Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gjer pluggane faste!

«Utvid plassen for ditt telt, og la dem spenne ut teppene til din bolig, hold ikke igjen! Strekk dine snorer langt ut, og gjør dine teltplugger faste!» Jes 54:2

 

Noko av det som står i dette kapitel-et, har forma seg for meg som eit notidsbilete. Eg synest å sjå noko av vår tids arbeid for Gud skildra i dette ordet. Heile kapitelet synest å væra samanfletta av løfte, trøyst og von for Guds sak til alle tider. Dernest viser dette kapitelet oss at dei sanne Guds barn er til alle tider få og små. Og fordi dei er få og små, vert dei ofte tvilande og motlause. Deira arbeid synest ikkje å bera frukt, alt er så puslete og smått. Det offisielle, det store, det å syna seg fram, det å kristianisera verda (gjera verda «kristen»), det å væra tole-rant – det høyrer denne tida til. Det ligg i lufta. Som de veit, vert det frå mange kantar arbeidd for å laga ei stor verds-kyrkje. Og det sosiale omskapings-arbeidet skal berast fram av organi-serte kristne. Tidsånda kjem til å smitta på oss. Dette offisielle, store, utover i staden for innover, dette å pussa på toppen i staden for å akta på om rota er frisk, dette er faren i vår tid. Flytt ut! Strekk snorene! Spring bortover med dei! Lenger og lenger ut!

–Ja, men er det ikkje det som står i ordet, då?
–Jo, men det står noko anna også. Det står: «Gjer pluggane faste!»

 

Pluggane er usynlege. Det er ikkje noko stort og sjåverdig ved dei. Men når det røyner på, når stormen kjem, då vert det spørsmål om pluggane. Ikkje vil eg tala noko større om det eg synest å sjå i dette om å gjera pluggane faste. De får tenkja over det sjølve. Berre dette: Det skal meir varme til eit stort rom enn til eit lite. Ein liten flokk sanne kristne på misjonsmarka er 10 000 gonger betre enn store flokkar av namnekristne. Måtte våre misjon-ærar aldri gløyma det!
Og ein «Gideons tropp» her heime er betre enn eit tusentals foreiningar og ein stor flokk forkynnarar som saknar livsgneisten og det audmjuke, sjølvgløymande og gudfryktige sinn. Eg ber på ein stille, djup otte for komande tider. Lat meg få gjera det klårt ved ei forteljing.

 

Ein draum
Det er ei forteljing om ein draum. Mannen som hadde draumen, har fortalt meg det sjølv. Mannen er Andreas Lavik. Sonen, Johannes Lavik, har teke det med i boka han skreiv om far sin. Denne draumen gjorde sterkt inntrykk på meg, og eg har aldri kunne koma bort frå den tanken at det ligg noko profetisk i han. Lat meg ta med det Lavik skriv: «Han drømte at han var på et mørkt sted. Rundt omkring stod store fabrikker og verksteder. Men alt var forfallent og vanskjøttet. Maskinene stod. Det ble ikke arbeidet. Der var ikke et menneske. Til slutt møtte han dog en gammel kone, som gikk og bar på en vannbøtte. Han stanset og spurte henne hva dette var for et sted. –Vet du ikke det da? sa hun. Det er jo her de har arbeidet for Guds rike. Det er indremisjonens gamle arbeidslokaler og verksteder. Men nå er det lenge siden det har vært folk her. Han spurte henne da hvor folket var. Som svar pekte hun ut over en vid slette der solen skinte. Straks forlot han henne og gikk ut på sletten. Der bølget store folkeskarer frem og tilbake. Midt på sletten var det oppreist en tribune, der noen stod og talte til folket. Talene var religiøse, vakre i ord og form, og alt gjorde et festlig inntrykk. 

 

Lavik gikk da opp på tribunen og spurte om lov til å holde en tale. Man gav ham villig plass på talerstolen. Da han sto ansikt til ansikt med de store folkeskarer, begynte han å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Han talte om Kristi død og forsoning for verdens synd. Men det var som om ingen forstod ham. Til å begynne med hørte folk nysgjerrig og forundret på ham. Men de ble snart kjed av det og begynte å le og snakke og spasere frem og tilbake som før. Da forstod Lavik at ordet om korset var ganske ukjent her. Han sluttet å tale. Men idet han snudde seg og skulle gå ned, fikk han øye på en mektig blomsteroppsats som stod midt på tribunen. Den var full av de herligste blomster – et helt blomsterflor. Han så at alle de andre bar blomster i knapphullet og nærmet seg oppsatsen for å ta en rose. I det samme øyeblikk som han rakte hånden ut, hevet en mektig orm seg. Den hadde ligget inne blant blomstene. Han så dens glinsende øyne, ble fylt av en stor redsel – og våknet». Dette er det eg ottast for! Straumen er sterk den vegen.

 

Fra boka «Bli ikkje trøytte»,
Lunde forlag, 2001

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 02