Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Avlatshandelen og Luthers 95 teser

Etter den romerske lære skal den troende kristne bekjenne sine synder for presten, og så får han syndsforlatelse. Hvis det gjelder særlig grove synder, må han gå til biskopen. Ved siden av syndsforlatelsen ble det vanlig at presten kunne pålegge synderen kirkestraff, f. eks. å be en rekke bønner, faste en lengre tid, reise på valfart til en helgen e. l. Men i stedet for denne kirkestraffen kunne synderen betale en større eller mindre sum til et godt formål. Det ble kalt avlat. Ved å utføre den gode gjerning eller ved å betale, blir synderens tid i skjærsilden forkortet. Kirken lærte nemlig at onde mennesker etter døden kommer til helvete, og i middelalderen var man ikke i tvil om at dit kom de aller fleste. De gode, troende menneskene kommer ikke direkte til himmelen, det gjør bare kirkens helgener. De gode farer til skjærsilden, hvor de pines og renses inntil de har gjort fyldest og er straffet tilstrekkelig for sine overtredelser. Nå kan sjelens pine i skjærsilden formildes eller forkortes på forskjellige måter, spesielt ved at man leser messer for de døde, gjør gode gjerninger til fordel for dem, eller erverver avlat til deres beste.

 

Avlatshandelen ble en mektig inntektskilde for pavene i middelalderen. Men det viste seg at jo mer penger det strømmet til Rom, desto mer trengte paven. Det var uendelig hva han gav til slott, kirkebygninger, overdådig liv for seg selv, sine medhustruer og sine ødsle slektninger, for ikke å tale om det han trengte til krig mot forskjellige kristne fyrster.

I året 1517 begynte erkebiskop Albrecht av Mainz å selge avlat i Tyskland. Hans generalagent var en dominikaner ved navn Johan Tetzel. Det ble offentlig sagt at inntekten av salget skulle gå til bygging av den nye Peterskirken i Rom, og det var det folk trodde. Siden fikk man vite at saken ikke var fullt så enkel. Erkebiskop Albrecht, en ung prins av huset Hohenzollern, var blitt utnevnt til tre bispedømmer i Tyskland. Dette stred mot kirkeloven, men han hadde kjøpt pavens samtykke for en sum som tilsvarer mange millioner etter nåtidens pengeverdi. Dette kunne han ikke betale, men i hemmelighet fikk han ordnet det slik med paven at bortimot halvparten av avlatspengene skulle dekke denne avgiften. Paven kunne imidlertid ikke vente, derfor gikk han til Fuggers bank i Augsburg, som forskutterte alle pengene mot sikkerhet i avlatshandelen og rett til å kontrollere den. For paven, erkebiskopen og bankmannen var avlatsbrevene god valuta. Kjøperne måtte også antas å få full verdi for dem, når de presenterte dem i skjærsilden.

Tetzel var hverken bedre eller verre enn de andre avlats-kremmerne. Han reklamerte sin forretning på best mulig måte. Han kom med faner og musikk, reiste sitt røde kors i kirken og ropte ut sine varer med stor veltalenhet. Han mente at avlatskorset var like kraftig som korset på Golgata, og at han selv hadde hjulpet flere med sin avlat enn Peter og Paulus hadde gjort med sine prekener. Han gjentok ofte avlathandlernes kjente vers:

Når pengene i kisten klinger,
straks sjelen av skjærsilden springer.

Martin Luther ble dypt opprørt over denne trafikken, og hans forargelse steg da han i skriftestolen møtte syndere som kom med sine avlatsbrev og krevde syndsforlatelse sånn uten videre på grunnlag av dem.

Luthers 95 teser
På kvelden den 31. oktober i 1517 slo Luther opp på den nordlige døren i Wittenbergs slottskirke en latinsk innbydelse til disputas om 95 setninger om avlaten. Tallet var valgt etter de 95 setninger i biskop Albrecht instruks til Tetzel.

Lite ante Luther at de hammerslagene som naglet fast oppslaget på kirkedøren, slo ned kirkens fengselsmur, og at de derfor skal gi gjenklang så lenge evangeliet lever i verden. Men slik ble det. Fra den dagen regnes med rette reformasjonen og den nye tids begynnelse.

