Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Et før og et nå

«Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» Joh 5:24

 

Det har skjedd en overgang fra døden til livet for den som har kommet til troen på Jesus Kristus.

Frelsesvisshet
Går det an å bli sikker og viss på at man er frelst? Ja, vi vet at den døde tro ofte kan være skråsikker på det, dessverre. Og det er mange som forveksler sin egen innbilningsrøst med Åndens vitnesbyrd. Jødene på Jesu tid var f. eks. svært så sikre på at de hadde det rett med Gud da de korsfestet hans Sønn. Man kan altså ta grundig feil.

Men her kommer Guds ord oss til hjelp så vi ikke skal ta feil – så vi hverken kommer i feilaktig sikkerhet eller i unødig tvil. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev (3:14): «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene». Vi vet, skriver han. Og Paulus sier ved slutten av sitt liv: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle dem som har elsket hans komme» (2Tim4:7-8). Det er som et triumfrop. Det er nemlig ikke sikkert at de som begynner, når fram, og det er slutten som teller.

Vi ser altså at en kristen vet hvem han tror på, og han er viss på den saken. Riktignok finnes det unntakstider, når anfektelsen kommer, men det er ikke det vi taler om nå.

Hva er det da som gjør at en kristen kan være viss på at han er frelst? Jeg tenker nok at det er mange som er interessert i å få svar på dette spørsmålet.

Uvisshet
Både du som savner vitnesbyrdet om din frelse, og du som er redd for å bedra deg selv, ønsker nok å få Bibelens eget svar.

Det er gjerne mange som har det slik som Ludvig Hope skriver i en av sine bøker. De kan ikke vite for sikkert om de har Guds Ånd og om de har dette pantet fra den Hellige Ånd «som vitner med vår ånd» at vi er Guds barn. Det kommer så tungt og bekymringsfullt: – Jeg vet ikke. Jeg kan bare si at jeg så gjerne ville vite det. Én gang visste jeg det klart, det var da jeg kom til Kristus første gangen, da lyset gikk opp for meg og jeg trodde meg frelst. Da visste jeg at jeg fikk Guds Ånd. Men nå er jeg ikke sikker lenger, om jeg fortsatt har det som jeg fikk da. Alt har blitt så grått og uvisst. Det er så mye i mitt liv som vitner imot meg, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg har det.

Det er nok mange som har det slik, sier han, og det tror jeg er sant. Jeg kjenner meg egentlig igjen.

La oss så gå litt tilbake i tiden og spørre: Hvordan var det tidligere, da du vandret uten håp i verden? Og hvordan gikk det til at du kom til troen? «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn», sier Guds ord (Rom 8:16). Hvordan skjer så det? Guds Ånd samstemmer med vår ånd. Her er det snakk om to ånder som vitner ett og det samme.

Den fortapte stilling
Da kommer vi forhåpentligvis inn på kjente marker. Det er vel ingen av oss som er ukjent med denne Åndens makt som kommer på besøk så ofte og som stanser oss opp? Hvilket ærende har han? Jo, han vil ha oss til å erkjenne at vi er syndere. Dersom dette arbeidet mislykkes med oss finnes det ingen mulighet for at vi syndere kan bli frelst. Hvem er det som går til Gud og har behov for syndenes forlatelse og som tigger om nåde, dersom han ikke først har erkjent at han er skyldig? Ingen!

De aller fleste setter seg opp imot Guds Ånd, de blir enten arge eller de er bare likegyldige og mener at Gud ikke mener alvor med sine bud. De dør i sine synder. De kan erkjenne noe, men ikke sin egen totale konkurs.

Har han banket på din dør? Har ikke også du møtt din egen synd og fryktet for følgene av den, og for evigheten? Har du bøyd deg? Har du skrevet under på din egen dødsdom? Har du svart: Ja, Herre, det er sant, jeg er skyldig, jeg er dømt i alt, min vei er stengt, det er rett og rettferdig at du forkaster meg?

