Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Immanuel – Gud med oss

«Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper. Rettferdighet skal være beltet han har om livet, og trofasthet beltet om hans hofter.» Jes 11:1-5

 

De første tolv kapitlene av Jesajaboka viser oss hvordan hedenskapets mørke som råder over verden mer og mer inntar Davids hus og Juda rike. I kapittel 10 sier Herren at han vil bruke den nye verdensmakten Assyria som et vredens ris over de stolte og frekke folkeslagene, som synder og reiser seg mot Gud uten frykt og uro. Denne dommen skal også ramme Juda. «Se, Herren, hærskarenes Herre, hogger av de løvrike grener med skremmelig kraft. De ranke, kneisende trær hogges ned, og de høye blir lave. Den tette skogen hogges ned med øks, Libanon faller for Den Veldige» (10:33-34).

Gud står den stolte imot. Det er også noe å tenke på i våre dager, for oss og vårt folk. Vår rikdom og makt, vår lange fredstid og gode livsvilkår er alt sammen en frukt av den velsignelse evangeliet har brakt oss – men vi er i ferd med å rose oss selv og tenke at det er vår egen fortjeneste og dyktighet som er årsaken.

Og samtidig som vi tenker og taler slik, vender vi oss fra Gud i en frekkhet lik den i Sodoma, og vi gjør Gud imot like opp i ansiktet. Ja, ikke bare det, men vi har latt ugudeligheten og synden få innpass og aksept midt i helligdommen, blant Guds folk og i den kristne forsamling.

Men et slikt folk kan ikke bli stående, og det av to årsaker. For det første vil synden og ugudeligheten ødelegge folket innenfra, og for det andre vil Herrens dom og straff hugge folket ned lik et tre som faller for øksen. Vi er i ferd med å oppleve hvordan vårt folk margstjeles. Det som har vært folkets liv og kraft, Guds ord og frelse, som sevjen i treets marg, er snart helt borte iblant oss. Selv i de kristne hjem er verdsligheten i ferd med å ta plassen for Guds ord og bønn. Fjernsyn, data, aviser, bøker og alle mulige interesser fyller tiden, men hva med Guds ord?

Herren har satt en dag til dom over alt stort og stolt, sier Guds ord, og profeten Jesaja forkynte det for folket i Juda og Jerusalem. Nå var tiden kommet også for dem.

«Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb og et skudd fra hans røtter skal bære frukt»
Domsavsnittet i kapittel 10 sluttet med at den tette skogen ble hugget ned med øks. Men gjennom dommen springer frelsen fram som et nytt skudd av stubben som står igjen.

En kvist – et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Ordet for skudd – netser – møter vi igjen i navnet Nasaret (Mat 2:23). Jesus skulle kalles en nasareer, det vil si: ikke være aktet og regnet for noe (Joh 1:47). Rotskuddet ser så spinkelt ut i forhold til det store treet som er hugget ned. Slik skal det også være med Messias’ komme (Jes 53:2). I forhold til Davids rike og alle de mektige rikene på jorden, så skal det – i det minste til å begynne med – se smått ut.

Slik var jo nettopp Guds Sønns komme. Det ble ikke aktet på i denne verden, gjetordet gikk ikke omkring ved Jesu fødsel. Nei, i stillhet ble barnet født i en stall i Betlehem, svøpt og lagt i ei krybbe. Bare noen hyrder fikk høre det himmelske budet og gikk for å se, men blant verdens rike og mektige var det ingen som ga akt, heller ikke i palassene eller tempelet i Jerusalem.

Selv om Messias ofte kalles Davids Sønn i Skriften, står det ikke her «Davids stubb», men «Isais stubb». Davids hus var sunket ned i frafall og forfall på profeten Jesajas tid og var blitt en «fallen hytte» (Amos 9:11). Messias skal ikke gjenreise den falne hytten, Davids jordiske kongerike. Hans rike skal ikke bygge på Davids, men det er en ny begynnelse. Messias skal bli opphav til et nytt rike, det som Davids rike bare var et forbilde på, nemlig Guds rike på jord. (I sin tid skal dog også Davids falne hytte gjenreises).