Setningene ble holdt i en meget rimelig form. De er ikke direkte rettet hverken mot paven eller romerkirken. De strir bare mot misbruk av avlaten, og denne misbruk var ikke fastslått som kirkelære ennå, slik som den ble seinere. Men i virkeligheten rammet de pavekirken på dens to ømmeste punkter. Det første var pengepungen. Setning 50 sier: «Man skal lære de kristne at hvis paven kjente avlatskremmernes utsugelser ville han heller at St. Peterskirken ble brent til aske enn at den skulle bygges opp av hans fårs hud og kjøtt og ben». Dette var jo meget elskverdig overfor paven, men det var ubetinget skadelig for de pavelige inntekter.

Det andre punktet var selve hovedsaken, her falt øksen mot treets hovedstamme. For tesene forutsetter helt igjennom at frelsen bare vinnes ved omvendelse og tro, ikke ved lovgjerninger. Følgende teser viser dette:

1. «Når vår herre og mester Jesus Kristus sier: Gjør bot osv., vil han at de troendes hele liv på jorden skal være en bot.»
2. «Ordet bot hverken kan eller skal forstås om botens sakrament eller om skriftemål eller at presteembetet kan oppfylle de krav som stilles.»
36. «Enhver kristen som oppriktig angrer sine synder, eier full befrielse fra straff og skyld også uten avlatsbrev.» 37. «Hver sann kristen, levende eller død, har ved Guds nåde del i alle Kristi og kirkens åndelige gaver.»
62. «Kirkens sanne skatt er det hellige evangelium om Guds herlighet og nåde.»
95. «Man skal formane de kristne til å streve etter å følge Kristus gjennom kors og død og helvete. Slik skal de heller gå inn i himmelen gjennom sorg og bedrøvelse enn forlate seg på en falsk fred.»

Setningene var skrevet på latin, men de ble nok oversatt mange ganger allerede denne Allehelgens-kvelden, mens folket trengte seg om kirkedøren i Wittenberg. Noen fikk dem utgitt på trykk, og på utrolig kort tid bredte det seg over hele Tyskland, ja helt hit til Norden løp de som ild i tørt gress. Mange heftet seg vel mest ved deres angrep på pavens pengepung og italienernes utsugelse av Tyskland. Men det var nok også mange som med begjærlighet grep om ordet om den frie og hele adgang til Guds nåde.

Anklage om kjetteri
Den som led først ved Luthers opptreden var Albrecht av Mainz. Han meldte straks Luther for paven. Tetzels medbrødre, dominikanerne, som alltid hadde et horn i siden til Luthers orden, augustinerne, slo følge, i det de formelt anklaget Luther for kjetteri. Men paven måtte opptre med atskillig forsiktighet av hensyn til stemningen i Tyskland og for ikke å støte kurfyrst Fredrik. Paven og hans hoff anså i begynnelsen det hele ikke som noen stor affære. De hadde så mye annet å tenke på. Det var stridigheter mellom de fornemme slektene i Rom, bygninger som skulle oppføres, kunstnere som skulle hylles, og så var det festene og de uendelige jaktpartiene i Roms omegn. «Broder Martin har et godt hode», skal en av kardinalene ha sagt, «men vi bryr oss ikke om slik munkekrangling».

Allikevel gav paven sin legat, kardinal Kajetan, befaling om å la Luther fengsle. Men da kardinalen følte stemningen i Tyskland, torde han ikke å utføre påbudet. Han lot seg nøye med å stevne Luther inn til en samtale i Augsburg. Det skjedde i 1518. Luther hadde fått «fritt leide» av kurfyrsten.

Om dette forteller Luther selv: « På vegen dit var min stadige tanke: ‘Nå må du dø’. For mine øyne så jeg det bålet som jeg skulle brennes på, og ofte sa jeg til meg selv: ’Å for en skam jeg vil bringe over far og mor!’. Kardinalen spottet meg med stort overmot. Han ville tvinge meg til å tilbakekalle. Men de seks bokstavene «revoca» (tilbakekall), kunne jeg ikke få inn i hodet. Gang på gang lå jeg på kne for ham og bad om barmhjertighet. Men han ropte alltid imot meg: «revoca».

Kajetan følte seg forresten uhyggelig til mote overfor Luthers åndsmakt. «Dette villdyret har dype øyne og forunderlige tanker i hodet», sa han. Luther fornektet pavens ufeilbarlighet i trossaker, ellers gikk ikke Luther lenger enn til å appellere til et alminnelig kirkemøte. Han kunne derfor fremdeles mene at han var en god katolikk, pavens ufeilbarlighet ble nemlig ikke slått fast som kirkelære før i året 1870. Forhandlingene endte med at Luther flyktet fra Augsburg en mørk natt.

