Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Da evangeliet endelig kom

Skjermbilde 2017 04 10 kl. 19.58.50

Intervju ved Ingar Gangås
«Reaksjonen hos min far var at han kastet seg rett ned på jordgulvet. Han strakte begge armene mot himmelen og lovet Gud, lenge: – Tenk, nå har jeg bedt i 40 år! Ingen av mine barn er blitt vunnet ennå, men takk at jeg nå endelig får oppleve at det kommer noen som kan forkynne oss evangeliet!»

 

– Han var da blitt en gammel mann, nesten døv og blind, og jeg måtte rope det til ham: Det er kommet en misjonær hit som spør om vi kjenner evangeliet.


Det er Joel Vera som forteller om sin far, Marcelino. Han hadde fått et nytestamente på spansk i sin ungdom, under et besøk til «storbyen», Potosi. I flere år samlet han familien til andakt i hjemmet, og han bad stadig om at det måtte komme noen til Tinguipaya for å forklare Guds ord nærmere for dem.


(Det er Marcelino og hans kone som er avbildet på framsiden av bladet denne gangen. Bildet er tatt utenfor huset deres i 1983.)

Under siste besøk til Bolivia nå i februar fortalte Joel meg hva som skjedde den dagen for snart 40 år siden. Detaljene om det som hendte har vært ukjente for meg til nå. Da undertegnede kom til Tinguipaya første gangen i 1983, som misjonær for Misjonssambandet, ble det meg fortalt hva Marcelino hadde sagt da bilen med den første misjonæren kom: «Kommer dere nå, endelig!» Jeg har derfor trodd at det var Marcelino som satt der på «plazaen» den dagen. Men nå viser det seg at det var sønnen, Joel.


– Jeg var jo bare en ungdom da, forteller Joel videre. Plutselig kommer en jeep kjørende ned de bratte hårnålssvingene og ned til landsbyen vår. Den stanser like ved der jeg sitter på en benk midt på den åpne plassen i sentrum, og ut stiger en utlending som spør: «Kjenner dere evangeliet? Er det noen her som tror på Jesus?

– Du får komme med meg, svarte jeg. Jeg bor rett her i nærheten, og jeg har en far som vil sette pris på at du har kommet.

«Møtet mellom far og den første misjonæren kommer jeg aldri til å glemme», fortsetter Joel, mens han ser på meg – lenge. «Jeg er den yngste av seks søsken. Da dette hendte, trodde ingen av oss på Jesus. Men far ba ofte for oss. Han hadde ikke mye kunnskap om denne veien han heller, men han ba mye. Etter hvert som synet sviktet, måtte vi sønnene lese høyt for ham».

Det ble mange møter i hjemmet til Marcelino. Som ny misjonær den gangen, husker jeg svært godt en møteuke som ble holdt i andre etasje. De hadde ikke bygd noe forsamlingshus ennå. Det var mye folk samlet. Vi satt på noen planker langs veggene, og på gulvet satt de tett i tett. Gulvet var av treplanker på ca. en tommes tykkelse. Stokkverket under var bare stukket rett inn i jordveggen, og det var langt mellom stokkene. Lufta var tykk, og det kom stadig sivende noe røyk opp fra ovnen i underetasjen. Gulvet gynget når noen flyttet på seg. Jeg var svært redd for at gulvet skulle svikte slik at vi ramlet ned alle sammen. Men jeg husker også stillheten når Ordet ble forkynt – og sangen. Joel var allerede da flink til å spille på mandolin, så det var han som ledet allsangen. Vekkelsen var kommet til dette hjemmet, til landsbyen og bygdene rundt. Marcelino fikk ikke oppleve at alle sønnene og døtrene tok imot Jesus før han døde, men han gledet seg over at Joel kom på bibelskole. Senere ble Joel en av elevene ved det første kullet på seminaret i Arequipa, Peru. Vi har kjent hverandre siden de første møtene i Tinguipaya og holdt kontakten siden.

Jeg har skrevet om Joel tidligere i bladet. Siste gang var i nummer 1-2017. Da var han med som leder av bibelkurset vi hadde i slutten av oktober.

Joel kom på avstand fra Gud. Forretningslivet tok ham. Han drev internetcafé i byen Sucre, og lånte ut pc’er til universitetsstudenter i noen år. Samtidig drev kona, Graciela, en liten kolonialbutikk på et gatehjørne. I lengre tid var de borte fra møter og husandakten stilnet.

Da Reidar Heian var med til Tinguipaya i 2011, var det Joels eldste bror, Daniel, som ledet møtene. Daniel ba oss inderlig å huske på Joel den gangen, og be for ham at han måtte komme tilbake.

«Du, vet, sa Daniel, det var jeg som var familiens sorte får. Jeg klarte ikke min fars kristendom og måtte ‘rømme’ til Argentina for å få ‘fred’. Men snart møtte Jesus meg, og da først fikk jeg virkelig fred. Så kalte Gud meg til å reise hjem. Nå skulle jeg ønske at Joel kunne hjelpe meg med å lede alle ‘lammene’ her i området».

Daniel fikk bønnesvar. Joel kom tilbake til sin frelser, og ble leder for en quechuaforsamling som han besøker jevnlig.

Bare en uke før jeg kom ut til Bolivia nå denne siste gangen, døde Daniel plutselig, han ble 65 år gammel. «Det skjedde så uventet, det gjelder å være rede», sier Joel ettertenksomt. «For meg er ringen sluttet nå», legger han til, «fra nå av må jeg bruke all min tid til å forkynne evangeliet. Det haster med å bringe Ordet ut til dem som ennå ikke har hørt».

 

Artikkelbilde – Joel Vera har en hilsen ved åpningen av det nye kontoret til «Såmannen» i Bolivia. Foto: Olav Gangås

Lov og Evangelium 2017 - Nr 04