Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Martin Luther på Wartburg

Gud være lovet at det glapp, byttet slapp gjennom garnet, Luther var allerede i sikkerhet.

 

Da han den 4. mai i 1521 kjørte fra Worms og var kommet til skogen nær Eisenach, brøt imidlertid en flokk ryttere fram fra et bakhold, jagde Luthers ledsagere bort, satte ham på en hest og førte ham via en lang omveg til Wartburg. Overfallet var ordnet av kurfyrstens rådgivere, og Luther hadde fått vite om det på forhånd. På slottet i Wartburg måtte han holde seg inne til tonsuren på hans hode var overgrodd. Da trådte han fram med et prektig, sort skjegg, i ridderdrakt med gullkjede om halsen og sverd ved siden som «Junker Jørg». I begynnelsen måtte han passe seg godt for ikke å bli kjent, men etter hvert ble han dristigere, han fikk ri lange turer i skogen, undertiden gikk han ned til Eisenach, og så begynte han å skrive. Først trodde folk i Tyskland at Luther var død, men av skriftene merket man at han var i live.


Det ble en hård tid for Luther på Wartburg, en av de mange perioder med angst og bedrøvelse som inntraff i hans liv. For det første kom det naturlige tilbakeslag etter den høye spenningen i Worms. I lange netter pinte satan ham med det forferdelige spørsmål om ikke han, broder Martin, allikevel hadde urett og kirken rett, og om ikke da tusener av sjeler kom til helvete for hans skyld.

Så ble Luther syk, han merket nå de første tegn til den nyresykdom med stensmerter som skulle bli hans alderdoms plage. Alene var han, uten noen han kunne snakke med om åndelige ting. En gang fikk han være med på jakt. Da kom en liten hare, jaget av hundene, sanseløs av angst, og sprang like inn i det vide ermet på Luthers ridderdrakt. Han tok det skjelvende dyret og gjemte det godt: «Stakkars lille hare, du ligner Martins sjel som jages av djevelen, paven og kardinalene». Men så smatt haren fra ham, hundeflokken styrtet seg over den og rev den i hjel. Det var et ondt varsel.

Om enn tiden på Wartburg ble tung, dempet den ikke Luthers arbeidskraft, heller tvert imot. Nå som ellers kunne Luther arbeide og produsere, hvordan verden enn stilte seg, og hvor store sinnslidelser han hadde å gjennomgå.

Luthers bibel
Luthers viktigste arbeid på Wartburg var oversettelsen av Det nye testamente. Fra jul i 1521 til slutten av februar 1522 ble han ferdig med dette verk som er blitt banebrytende på mange måter. Det fantes mange bibeloversettelser før Luther, men ingen var skrevet slik at folket kunne forstå dem og at de kunne gripe folket. Luthers geni fant den rette veg fra gudsordet til folkets hjerte. Han dannet selv sitt språk, som er blitt grunnleggende for det tyske skriftspråk inntil vår tid. Han hentet det ikke bare av bøker, men hørte etter hvordan arbeidsmannen snakket i verkstedet og husmoren i stuen. Slik ble hans bibeloversettelse noe enestående. I Tyskland råder den grunnen ennå i dag. Oversettelsen av hele Bibelen fullendte Luther senere i samarbeid med Melanchthon, Bugenhagen og andre. Den første hele Bibel utkom i 1534.

Uro i Wittenberg
Mens Luther satt i ensomhet på slottet i Wartburg foregikk det store ting ute i verden, for nå var tiden kommet da man skulle gå over fra ord til handling. Kongen over tre riker, Kristian II av Danmark, Sverige og Norge tillot prestene å gifte seg. Ryktet om dette gikk ut over hele verden. Mangfoldige tyske prester inngikk nå ekteskap uten å vente på tillatelse fra biskoper eller fyrster. Mengder av munker og nonner forlot klostrene. På flere steder avskaffet man den katolske gudstjeneste.

Alles øyne voktet på Wittenberg og ventet på hva som ville skje der. Den nærmeste til å lede skulle være den unge Melanchthon, men han var for svak til å gjøre seg gjeldende. Den som kom i forgrunnen var Andreas Karlstadt, som etter innbydelse av kong Kristian hadde vært helt til København og forkynt den nye lære. Karlstadt var en urolig ånd som lot seg lede av innskytelser. Han var flink til å hisse, men svak til å bygge. Snart var Wittenberg som en kokende gryte. Studenter og borgere stormet inn i kirkene, avbrøt gudstjenesten og hånte prestene. Bilder og statuer ble revet ned og knust, og i de nakne kirkebygningene talte Karlstadt og hans åndsfrender vilt etter sin ånds drift.