Har du erkjent og svart slik? Ja, da har du og Den Hellige Ånd kommet overens om det første som en må være enig om dersom en skal bli frelst. Da er du blitt enig med Ånden om din fortapte stilling og syndens alvor. Til alt det som du anklages for, svarer du «ja». Ånden og din ånd er enige i bedømmelsen av synden. Har ikke synden blitt ditt største problem, når du aldri himmelen! Guds Ånd vitner med min ånd at jeg er en synder. Det er et virkelig vitnesbyrd som viser meg fortapelsen. Det avslører meg som trodde at alt sto vel til. Jeg trodde at jeg var et Guds barn når jeg hadde bekjent alt som jeg kunne huske av mine synder. Men så viste han meg min utroskap, at jeg sto utenfor Guds rike, tenk: utenfor Guds himmel! Det var kanskje et sjokk for deg. Det var det i alle fall for meg. Jeg hadde slett ikke ventet det etter alle de år som jeg hadde bekjent meg som en kristen. Dette er et vitnesbyrd til død, og ikke til liv. Har du sett deg fortapt – uten håp og uten Gud? At du ikke tilhører himmelen! Dette er et trist vitnesbyrd, sjokkerende, men nødvendig!

Alt i Jesus
Og så begynner Ånden med neste arbeid. Det er å føre oss til Jesus. Det kan være en møysommelig oppgave som kan ta lang tid og som kan gå tregt fordi synderen har så mange innvendinger. Slik som det også gikk smått med den første delen, fordi han motsatte seg å se det som Ånden åpenbarte. Like trofast som Den Hellige Ånd arbeidet for å vise at jeg er en fortapt synder, ja, kanskje i både 10 og 40 år, like sikkert og utrettelig arbeider han for å vise meg korset og nåden.

Så kom endelig den dagen da lyset gikk opp for deg. – Jeg er frelst av bare nåde! Akkurat slik som jeg er. Skylden er betalt, Jesus er min. Så hard, så verdslig, så ugudelig og vantro, så ond som jeg er, Jesus er like fullt min frelser. Gud er min Far. Er det ingen ting mer å frykte for? Nei, hva skal den frykte som har fått sine synder forlatt? Gud har benådet meg i sin Sønn.

Tenk, jeg er frelst! Om jeg hadde vunnet en milliard kroner så var det ingenting imot dette. Husker du den dagen? Det var en underlig dag, jeg minnes den. Alt var nytt. Det var fred. Det var som å komme hjem etter en uendelig lang reise. Endelig var jeg hjemme, skjønt jeg hadde ikke visst at jeg hadde vært så langt borte før jeg kom hjem. Guds fred fylte sjelen. Det var nesten ikke til å tro, paradisets port var åpnet og jeg spiste av livets tre.

Den dagen da lyset gikk opp for meg, da jeg erfarte Guds nåde i hjertet, den minnes jeg godt. Det er nok mange som kan si det samme. Det som jeg da opplevde, slettes ikke bort fra mitt minne. For andre var det ikke så markant, men likevel var det en klar overgang fra død til liv, slik som apostelen vitner: «Vi vet at vi har gått over fra døden til livet». Det er et før og et nå i mitt liv.

– Guds ånd vitner direkte med min ånd at Jesus Kristus har elsket meg og gitt seg selv for meg, at alle mine synder er tilgitt og oppgjort, slik at akkurat jeg er forsonet med Gud! Slik uttrykte J. Wesley saken.

Krever tegn
Slik var det en gang. Men senere da? Hvordan er det nå? Etter hvert ble det kanskje annerledes. Nå må jeg ofte spørre meg selv om jeg har dette Åndens vitnesbyrd. Jeg synes jeg er så langt borte fra Jesus. Det kom mørke og tvil og fristelser og fall og onde lyster, kanskje flere og verre nå enn noensinne tidligere. Kanskje fordi jeg ville se og ikke bare tro. Jeg ville se resultater i mitt liv. «Gi oss tegn!» Slik ba jo de utro jødene, og der havner også vi så lett. Vi vil vandre i beskuelse og ikke bare i tro.

Jeg har ofte ønsket de første salige dagene tilbake, men det har ikke lyktes så godt, og derfor er jeg så uviss i forhold til Åndens vitnesbyrd. Har jeg bygd på en illusjon? Var rettferdiggjørelsen ved troen bare en stor villfarelse? Ja, slik har nok mange spurt seg når torner og tistler har grodd opp langs veien. Og så har kanskje noen gått bort og tør ikke bekjenne troen lenger, fordi hjertet har vist seg å være så ondt.