Og dette rotskuddet skal bære frukt. Midt i sin ytre skrøpelighet skal det vise seg langt mer fruktbart enn alle de store og stolte trær, som Herren hogde ned. Jesus kaller seg selv det grønne tre. Ikke et grønt tre blant mange andre, men det grønne treet, det eneste. Utenfor ham finnes det ingen frukt, intet som kan bli stående for Gud. Og bare ved at vi podes inn på dette nye treet og får del i stammens liv og saft, kan vi også leve og bære frukt for Gud (Joh 15).

«Og Herrens Ånd skal hvile over ham»
Messias skal ikke kjennes på sin ytre skikkelse, men på sin åndelige utrustning. Slik var det også med tabernaklet. Utvendig var det intet å regne med i forhold til hedningenes gudshus, men dets kraft og herlighet lå ikke i det ytre, men i dets indre – dets åndelige kvalitet.

Messias skal på fullkomment vis være Herrens Salvede tjener. Herrens Ånd skal hvile over ham. Ånden skal ikke bare komme over ham i særlige situasjoner, men stadig være over ham, slik Herrens Ånd og herlighet hvilte over tabernaklet. Døperen Johannes så særlig etter dette tegnet på Messias, en som Herrens Ånd ble værende over (Joh 1:33).

I og med Guds Sønns komme til jord, har Gud selv tatt bolig iblant oss som det sanne tabernakel (Joh 1:14).

Lysestaken i tabernakelet var syvarmet. Den hadde en midtstamme og tre par armer eller greiner som gikk ut fra midtstammen.

Det bærende og grunnleggende ved Messias, hans midtstamme, er at «Herrens Ånd skal hvile over ham». Fra denne bærende hovedstammen forgreiner Åndens utrustning seg i tre par armer:

«Visdoms og forstands Ånd»
Disse to egenskapene hører sammen og utfyller hverandre. Visdom er den grunnleggende egenskap som preger holdning, motiver, mål og ferd. Roten til visdommen ligger i forholdet til Gud, i gudsfrykten (Ords 9:10; Sal 111:10).

Forstand er den mer praktisk rettede visdom, gudsfrykten slik den kommer til uttrykk i den konkrete livssituasjon. Ordet har en rot som kan bety å skjelne, dvs. mellom det som er rett og galt. Det er tale om en innsikt som setter en i stand til å forstå hva som er Guds vilje. Her har du den indre hemmeligheten i Jesu liv. I alt var han rettet på Gud. Han elsket Gud framfor alle ting, av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin makt. Han søkte derfor aldri sitt eget, men bare det som var Gud til behag, som fremmet Guds råd og vilje. Det er sann visdom. Og det ga også den rette forstand i valgsituasjoner, slik at han alltid spurte etter Herrens råd og vilje, og ikke sin egen.

I Jesus møter du et menneske slik mennesket skulle være, helt og holdent rettet på Gud og hans råd og vilje.

«Råds og styrkes Ånd»
Disse to egenskapene hører også sammen. I Jes 9:6 kalles Immanuel for «Rådgiver». Men her er det tale om mer enn visdom og forstand slik at en kan gi gode råd til andre. Det er i første rekke tale om å ha evnen og styrken til å føre sitt råd igjennom (Jes 46:9-11).

Noe av det mest sentrale i Skriftens tale om Messias (Immanuel) er at hans ord og løfter går i oppfyllelse (5Mos 18:15ff; 2Kor 1:20). Igjen og igjen leser vi om Jesus, at det skjedde for at det og det ord skulle gå i oppfyllelse.

Dette er noe veldig å vite om Jesus. Hans ord og løfter holder, for han som har gitt dem er selv i stand til å fullføre dem! En slik utrustning og makt har han.

I første rekke tenkes det på løftene om frelse fra synden og dommen, om å knuse slangens hode, den synd og død som den onde har ført inn i verden. (Les Mar 2:5-12!). Jesus kan gi et slikt «råd», det vil si et løfte om frelse fra døden og dommen – syndenes forlatelse – for han har selv styrke til å sette det igjennom. Men hva kostet det ikke ham, hvilken styrke er det tale om? Er det militær makt og styrke? Nei, det er tale om styrken til å lide og dø i synderens sted!

