Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kast ditt brød på vannet

«Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen. Del ut til sju, ja til åtte. For du vet ikke hvilken ulykke som kan hende på jorden. Når skyene blir fulle av regn, tømmer de det ut over jorden. Som treet faller, slik blir det liggende, enten det er mot sør eller mot nord. Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke til å høste. Like lite som du vet hva vei vinden farer, eller hvordan benene bli dannet i mors liv, like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen. Så ut sæd om morgenen og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode». Pred 11:1-6

 

Her leser vi om arbeidet i Guds rike. Det står om brød som skal kastes ut på vannet og deles ut. Videre står det om å så og høste.

Brødet og såkornet det er tale om må være Guds ord, og vannet må være menneskene – det store folkehavet.

I den sammenheng må vi sitere fra Hans Erik Nissens andaktsbok «Ett er nødvendig». Han skriver i andakten for 27. januar: «Men det er stadig for lite for Jesus å frelse dem som allerede er nådd. Hans frelse skal nå til verdens ende. Slik er det ingen tvil om hva som er Herrens vilje og mål. Spørsmålet er om det som er for lite for Jesus, også er for lite for deg? Har du slått deg til ro med at evangeliet har nådd oss, eller er det ditt livs mål at frelsen skal nå til jordens ender? Det som er for lite for Jesus, må også være det for oss. Vi kan ikke være tilfreds med at vi selv og noen av våre er på den rette siden av grensen for Guds rike. Vi må videre ut med evangeliet. (...) For mer enn 1000 år siden var det noen som ikke kunne slå seg til ro med at vi levde i hedenskapets mørke – uten Gud og uten håp i verden. Det ble redningen vår (...). I dag kaller og sender Herren oss. Vi kan ikke holde oss i ro når hedninger går fortapt. Gud lar oss ikke være fornøyd med det som inntil nå er oppnådd. Det er for lite».

Ja, vi kan sannelig spørre om hva som bor i hjertene våre. «Når skyene blir fulle av regn, tømmer de det utover jorden». Og i Matteusevangeliet (12:34) sier Jesus: «Det hjertet flyter over av, det taler munnen».

Hva flyter hjertet over av? Hva vitner våre ord om? Vitner de om at vi har vårt hjemland i himmelen, eller vitner de om at vi har vårt liv i denne verden?

Hva er det vi snakker om sammen med andre troende? Bygger vår tale opp eller river den ned? Hva er det vi sår hos hverandre? Er det splittelse, mistillit og uvennskap, eller tar vi alt i beste mening slik at vi kappes om å hedre hverandre? Er vi preget av Kristi sinnelag, eller er det vår onde natur som styrer oss?

I Matteusevangeliet (12:35-37) sier Jesus: «Et godt menneske bærer fram gode ting fra sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting fra sitt onde forråd. Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag. For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt».

Hvordan er det brødet vi kaster på vannet, om vi skal bli i tekstens bilde? Er det livgivende næring eller er det luft og tomhet? Er det slik med oss som Lina Sandell beskriver det i sangen på nummer 489 i Sangboken: «Du talar om ver, du talar om vind, du talar om rosor på ungdommens kinn. Kvi talar du ikkje om Jesus?»

Kan det være noe i spørsmålet som en eldre mann stilte en gang: «Er det ingen som har noe godt å si om Jesus?» Det mangler ikke på «de rette meninger». Vi kan godt uttale oss om både det ene og det andre, men er Jesus vårt liv? Er han vårt eneste håp og redning? Da vil vi ikke bare få noe godt å si om Jesus, for da er han vårt alt.

Og da får det bare være at det lille vi har er som smuler på havet. For da har vi fått noe å vitne om. Ikke slik at du fikk sagt det slik du ville. Og kanskje har du heller ikke så stor tro på at noen har bruk for ditt enkle vitnesbyrd. Alle andre har jo sagt det så mye klarere og bedre.

