Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Når Gud tukter og trøster

En av de sannheter Martin Luther fikk lys over, var at alt Guds ord kommer til oss som lov og evangelium. Det er som et tveegget sverd. Loven dømmer og viser oss at vi står skyldige og fortapte overfor den hellige Gud. Evangeliet er ordet om Jesus og det han har gjort til vår frelse. Hos profeten Jesaja ser vi dette så tydelig. Dommen forkynnes med «malmtunge» slag. Mennesket fratas alt håp om redning. Så kommer evangeliets tale så uventet – med frelse i Jesus alene. Red.

 

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1:18

Frafall og avgudsdyrkelse
Situasjonen i Israel var mørk. Riket var splittet og delt (922 f.Kr.). Tistammeriket, Israel i nord, hadde reist sine avgudsalter over hver høyde og bakkekam i landet. Sør-riket, Juda, var ikke stort bedre. Guds store undergjerninger ved Moses, og lovtavlene fra Sinai var omtrent glemt. Beretningen om røken og ilden fra fjellet, da hele berget ristet og skalv, mens folket sto på avstand og Moses mottok de ti bud, var bare et fjernt minne fra fortiden. Vandringen gjennom Rødehavet var blitt historie. Nå var ærefrykten for Gud borte, og blodet fra påskelammet – til soning og redning fra dødsengelen, var ikke lenger så kjært og nødvendig.

Det var gått ca. 750 år siden Moses ledet israelsfolket ut fra Egypt. Ennå skulle det gå ca. 750 år fram til Jesu fødsel. Midt imellom disse begivenhetene ble profeten Jesaja oppreist og kalt til å vekke folket til omvendelse og oppgjør med Gud.

Jesajabokens første og andre hoveddel, domsboken (kap 1-12) og folkeboken (13-39), skildrer den åndelige situasjon i Israel og landene omkring. Israel var falt fra Herren, og foraktet Guds bud og hans veier. Straffen var uunngåelig. I denne situasjon taler Gud Herren gjennom sin profet og stevner alle inn for den levende Gud:

«Hør dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe. Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham» (Jes 1:2-4).

Fangenskapet i Assyria for Samaria og Nord-riket var uunngåelig. Det skjedde midt under profetens tjenestetid (722 f. Kr.). Ennå mens Jesaja startet sin gjerning og forkynte kallet til omvendelse, kan det se ut som det var et lite håp om frelse for Nord-riket. Men de ville ikke høre og omvende seg. Derfor måtte dommen komme. Så ble det Sør-riket sin tur. Dersom de ikke omvendte seg, var dommen uunngåelig også for dem. Og straffen kom. Judas fangenskap i Babel fra år 586 f. Kr. kom til å vare i hele 70 år.


Gud bruker «storslegga»
Guds ord kan lyne og tordne. Ludvig Hope sa ofte at Gud må bruke storslegga for å knuse oss med lovens tale. Allmaktens Gud er hellig. Han tåler ingen synd. Synden fører alltid straff med seg, slik Carl Gerhard Garve (1825) synger (Sb 590):

Ditt ord, o Gud, er sverd og flamme.
Det trenger gjennom marg og bein.
Det vet å knuse, vet å ramme,
er hjertet enn så hardt som stein.
La alle føle rett dets makt, at synden er det underlagt.

Hele Jesajaboken, spesielt fram til kapittel 40, er full av «lyn og torden». Menneskets ondskap og gudløshet får sin dom: «Derfor hogger Herren av Israel både hode og hale, både palmegren og siv, alt på én dag. Eldste og aktet mann er hodet, og en profet som lærer løgn er halen. Dette folks førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt. Derfor gleder ikke Herren seg over dets unge menn. Han forbarmer seg ikke over dets farløse og enker. For de er alle sammen gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut. For ugudeligheten brenner som ild. Den fortærer torn og tistel, og den setter fyr på den tykkeste skogen, så den virvler høyt opp i røk. Ved Herrens, hærskarenes Guds vrede er landet satt i brann, og folket blir til føde for ilden. Ingen sparer sin bror. De biter til høyre og sulter likevel. De eter til venstre og blir ikke mette. Hver eter kjøttet av sin egen arm. Manasse eter Efra’im og Efra’im eter Manasse (brødre). Begge til sammen er de mot Juda (felles fiende-bror). Men med alt dette vender Herrens vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut» (9:14-21).

Dette er Herrens straffende tale over Israel, Juda, nasjonene rundt, Assyria og Babel, ja, over oss alle: jøder og hedninger. Ikke minst gjelder det Norge og Skandinavia som har sendt ut så mange misjonærer, men som i dag er blant de mest ugudelige land i verden. Vi er skyldige alle sammen.

Når uværet kommer, og Gud med rette bruker «storslegga» imot oss, hvor kan vi da gjemme oss?

Hvordan kan vi da fly «fra satans tyranni, fra syndestand, fra lovens bann, fra dødens skrekk og helvedbrann», slik Hans Adolph Brorson synger? (Sb 317). Da finnes det bare én redning for oss. Det er å vende om og rope til Herren om nåde for Jesu skyld.

Forts. i neste nr. med artikkelen «Israels lille flokk»

Lov og Evangelium 2017 - Nr 05