Karlstadt og hans venner hadde revolusjonære planer. Skolene skulle lukkes, for de var åndsforlatte. Karlstadt ville øyeblikkelig innføre mange ting som Luther hadde foreslått i sine skrifter, slik som utdelingen av både brød og vin i nattverden, lovfestet fattigpleie, offentlige lån til fattige, lønn for prestene av en felles kasse, avskaffelse av de «offentlige» hus og mye mer. Alt dette skulle innføres øyeblikkelig med vold og makt, man spurte ikke engang kurfyrsten, som jo var den lovlige øvrighet. Lignende ting hendte flere steder i Tyskland, men dette fremkalte tilbakeslag, og de gamle katolske makter vant fram igjen.

Rådet i Wittenberg sendte brev til Luther i anledning saken. Men kurfyrsten ville ikke at Luther skulle komme tilbake, han turde ikke påta seg ansvaret med å beskytte den bannlyste, fredløse kjetter. Da sendte Luther i februar 1522 et brev til kurfyrst Fredrik og fortalte at han ville komme tilbake allikevel. «Men dette skal jeg enda en gang få sagt Deres nåde at jeg har ikke mitt evangelium fra noe menneske, men fra himmelen gjennom vår Herre Jesus Kristus. Nå ser jeg at min altfor store ydmykhet mot mennesker brukes til å rive evangeliet ned, jeg skal rekke djevelen lillefingeren, og så kan han ta hele hånden. Men nå må jeg tvunget av min samvittighet ta det annerledes. Deres nåde skal vite at jeg kommer til Wittenberg i en meget høyere beskyttelse enn Deres. Jeg tenker slett ikke å be om beskyttelse av Deres nåde. Nei, jeg tenker at jeg vil beskytte Dem mere enn De kan beskytte meg. Hvis jeg tenkte at Deres nåde kunne og ville beskytte meg, så ville jeg ikke komme. Her kan eller skal ikke noe sverd hjelpe meg, Gud alene må ordne saken uten menneskelig hjelp. Den som har den sterkeste tro, han kan beskytte best. Og da jeg forstår at Deres kurfyrstelige nåde ennå er meget svak i troen, kan jeg ikke anse Dem for den mann som kunne beskytte eller frelse meg». Så råder han kurfyrsten til å holde seg utenfor hele saken og derved ikke pådra seg fare for straff fra den keiserlige regjering.

Luther tilbake i Wittenberg
Luther red fra Wartburg ganske alene og kom til Wittenberg en av de første dagene i mars 1522. Åtte dager i strekk stod han nå hver morgen på prekestolen i slottskirken og talte mot «svermeråndene», som han kalte dem. Og så stor var hans makt at han bare ved ordet brakte fred. Ganske stille fikk den lovlige øvrighet overta sin gjerning igjen, gudstjenestene fortsatte omtrent som før. Karlstadt og hans venner listet seg bort fra byen.

Nå måtte Luther ordne en ny gudstjeneste. Det gjorde han med stor forsiktighet. Han beholdt de gamle presteklær, de latinske kirkebønner og sanger og mange seremonier. Han tillot til og med at altergjestene kunne få bare brødet, og ikke vinen, dersom de ønsket det. Men han avskaffet selvsagt de bønner som etter katolsk oppfatning gjorde messen til et offer, og han sørget for at det ble holdt evangelisk preken ved gudstjenesten. Hans tanke var at de gamle katolske former skulle falle bort ettersom han fikk nok evangeliske predikanter, og ettersom det alminnelige folk fikk forståelse av evangeliet.

Nå gikk reformasjonsverket fram, stille men sterkt. Den ene by etter den andre innførte evangelisk gudstjeneste, og flere tyske fyrster tok ved den nye lære. Reformasjonen nådde nå sin vakreste vårtid. Men svermeråndenes retning var ikke død, den var meget virksom både religiøst og politisk. Mot den retter Luther blant annet det kraftige skriftet «Mot de himmelske profeter» i 1524. I forskjellige andre skrifter fra 1522 og utover har Luther fremsatt sin lære om staten.

Av Ivar Welle
Fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946.
Forts. i neste nr. om Luthers syn på staten, de to regimenter og bondekrig

Lov og Evangelium 2017 - Nr 06

Tags: 2017