Men vi leste i det første verset: «Kast ditt brød på vannet...» Det står: ditt brød. Det lille lyset du har fått del i, skal du få dele med din neste. Først og fremst har du fått Jesus. Og det er ikke lite. Har du fått Jesus, har du fått alt. Tenk det, du som knapt nok kan avlegge et enkelt vitnesbyrd om Jesus, du har fått del i hans rettferdighet, hans hellighet, hans fullkommenhet – ja, du er blitt Kristi medarving. Ikke fordi du har fått det til, men fordi Jesus har fått det til. Ja, Jesus har oppfylt hele Guds lov med et fullkomment hjerte – som deg og som meg. Når du får se inn i evangeliet blir du liten. For da må du sanne ordene i 1Joh 4:10: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Ja, det er sant som Lina Sandell sier i sangen på 251, vers 7: «Visst har eg lite elska og lite ottast deg, og enno er min kjærleik høgst elendig. Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den – då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn! Eg einast av din frie nåde lever».

Guds nåde har bare én grunn, og det er hans Sønns blod, som renser fra all synd. Men vi blir ikke bare frelst av nåde, Guds rike er et nåderike også når det gjelder tjenesten. Det har vi så altfor lett for å glemme, ikke minst når vi skal tale, åpne et møte eller avlegge et vitnesbyrd. Da blir det ofte som det står i det fjerde verset i teksten fra Predikeren (11): «Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke til å høste». Vi ser på alt rundt oss, og ikke minst det som er i oss. Vi har ikke noe, vi er ikke verdige, vi kjenner på falskhet og hykleri. Så blir det ord som kunne vært med på å berge vår neste usagt.

Midt i alt som vil stoppe vitnesbyrdet, må vi gi akt på det som sies oss videre i teksten (vers 5-6): «Like lite som du vet hva vei vinden farer, eller hvordan benene blir dannet i mors liv, like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen. Så ut din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode».

Vi leste i slutten av vers 5: «Like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen». Det kommer altså ikke an på deg og at du får sagt det slik du ville. Nei, alt avhenger av Gud, «han som gjør det alt sammen». Og vi kjenner ikke Guds plan. Vi kjenner ikke hans tanker. Men noe vet vi: Han er den «som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1Tim 2:4). Når du er med på å vitne om Jesus, da er du med på å muliggjøre Guds vilje. Og det gjelder enten det er på et møte eller på tomannshånd.

Vi må også ta med det som står hos profeten Jesaja (55:10-11+13): «Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til. (...) I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for nesler skal det vokse opp myrter. Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet».

Når vi sår korn eller setter poteter, hvem er det som får det til å gro? Er det ikke Gud, som sender sol og regn? Vi kan så, men ikke få det til å vokse. Vi kan gjødsle og vanne, men det er Gud alene som gir vekst. Slik er det også når vi taler, holder en andakt eller har en åpning eller et vitnesbyrd. Det er Gud som gir vekst. Kraften ligger heller ikke i at vi får sagt det slik vi gjerne ville. Nei, vi leste: «Slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil og ha framgang med alt som jeg sender det til» (Jes 55:11).

Det er Gud som bestemmer hvordan Ordet skal virke, ikke vi. Det skal gjøre det han vil. Og når det står at han vil at alle mennesker skal bli frelst, da skal vi med frimodighet be om at Ordet må virke til frelse. Det sto jo også i Jes 55:13 hvordan Guds ord virker: Tornebusker erstattes med sypresser og nesler med myrter. Forbannelse erstattes av velsignelse. Det skulle gi oss frimodighet, enten vi står på en talerstol eller om det er så vidt vi klarer å få fram noen få og enkle setninger om den frelse som holder for oss, midt i vår ufullkommenhet.

For det er nettopp det som er evangeliet: Det som Jesus har gjort, det holder for dem som mangler alt. Det er mitt eneste håp og redning. Da blir jeg ikke så stor i meg selv, men jeg får en stor frelser. Jeg får en frelser som er så stor at han er i stand til å frelse meg.

Nettopp dette er det du skal få dele med andre. Så får det bare være at det kan virke som om du taler for døve ører. Mange av dem du ønsker å vinne for himmelen vil ikke høre. Da må du huske: «Det skal ikke vende tomt tilbake».

Derfor må vi konkludere med det som står i det første verset i teksten: «Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen».

Lov og Evangelium 2017 - Nr 04