevis! Han hadde også en lang tid stått i nåde hos Gud. Ja, han var blitt møtt med en ganske overordentlig stor nåde: Han hadde i sin tidlige ungdom møtt Guds Ord og fått lys over det av Ånden. Mens han var fårehyrde utvalgte Gud ham og salvet ham til konge over Guds folk. Siden velsignet Gud ham med store seire og mye ære. Ja, han var endog en stor profet for Herren. Men se, på én gang falt han i de to forferdelige synder, hor og mord! Det var synder som «var som purpur». Og de var begått av den mannen som hadde fått størst lys og mest nåde. Likevel – likevel fikk han forlatelse. Han fikk et herlig tilsagn om forlatelse, straks han hadde bekjent sin synd for Herren.

Og hva hadde han gjort for å forsone Gud og få forlatelse? Ikke noe, slett ikke det minste. Det var bare etter mye motstand at han ble drevet av nøden til å gå fram for Gud midt i sin skam og bekjenne synden. Da fikk han straks forlatelse. Han sier selv: «Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. Dag og natt lå din hånd tungt på meg. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld». Her ser vi hva Guds evige pakt betyr, den som gjør at ingen synd kan fordømme oss! Her ser jeg at om syndene er som purpur, skal de bli tvettet i Lammets blod og bli hvite som snø. Her ser jeg at Jesu Kristi, Guds Sønns, blod renser oss fra all synd. Her ser jeg at om en endog har fått nåde før, blir synden likevel forlatt straks. Her gjør jeg den sunne og enkle slutning: Har Gud forlatt David, som hadde fått slikt lys og så stor nåde, og som enda syndet så grovt, da våger ikke jeg et øyeblikk å tvile. Jeg går ikke bort fra min Gud. Da kan, da bør og da får jeg lov til å være viss på at han like så vel forlater meg. Jeg kan ikke til alle mine andre synder også legge den synd mot Gud at jeg skulle si at han ikke holdt sitt Ord, men gjorde forskjell på folk. Gud bevare meg fra en slik vantro! Jeg er et menneske, jeg også, så vel som David. Jeg er jo forsonet med Kristi dyre blod, jeg så vel som David. Og David var en likeså stor synder som meg. Når han likevel fikk nåde for så store synder, da våger ikke jeg å tvile. Slett ikke når den barmhjertige Gud sier: «Jeg vil ingen synders død». Erkjenn bare din misgjerning – «og om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som snø!»

Husandaktsboken

Lov og Evangelium 2016 - Nr 06