Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Luthers kjære Katarina

Katarina av Bora ble Martin Luthers kone. Han kalte henne ofte bare «Mester Käte». Med sin visdom og trofasthet ble hun til uvurderlig støtte og hjelp for sin mann. Hun skapte et hjem som ble av stor betydning for Martin Luther og hans virke. Red.

 

Det var påskeaften 1523. Ni nonner hadde bestemt seg for å forlate klosterlivet. De hadde vært innesperret i klosteret og underlagt strenge regler fra tidlige barneår. Skjønt alle hørte til overklassen, var de fleste av dem blitt brakt til klosteret fordi de var foreldreløse, eller fattige, eller fordi de var uønsket hjemme.

Klostermurene var ikke tykke nok til å holde ute tordenskrallene fra betydningsfulle hendinger ute i verden. Nonnene snappet opp ord som «store forskerferder», «nye oppdagelser», «humanisme og Erasmus», «Martin Luther» og «den voksende uro i kirken».


Litt etter litt hadde Käte og noen av hennes fortrolige samlet opplysninger om den dristige munken som hadde satt verden i brann ved å nagle sine nittifem teser til slottskirkedøren i Wittenberg. Det var i 1517, da Luther var trettifem år gammel og var professor i teologi ved universitetet i Wittenberg. Käte visste at han uforferdet hadde fordømt både sølibatet mellom prestene og at munker og nonner gikk i kloster. Han hadde tordnet mot avlatsbrevene, som ble solgt overalt på store kirkelige festdager og på markedene.

Papistene utsugde Tyskland. Luther vant venner og tilhengere. Folk hadde sympati med ham fordi han var utstøtt av kirken, og beundret ham for at han hadde brent pavens bannbulle offentlig. Vidt og bredt ble det samtalt om hvor tappert han hadde forsvart sin religiøse overbevisning og tro på riksdagen i Worms. Men nå, etter at han var blitt erklært for vranglærer, kunne hvem som helst gripe ham og drepe ham. Han sto i fare for å bli brent til døde slik som Johan Huss.

Käte ba inderlig om at dette aldri måtte hende Martin Luther. Var det kanskje ikke han som personlig hjalp dem til å flykte, ved å sende sin betrodde venn, Leonard Koppe, hit i kveld?

«Hvor skal du kjøre oss, Mester Koppe? Vi har ingen hjem å dra til».

Leonard Koppe slo lett med tømmene og smattet med tungen. «Hvor ellers», sa han, «om ikke til doktor Martin? Er det ikke han som har skylda for all denne rømmingen, kanskje? Men», la han betydningsfullt til, «jeg tenker nok han skal finne hjem og ektemenn til dere alle sammen».

Påskefeiring i Torgau
Dagen brøt nettopp fram. Klokkene i Mariakirken i Torgau tok til å kime, som for å hilse de flyktende. Käte stirret med fjetret blikk på den nye verden som begynte å åpne seg for dem. Vogna skranglet inn på gårdsplassen på prestegården. Pastor Zwilling, en små- voksen mann, tumlet ut av huset.

«Gud være lovet!» ropte han strålende. «Nå er det gjort. Få dem inn, Koppe! Min søster har varm byggsuppe til dem». Käte ble med en gang glad i den snille, moderlige Magdalena, som øste opp rykende varm suppe til dem. Hvor godt det gjorde med varmen i huset slik en klar vårmorgen! Å, hvor den varme byggsuppen smakte dem!

For Käte var det som et triumftog da de gikk til kirken to og to. De holdt seg alvorlige, uvante som de var til slik frihet. I kirken lot hele menigheten sine nysgjerrige blikk samle seg om dem. Men aldri før i sitt liv hadde disse unge nonnene sunget den herlige, gamle latinske påskesalmen så helhjertet:

Krist er oppstanden
av mørke fengsels grav.
Bryt ut min sjel: Hvor godt!
Sorg har sin ende fått.
Halleluja! Halleluja!


Om og om igjen sang de det denne dagen. «I morgen», sa Käte, «er det andre påskedag. – Og tirsdag skal Mester Koppe kjøre oss til Wittenberg».
«Og da skal vi møte den store Martin Luther, som vi har hørt om».
«Ja», innrømmet Käte, «jeg kan nesten ikke vente med å se ham. Vi skylder ham vår frihet».

Andre påskedag gikk hele flokken igjen til kirke, og de sang «Halleluja».

Til Wittenberg
Endelig grydde tirsdag morgen. Det var ennå tidlig da trofaste Mester Koppe kjørte den store vogna si inn på gårdsplassen.

Nå gikk turen til Wittenberg for å møte mannen hele verden snakket om. Etter mange timers risting nådde de fram. Hvor stor var ikke deres forundring da de så mengdevis av mennesker som ventet langs gatene for å hilse dem velkommen!

Koppe dreide seg halvt rundt og pekte med svepa og sa: «Se der – der har vi det, Det svarte kloster. Folk venter på dere her også. Aha, der ser jeg akkurat den gode doktor komme ut.

Käte hadde en følelse av avmakt da de nærmet seg huset. «Blir det kalt Det svarte kloster fordi det ser så svart og frastøtende ut, Mester Koppe?»

Koppe satte i å le. «Nei, nei», forsikret han. Han gjorde en pause, og fortsatte så: «De unge munkene som bodde her tidligere, var kledd i dystert svart, og derav kommer navnet Det svarte kloster». Bygningen kunne nok være vakker en solfylt dag, for den var overstrødd med vinduer – karnappvinduer i andre etasje, små cellevinduer i tredje og en mengde takvinduer øverst.