Gi Ånden rett!
Men hvordan ser så Åndens vitnesbyrd ut i det daglige liv? Kan jeg kjenne det? Kan jeg vite det? Ja, begge deler. Men hvordan? Først gjennom Den Hellige Ånds tukt over synden. «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner» (Heb 12:8). Dette skulle du ikke ha gjort! Slik skulle du ikke ha oppført deg! Det var ikke kjærligheten som drev deg da du påpekte denne feilen hos ditt medmenneske! Din egensindighet og dine kjærlighetsløse ord blant dine egne er ikke i samsvar med Kristi sinn! Forsøm ikke dine plikter, bruk din Bibel og søk din Gud! Fly den onde lyst og la ikke de onde tanker få rom!

Dette, og mye mer, vitner Guds Ånd med vår ånd. Enhver kristen vet det så vel, men da blir spørsmålet hvordan vi stiller oss til Åndens tukt. Unnskylder vi oss, uten at vi er villige til å erkjenne synden som synd, ja, da stemmer ikke våre vitnesbyrd overens. Da blir det ufred i sjelen, for da er det uenighet mellom vår ånd og Guds Ånd. Det er ille at vi er syndere, at vi gjør det onde, men det er enda verre at vi ikke erkjenner det onde som ondt. Det er så lett å forsvare og unnskylde synden og egenrettferdigheten, eller å ikke erkjenne syndens alvor. At en kristen gjør noe som han ikke skulle ha gjort, det er ille. Men det kan ikke skille ham fra Gud. Men hvis han ikke vil erkjenne, og unnskylder seg, det kan skille ham fra Gud!

Fred i samvittigheten
Den som da gikk og erkjente som synd alt det som Ånden tuktet ham for, får erfare at det er fred ved korsets fot hos Jesus. Der får enhver botferdig synder oppløfte sine øyne og se inn i Guds ansikt med god samvittighet. Korsets budskap gir sjelen fred og tenner lys i hjertet! Slik var det første gangen, og på samme måte fortsetter det alltid. Fredens og visshetens sentrum er Jesus Kristus, korsets ord, med nåde og forsoning. Den Hellige Ånd viser oss alltid til Jesus og hans ord. Du trenger ikke fare opp til himmelen eller fare ned i avgrunnen for å finne Kristus og hans rettferdighet, slik Paulus skriver (Rom 10:5-7), men «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte» (10:8).


Du får ikke fred i samvittigheten, og heller ikke Åndens og ditt eget hjertes samstemte vitnesbyrd om at du er et Guds barn ved å søke folkemeningen, eller ved et tankeeksperiment, men ene og alene når Den Hellige Ånd kaster sitt lys over Guds Ord. Det alene gir deg fred og visshet. Merk deg vel: Det skjer ved Guds Ord, ikke gjennom bortforklaringer og forfalskninger som det er så mange av i vår tid, men bare ved å ligge i din Fars favn – uten angst og frykt for ham! Slik er det når Guds og vårt eget vitnesbyrd samstemmer. Denne freden er annerledes enn den som verdens barn oppnår, når de avskaffer helvetet og Guds vrede over synden, eller søker å skjule sin synd, forminske og bortforklare den, eller ved å fjerne Guds bud, slik som det gjøres i våre dager.

Guds Ord som teller
Så er det til sist hva Ordet sier, som betyr noe. Da Gideon, redd for fiendene, sto og tresket hvete i vinpressen for å berge kornet fra midianittene, fikk han høre: «Herren er med deg, du djerve kjempe!» (Dom 6:11-14). Hvordan var det mulig? Det så ut som han hadde gjemt seg fordi han var redd, men det var ikke selve virkeligheten. Gud regnet annerledes. Det var Guds Ord og løfte som gjaldt.

Herren, som er mot deg for syndens skyld, er med deg for Jesu skyld! Slik er det å tro på Ordet – og på Åndens vitnesbyrd!

Lov og Evangelium 2017 - Nr 01