Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Dåpen – velsignelse eller avgud?

En del kjenner til Martin Luthers henvisning til sin dåp når han ble anfektet av djevelen. Kanskje hadde det vært bedre om han henviste til «kopperormen», slik Jesus gjorde det overfor Nikodemus?

 

Kopperormen som ble gitt Israelsfolket til liv, ble senere til avgudsdyrkelse og forbannelse, helt til kong Josia mange år senere måtte knuse den. Det har dessverre vært slik med mange «mønster» og forbilder. De var til liv og førte til stor velsignelse, helt til forbildet ble viktigere enn selve saken!

I vekkelsestider blir det ofte slik at det dannes et mønster for hvordan mennesker kan komme til troen. Og det kan være riktig. Vi kan tenke på den læstadianske vekkelsen for eksempel, der «bedringen» i forsamlingen, med tilsigelse av syndenes forlatelse ble en vei til fred med Gud. I begynnelsen kunne man spørre: «Erfarer du Den Hellige Ånd»? Men etter en stund ble dette for mange bare et mønster. Og så spurte de bare: «Gikk det riktig for seg»? Det vil si: Bare man følger mønsteret i det ytre, så var alt vel. Da har mønsteret blitt en avgud. For det er ikke bare en ytre anvisning som skal følges, noe man skal gjøre for å få fred med Gud. Det er Gud som må gjøre noe. Men ofte blir det ytre mønsteret gjort til en nødvendig forutsetning, ved at alt må foregå akkurat slik, «etter boken».

Her kan vi også tenke på fariseerne og de skriftlærde. De var Abrahams etterkommere og mente selv at de ikke hadde vært treller under noen. Som Abrahams barn tilhørte de Guds folk. Men i stedet for å være en velsignelse, ble det til en forbannelse. Slektskapet hindret dem i å omvende seg. De kunne bare vende seg bakover – til Abraham.

Hva så med dåpen? Dåpen er ikke noe annet enn Kristus. Den består i en «død og oppstandelse» med Kristus. Hvordan kan så dåpen bli til en avgud? Jo, med en død tro går det an å trøste seg til sin dåp. Katekismen sier hva det vil si å ha en død tro: «Det er uten omvendelse å tilegne seg trøst av Guds nådeløfter». Dette skjer ofte ved at man trøster seg til det å være døpt.

Om vi begynner fra begynnelsen, så er det omskjærelsen som er forbildet på dåpen. Omskjærelsen var viktig, ja, så viktig at den som ikke var omskåret skulle utryddes av folket. Abraham var den første, og Abraham ble ikke rettferdig gjennom sin omskjærelse, men omskjærelsen var tegnet på at han eide Guds rettferdighet (Rom 4:11-12).

Vi husker gjerne at da Moses var på vei for å befri sitt folk fra trellekårene i Egypt, hadde han unnlatt å omskjære sin sønn. Da Gud kom imot ham og ville ta livet av ham, tok Sippora, hans hustru, og omskar sønnen og reddet ham. Kanskje var det hun som var årsak til at sønnen ikke var blitt omskåret tidligere. Hun hadde kanskje tatt mer hensyn til den smerte barnet da ville påføres enn til Guds vilje. Slik kan man i dag av hensyn til gjenfødelsens smerte og kaos la være å føre mennesker dit.

Vi vet hvordan det ble blant jødene. Deres trøst ble omskjærelsen og det ytre slektskapet med Abraham. Det er som katekismen sier om den døde troen: «å tilegne seg nådens løfter uten omvendelse». Det er ikke den som er omskåret i det ytre, sier Paulus, som tilhører Abrahams ætt, men bare den som har et hjerte som er omskåret av Ånden. Jødene ville være Guds folk, de var omskårne, og de trøstet seg til det og forsøkte å holde Guds bud, de bekjente sine overtredelser og ofret syndoffer. Men så var de likevel uomskårne, for de manglet hjertets omskjærelse. De trodde med hodet. Troen satt en halv meter for høyt oppe!

Katekismen spør: «Hva består en rett tro på Kristus i?» Og den svarer: «En rett tro på Kristus består i at vi med hjertets begjær griper om Kristus som vår Frelser og grunner vår fortrøstning om syndenes forlatelse, liv og salighet på ham alene». Dette begjær kan ikke skapes uten gjennom Den Hellige Ånds opplysning om synden, straffen og fordømmelsen i hjertet. Men Åndens gjerning kan forhindres slik at man unngår fortvilelsen over synden, slik som Martin Luther erfarte det, og med sin døde tro fortrøster man seg til dåpen.

