Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rosenius og vekkelsen

En munter og sorgløs skolegutt i 15 års alderen gikk en morgen inn i spisestuen for å få seg frokost. Mens bordet ble dekket, fikk han se en gammel bok på et bord. Han slo den opp for å se tittelen på den. Og det var doktor Erik Pontoppidans «Herlige trosspeil». – Nå, det er vel best å speile sin tro da! ropte han i tankeløs kåthet. Og han begynte å lese.

 

Pontoppidans «Herlige trosspeil» kom ut i 1727 på tysk og er et ungdomsarbeid av den meget kjente danske presten og senere biskop i Bergen, Erik Pontoppidan, mest kjent for sin berømte katekismeforklaring «Sannhet til gudfryktighet».

Når Rosenius skriver i Pietisten at han senere under sin omvendelse ble ulykkelig «over noen synder som var blitt levende for ham på den tiden», så forstår vi at denne boken var blitt temmelig alvorlig for hans følsomme samvittighet nå under brytningsårenes strid og nye erfaringer.

På bakgrunn av dette kan en forstå at Rosenius på riktig måte skildret det inntrykk han fikk da han leste «Troens speil», at han sørget da han så «at han selv var et fortapelsens barn, fremmed for livet i Gud».

Det synes å ha vart en tid, om vel ikke så lenge, før den nye vissheten og gleden brøt igjennom hos Rosenius. Det må ha vært i slutten av 1830, sannsynligvis i juleferien, at han kom til å lese Pontoppidans bok. Og i et brev til F. G. Hedberg skrev han at han «kom til nåden i 1831».

Vi står her uten tvil ved det avgjørende tidspunkt i Rosenius’ åndelige utvikling. Ikke noe av det han senere opplevde, kan sammenlignes med dette i betydning. Det er sikkert ingen overdrivelse når han skriver at han omsider ble frigjort i Kristi kjærlighet og ble meget lykkelig, glad og salig. I et brev skrev han: «Men, akk, hvilken forandring! Ny fødsel betyr noe – et nytt menneske, ny forståelse av alle åndelige ting, ny lyst i hjertet, slik at det som jeg før elsket, hater jeg nå, det som før var tungt for meg, er nå en glede for meg. Jeg har virkelig aldri så gode stunder i mitt liv, som når jeg får være sammen med Gud i Ordet, og før skammet jeg meg over å tale om Gud».

At det var skjedd en forandring med Carl Olof Rosenius, merket kameratene snart. Og bemerkninger som «den lille reformatoren» og «den nye Luther» var nok ikke uttrykk for noen direkte popularitet i kameratkretsen. At hans far var «leserprest», ga også anledning til hånflir. I stedet søkte Carl Olof og hans bror, Anton, som på denne tid synes å ha vært nokså avhengig av ham, kontakt med leserne i Röbäck, en by like ved Umeå. Flokken var ikke stor, og de leste bare Luther på møtene – det er altså her tale om typisk «nyleseri». Rosenius skal allerede i 1831 ha ledet et møte, som ble besøkt av syv eller åtte personer, og lest Luther. At det ble pratet om dette, er selvsagt. Og noen kamerater skal også utenfor vinduet ha gjort sitt beste for å få ham til å miste fatningen.

Disse årene i Umeå og Sävar, med åndelig kontakt med barndomshjemmet og nyleserne, fikk stor betydning for Carl Olof Rosenius’ indre utvikling. Det var nå han ble Luther-leser med herrnhutisk tone over språket. («Herrnhutene», eller «Brødremenigheten», ble grunnlagt i Sachsen i Tyskland av grev Zinzendorf i 1727. I begynnelsen holdt de til i Herrnhut, og ble derfor kalt «herrnhutene». Deres kjennemerke var en sterk Jesus-sentrering i forkynnelsen. De drev også et omfattende misjonsarbeid. Fra Wikipedia).

En gammel Roseniusbiografi forteller at når han var hjemme på ferie i Sävar, kunne han ta med seg litt mat og bli flere dager alene i skogen. Der brukte han timene til å lese, til å be og grunne på Bibelordet. Det sies at han utenom Bibelen fortrinnsvis leste Luthers skrifter, og at han i de senere år brukte å holde fram den store betydning det hadde hatt for ham å studere Luther så meget i ungdomsårene i ro og stillhet.

I stillheten ute i naturen – et drag av naturromantikk fantes nok alltid hos Rosenius – opplevde han meget av gleden og freden i Gud, ikke først og fremst gjennom naturen, men gjennom Ordet og bønnen. Men det fantes også hos ham et medfødt drag av tungsinn. Allerede nå hadde det nok vist seg. Og dette holdt ham alltid i selvransakelse. Da fant han den største hjelpen hos Luther med hans mektige forkynnelse av nåden, den uforskyldte nåden i Kristus.

Av Sven Lodin
Utdrag fra biografien om Rosenius, utgitt på Lunde forlag, 1959

Lov og Evangelium 2016 - Nr 09

Tags: 2016