Men hverken hus eller vinduer maktet å holde på Kätes oppmerksomhet denne gangen. Hun hadde straks utpekt seg en mann i flokken som stod der og ventet. Luther! Hun kunne ikke slippe ham med øynene. Hun hadde ventet å se en avmagret hissigpropp av en munk. I stedet fikk hun se en typisk universitetslærer, iført den vanlige lange kappen utenpå korttrøye og tettsittende bukser, en kvit krage sluttet tett rundt halsen. På hodet hadde han en svart barett, med mørke lokker som stakk fram under den. Det var et alvorlig drag over det grove ansiktet. Hvert eneste trekk, fra den kraftige haken til den brede pannen, den fyldige, butte nesen og den fast lukkede munnen, vitnet om kraft. Ukuelig mot, usvikelig oppriktighet og urokkelig tro var for alltid meislet inn i dette ansikt. Og så de mørke, flammende øynene! Käte syntes hun merket et lurt glimt i dem da han snudde seg for å hilse på Koppe. «Dere er hjertelig velkommen til å bo hos meg i dette store huset alle sammen», sa han muntert, «til Gud sørger for hjem til dere. Huset mitt er som regel fullt av flyktninger. Men her er det alltid rom til overs» (...).

Bryllup
Det var alt mye snakk i gang – både mellom venner og fiender. Det hele var så nytt, så uhørt! Ingen visste hva reaksjonen ville bli. Men ganske visst skadet Luther sin sak ved å gifte seg.

Selv Filip Melankton hadde bittert bekjempet dette ekteskapet.

Luthers gamle foreldre satt øverst ved bordet, og så fulgte etter stand: Spalatin, sekretær hos kurfyrsten, Bugenhagen, prest ved bykirken, Armsdorf, venner fra Mansfeld, Koppe, universitetslærere og andre.

Kurfyrst Johan hadde sendt et bud med hilsen og den gode nyhet at Martin Luthers lønn ville bli økt til det dobbelte. Han meddelte videre at klosteret skulle være Luthers hjem uten noe vederlag, så lenge han og hans hustru levde. En utsending fra fyrst Albert av Brandenburg trådte fram og rakte Käte en pakke. Hun åpnet den ivrig og ropte barnslig glad: «Å, doktor, se på dette. Tjue gylden. Nettopp hva jeg har bruk for til huset».

Varsomt tok han pengene. «Nei Käte, jeg kan ikke la deg ta imot dette».
«Hvorfor ikke?»
«Fordi prins Albert er en mann jeg har vært i ubehagelig berøring med. Jeg har ingen grunn til å tro at han er min venn».
«Men det betyr ikke at jeg ikke kan beholde pengene», la hun imot.
«Du er min hustru, Käte, og alt det du gjør, slår tilbake på meg».

Käte kunne ikke skjule hvor skuffet hun var. «Å, doktor», sa hun og rynket pannen, «hvorfor skal vi vise fra oss alt mulig og gi alt til andre? Skjønner du ikke hvor inderlig vel vi trenger penger for å gjøre dette huset til et levelig sted. Du har ingenting! Jeg har ingenting! Og likevel –». Hun skalv om munnen, og øynene sto fulle av tårer. «Gud skal sørge for oss», var hans faste svar.

Hun så straks anledningen. «Gud kan ikke sørge for oss», sa hun, og så rett inn i de brune, brennende øynene som skremte så mange, «hvis du slenger fra deg det han gir. Tror du kanskje han vil sende oss nye tjue gylden?»

Han kunne ikke stå imot argumenteringen hennes, og gav henne pakken tilbake, klemte handa til og holdt den fast. «Du har rett, min kjære Käte», medga han. «Gud ga disse pengene for at du skal bruke dem i huset».

Så ville noen av gjestene synge. En av universitetslærerne fikk dem til å stå tettere sammen. Dirigenten ga tegn til musikerne og sangerne. De begynte med folkesanger, og til slutt sang de til en gammel melodi: All ære være Jesus Krist. Så ba de Fadervår sammen, og bryllupsfesten var slutt.

Hjemmet
Ennå var det mangt fra livet hans som var ukjent for henne. Han fortalte henne om barneårene som gruvearbeiderens sønn. Fattigdommen i hjemmet hadde vært så stor at moren hadde vært nødt til å samle kvist i skogen til brensel. Han fortalte om hvor strengt han hadde blitt oppdradd. Hun fikk høre om skoletiden hans, om tyranniske lærere og om hvordan han tjente til daglig brød ved å synge ved dørene til godtfolk i Eisenach. Han fortalte videre om faste og utsulting, om et liv i plager og pinsler i klosteret. Ingen steder fant han fred, for Kristus ble fremstilt som en hard og ubarmhjertig dommer. Senere, da Luther leste ordene i Bibelen: den rettferdige av tro, skal leve, fikk han fred i sjelen.

Käte fortalte ham det vesle hun visste om barneårene sine; at moren døde da hun var spebarn, og at faren hadde anbrakt henne på «et hjem» til hun var fem år gammel. Da var hun blitt brakt til klosteret i Nimbschen, hvor hun hadde vært til hun flyktet.

Dette er hjemme, tenkte Käte, mens et smil fór varmt over ansiktet. Hennes hjem, og den kjære doktors hjem.

Av Clara S. Schreiber
Forkortet utdrag fra boken «Katherine, Wife of Luther» 1956, oversatt og utgitt på Lunde forlag i 1979

Lov og Evangelium 2017 - Nr 03

Tags: 2017