Vi hører av og til forkynnelse om å vende tilbake til sin dåp. Men det er ikke dåpen vi skal forkynne, men Kristus.

Å komme tilbake til Kristus er det samme som å vende tilbake til dåpens nåde, for dåpens løfte gjelder i Kristus. Gud mente alvor med vår dåp. Han har ikke tatt noe tilbake av det han har sagt om dåpen, like lite som en omskåren kan fjerne beviset på at han er omskåret.

Dåpens vann er dødens vann. Der må jeg’et dø, alle egne forsetter, vår kraft og våre anstrengelser, ja, alt vårt eget må dø der. Men så får du stå opp til livet, med Kristus. Men det kan ikke bli noen oppstandelse uten å dø først. Det er ingen oppstigning av vannet uten at en først er blitt nedsenket i det. Slik var jo symbolikken så talende da man døpte med neddykking av hele kroppen. Men her må det også sies at det er ikke mengden av vann som gjør dåpen til dåp. Det er en fullt ut gyldig dåp også uten neddykking. Det er ikke symbolikken som gjør dåpen til dåp, men det er å dø og oppstå med Kristus. Lever jeg i troen på Jesus, er min dåp gyldig, da lever jeg i min dåpspakt.

Dåpen og omskjærelsen er et tegn av stor betydning. Det skal vi ikke ringeakte. Men dåpen må ikke bli en falsk trøst for den døde troen, slik omskjærelsen for jødene ble et hinder for omvendelse. Det vil si: Det er ikke slik at den døpte ikke trenger til omvendelse. Uten omvendelse er du som en kunstig silkeblomst av plast. Den er stabil og uforanderlig, men død. Den påvirkes hverken av kulde eller hete, og står seg alltid like godt. Den ekte blomsten er levende, selv om den ikke alltid er like stabil. Den kan bli syk og svak og henge med bladene. Slik er det også med den levende troen.

Uten begynnelse kan det ikke bli noen fortsettelse. Først må du altså druknes, og deretter levendegjøres med Kristus, for så å oppleve at han blir ditt hjertes begjær. Men så er det også slik at «vi må fullføre løpet», slik Paulus skriver. Begjæret etter Kristus kan ta slutt. Her er vi ved «den daglige omvendelsen». Vi kommer stadig til kort – med alt – og har ingen ting i oss selv. Derfor må vi til Kristus og gripe om ham. Ikke ber jeg som jeg skulle, ikke angrer jeg rett, ikke vitner jeg som jeg burde, ja, jeg kan ikke en gang forkynne uten å synde, fordi jeg har et hjerte som vil stå i sentrum. Jeg er fortapt i meg selv, men har Kristus som min eneste redning. Paulus sier det samme mot slutten av sitt liv: «Jeg er den største av alle syndere». Og det kunne han si selv om han hadde arbeidet mer for Guds rike enn de aller fleste.

Men hva er den daglige omvendelse uten den store og første – den nye fødsel? Jo, i Guds øyne blir det som å sy en lapp av et ukrympet tøy på et gammelt klesplagg (Mat 9:16). – Da river bare lappen med seg mer av plagget, og riften blir verre.

Jesus sier om fariseerne at de ville ikke gå inn gjennom den trange port, i stedet unngikk de den ved å streve med sin daglige omvendelse. Videre hindret de andre i å gå inn gjennom porten. Hvordan skjer det i dag? Blant annet gjennom en falsk forkynnelse av dåpen og omvendelsens nødvendighet. Det er ikke nok å ta Guds bud på alvor gjennom en daglig «omvendelse» og så tro at en er rett omskåret, eller trøste seg til at en er da døpt! Fariseerne ville så avgjort være Guds barn, og de trodde ikke at de sto som skyldnere overfor Gud. Men de gikk fortapt.

Den derimot som ikke lykkes med noen ting, får komme til Kristus og bli frelst! Det gjelder både døpte og udøpte – men den udøpte skal da døpe seg.

Lov og Evangelium 2017 - Nr 02