Tross sine fienders raseri, var Luther fremdeles på frifot, og fienden måtte nøye seg med ordets våpen. Hans utrettelige motstander, dominikaneren, dr. Eck, mente å kunne knuse ham ved en stor disputas i Leipzig. Den ble holdt i 1519. En mektig forsamling fra to universiteter fylte den store salen i borgen Pleissburg, hvor striden skulle stå. Landsherren, hertug Georg av Sachsen, Luthers verste fiende, var selv til stede. Eck disputerte med Luther i hele fem dager til ende. Til slutt fikk Ech påvist at Luther på flere punkter hadde samme mening som engelskmannen Wikliff og bømeren Huss, og disse var fordømt av et konsil, det vil si et alminnelig kirkemøte. Luther svarte at konsilet hadde tatt feil, og at det ikke finnes noen annen grunnvoll for kirkens lære enn Den Hellige Skrift. Det gikk som et støt gjennom alle tilhørerne. Hertug Georg satte armene i siden og brølte ut: «For en slem syke!» Han kunne ha grunn til å rope, for dette var en skjebnestund for pavekirken. Eck erklærte øyeblikkelig at når Luther ikke bøyde seg for kirkemøtene, da var han som en hedning og en toller (Mat 18:17).

Luther skrev flere bøker
Tesene og den påfølgende striden åpnet slusene i Luthers ånd. Tankene som måtte følge av hans grunnsyn strømmet nå fram som en elv om våren, og han ledet dem ut i taler og skrifter som nådde alle klasser av folket. Før 1517 hadde han ikke utgitt så mye på trykk, men etter dette året ble han den mest produktive forfatter som Tyskland noen gang har hatt.

Av den lange rekken med bøker kan nevnes: «Til den kristne adel i Tyskland», Kirkens babyloniske fangenskap» og «Kristen frihet». Luther viser at staten er innstiftet av Gud og har sin gjerning uavhengig av kirken. I kirkelige spørsmål har staten bare én oppgave, nemlig å sørge for at evangeliet ikke undertrykkes. Overfor staten har kirken bare én oppgave, nemlig å rettlede den ved Guds ord. Senere fikk Luther anledning til å utdype disse grunnleggende tankene nøyere.

Størst oppsikt vakte skriftet om kirkens babyloniske fangenskap, for i det gikk Luther løs på selve den katolske troslære. Han viser at romerkirkens lære om sju sakramenter ikke har sin grunn i Skriften. «Hele den romerske sakramentslære er vrang. Den går ut på at sakramentene virker ved prestenes magiske makt, men Skriften lærer at Ord og sakrament frelser ved troen alene.

Boken om den kristnes frihet ble skrevet i 1520. Boken begynner med to setninger: «Den kristne er herre over alle ting og ingen manns tjener. Den kristne er bundet under alle ting og er enhver manns tjener og trell». Og den slutter slik: «En kristen lever ikke i seg selv, men i Kristus og i sin neste. I Kristus lever han ved troen, i sin neste ved kjærligheten. Ved troen stiger han opp over seg selv og inn i Gud. Ut av Gud stiger han atter ned under seg selv ved kjærligheten. Allikevel blir han alltid værende i Gud og hans kjærlighet. Som Kristus sier: ‘Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen’» (Joh 1:52).

Nå var det som en vårløsning i Tyskland og langt utenfor landets grenser. De tyske adelsmenn hilste Luther som en fører i kampen mot den romerske undertrykkelse. Bøndene og folkets brede lag var glade for hans djerve tale mot deres geistlige og verdslige plageånder. Det kan nok være at flertallet i alle stender ikke hadde klart syn for den religiøse kjerne i Luthers verk, skjønt det var også mange som av hjertet sluttet seg til hans evangeliske forkynnelse. I det hele ble Luther i årene 1517-21 av mange oppfattet som Tysklands store helt, men det var ingen av fyrstene som stilte seg på hans side.

Av Ivar Welle
Fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946
Forts. i neste nr. om det som skjedde på kirkemøtet i Worms

Lov og Evangelium 2017 - Nr 04

Tags: 2017