Vi legger merke til hele denne utrustningen. Den ser ikke så veldig ut i det ytre, den viser seg i et liv overgitt til Gud og hans vilje, i styrke til å oppfylle Guds løfter om frelse og syndenes forlatelse – og det skjer gjennom lidelser og død (Heb 2:10).

«Den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham»
Igjen møter vi to egenskaper som hører uløselig sammen. Ordet kunnskap betyr egentlig kjennskap, det er tale om et personlig kjennskap til Herren basert på intim, personlig erfaring. Den sanne ærefrykt for Gud springer ut av et personlig kjennskap til Gud.

Vi møter dette så tydelig i Jesu liv. Hans fortrolige omgang med Gud og kjennskap til Faderens visdom, kjærlighet og råd, viste seg gang på gang i den rette ærefrykt som gjorde at Jesus alltid underordnet seg Faderens vilje – ikke minst i Getsemane (Mat 26:42; Joh 12:27-28).

Et sant personlig kjennskap til Gud fører også til sann gudsfrykt i livet. Her har vi noe å prøve oss på noen hver. Der hvor vårt kjennskap til Gud bare er teori og ikke et personlig samfunn, der er vår gudsfrykt også bare et menneskebud vi har lært (Jes 29:13). Men der hvor vi i sannhet kjenner Gud og lever med ham, der følger også et liv i sann gudsfrykt (2Pet 1:3). Slik var det med Jesus.

«Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren»
Ordrett står det: «Han skal ånde/ lukte frykten for Herren». Det betyr at Immanuel skal først av alt være rettet på hva som er Herrens vilje og behag i alt han gjør. Han skal ikke søke menneskers gunst og vilje, og derigjennom søke å oppnå ære og popularitet hos dem. Han skal heller ikke søke å leve til behag for seg selv, men i alt søke det som er til behag for Herren. Det var Jesu mat å gjøre sin himmelske Fars vilje (Joh 4:34).

«Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser…»
Han lar seg ikke bestikke, ser ikke til ytre makt, rikdom, status osv., og dømmer ikke etter menneskers tanker og fordommer. Vi ser det så tydelig hos Jesus, der han sitter ved tempelkisten. Han ser ikke på de store summene som fariseerne og de skriftlærde gir, men han ser dypere og ser derfor hvordan enken gir alt hun har med sine to skjerver (Luk 21:1-4; 18:9-14). Hans styre er fullkomment i rett og rettferdighet.

I alle vanlige samfunn blir gjerne de små og saktmodige utnyttet og utbyttet og får ikke sin rett. De som ikke tar seg til rette, men som vandrer i saktmodighet, trekker ofte det korteste strået i syndens verden. Slik skal det ikke være i Immanuels rike. I hans rike aktes de små og saktmodige. Immanuel skal selv sørge for deres rett. Her er det ikke i første rekke tale om å få rett i denne verden, men at Jesus skal ta seg av sine og føre deres sak, først og fremst slik at de skal bli frelst og stående for Gud. Men den som hører Jesus til skal også få regne med at han tar seg av den troendes sak i denne verden. Derfor kan den troende med frimodighet sette sin vei i Herrens hånd og stole på ham, han skal gjøre det.

«Rettferdighet skal være beltet han har om livet, og trofasthet beltet om hans hofter»
Når noen skulle gjøre seg klare til arbeid eller strid, måtte de først binde klærne om seg med belte så de ikke skulle snuble og bli hindret. Beltet ga også fasthet og holdning. Immanuel er vel beredt til sin gjerning, han har den rette fasthet og holdning i møte med sin oppgave, i kraft av sin rettferdighet og trofasthet (mot Herren). Trofasthet kan også oversettes tro. Immanuel, Jesus, skal gjøre sin gjerning i tro og tillit til Herren.

Immanuels rike er ikke et rike av denne verden, og kongen selv er heller ikke som noen vanlig jordisk konge. Nei, det er en konge som strider for sitt rikes barn, som gir seg selv hen for sine. Tenk å få høre ham til! Han som fører saken for sine, som har styrke til å føre den igjennom.

Og lik kongen selv, så kjennes ingen av hans folk i de ytre ting. Guds rike er inneni dere, sier Jesus. Riket er der kongen er. Derfor er Guds rike i de hjerter hvor Jesus selv er født og svøpt, som i sin krybbe.

Lov og Evangelium 2016 - Nr 10