Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fagre føtter

«Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» Rom 10:15b

 

Vi så mange slags føtter under vår siste tur til Sør-Amerika; alt fra skitne føtter i grove «bildekk-sandaler» og kalde barneføtter uten sko, til føtter i blankpolerte sko eller føtter balanserende på høye hæler. Vi kan vel ikke si om noen av dem at de var så fagre. Felles for dem alle er at de er på vandring mot evigheten, ja, vi er alle evighetsvandrere – med en udødelig sjel. Og da er spørsmålet hvordan det skal gå når høstens herre kaller oss til regnskap. Oppgjørets time nærmer seg med raske skritt. Da gjelder det å ha lært Jesus å kjenne. Når vi vet dette, at det gjelder himmel eller helvete, hvordan kan vi da som kristenfolk holde føttene i ro når vi vet at det fortsatt er mange som ikke har hørt evangeliet? Vi møtte medarbeidere og «såmenn» som er med på å bringe ut det gode budskapet om Jesus. Det er underlig å tenke på at Guds ord kaller deres føtter fagre som bringer fred. Det skyldes ikke føttene, heller ikke hvor langt eller hvor mye de har gått, men ene og alene budskapet de går med, eller rettere sagt: Når budskapet om Jesus Kristus blir stort for ens eget hjerte, da får evangeliet «føtter å gå på». Dette er fagert, når evangeliet går fram og setter syndere i frihet ved det verk som Jesus har gjort.

 

Først til Peru
Vi sitter igjen med mange tanker etter besøket. Den 3. oktober 2017 klokka 06.00 satt vi, Marit og jeg, på flyet fra Trondheim til Lima, via Amsterdam. På ettermiddagen dagen etter var vi framme i Arequipa, der Miguel Fuentes og Damián Heredia tok imot oss. Miguel har vært igjennom en stor kreftoperasjon og trenger vår forbønn.

 Miguel Fuentes

Miguel Fuentes.

 

Med ei overnatting i Lima var det da gått 40 timer. Vi kom omtrent rett til onsdagens bibelstudium. Bare to timer etter landing møtte vi en liten flokk på Såmannens kontor i sentrum. Det var ordnet med talerstol siden sist, formet som et kors. Gjensynsgleden var stor. En ung lærer som var til stede, var ny for oss. Etterpå fikk vi høre at han i flere år hadde lyttet til Damián sine taler over radioen. Ordet arbeidet i ham. Nå går han til trosopplæring hos Damián, og han møter opp til de faste bibelstudiekveldene hver onsdag og fredag når han har anledning. Det var gledelig å se at det hadde minket kraftig på litteraturlageret siden forrige gang. Martin Luther, Carl Olof Rosenius og Carl Fredrik Wisløff forsvinner fra hyllene og tar veien inn til ungdom, studenter, husfedre, evangelister og medlemmer fra ulike menigheter, misjonærer, innsatte i fengsel og pasienter på sykehus. Vi vet ikke hvor mye det leses, kanskje er det så som så med det for enkeltes vedkommende, men dersom trangen blir vekket en dag, har de i alle fall noe som kan være med og gi dem smaken på Guds ord og som kan forklare frelsens vei for dem. Noen kommer til kontoret og spør etter flere bøker. De vil dele skattene med andre. 

Eusebio Alvis og Renán

Eusebio Alvis sammen med sønnen Renán.

 

I løpet av den måneden vi var i Peru ble vi flere ganger og på mange måter sterkt minnet på behovet om å gå til nye områder med evangeliet. Vi fikk flere besøk i leiligheten hvor vi bodde. Eusebio Alvis (som sikkert flere av bladets lesere husker fra besøk i Norge) var en av dem. Han kom sammen med sønnen, Renán, og de reiser rundt i lag og vitner og deler ut traktater og bøker. Bare i drabantstrøkene rundt Arequipa er det uante muligheter for å nå ut med evangeliet, sa de. En kristen leder og lærer fra en luthersk sammenheng fortalte oss om unådde områder, spesielt i høyereligg-ende innlandsområder på breddegrad med hovedstaden, Lima, og sørover. Den sørligste byen, Tacna, og områdene rundt, ble også nevnt. Byen ligger en times kjøring fra grensen til Chile og opplever stor vekst, med tilflytning, deriblant mange innvandrere fra Chile. I forhold til folketallet (snart 800 000 innbyggere) er behovet for misjon der uendelig stort. Damián, som har bodd i byen i mange år før han kom flyttende til Arequipa, har et stort ønske om medarbeidere for «Såmannen» og et boklager der. En tur dit sammen med Damián bekreftet nøden og behovet. Flere bydeler var helt unådde med evangeliet

 

Tacna

 

Videre til Bolivia
Etter en måned i Arequipa – med undervisning og arbeid med litteratur, blant annet en sangbok – gikk turen videre til Bolivia. Det var ikke så mange bøker som skulle fraktes over landegrensen denne gangen, så i stedet for å ta buss tok vi fly via Cuzco til La Paz i Bolivia. Bussturen mellom de to landene et halvt år tidligere satt i minnet, og vi ville gjerne unngå slik «villmannskjøring» denne gangen. Men så erfarte vi at en flytur kan være vel så farlig. For da vi reiste videre til Sucre, der «Såmannen» holder til, måtte vi ha ei mellomlanding i byen Cochabamba. Og det kunne ha gått riktig galt. Vi har aldri før vært med på noe lignende. Det virket som luften bare forsvant like før landingen, og vi tok bakken i stor fart og med en så kraftig «trøkk» at vi trodde flyet skulle gå i oppløsning. Ved oppbremsingen krenget maskinen kraftig til den ene siden. Vi var glade for flybytte videre og takket Gud for at det gikk godt.

 

To timer forsinket ankom vi Sucre, etter tolv timer på reise med flybytter og ventetider. Gonzalo Ascarrunz sto klar med bilen sin, for å ta oss med fra flyplassen til sentrum, en kjøretur på en halv time. Det var blitt mørkt da vi svingte ned til byen, som ligger på 3 000 meters høyde. Da var det godt å gå til ro på hospitset vi skulle bo på den kommende måneden. Neste dag, og de kommende dagene, møttes vi på kontoret til «Såmannen» til andakt først. Deretter var det samtaler og arbeid med litteraturen, men mest tid gikk med til å etter-komme alle krav fra myndighetene i forbindelse med registreringen av arbeidet for «Såmannen». Carmen, kona til Gonzalo, ble oss til god hjelp her. At hun er utdannet jurist må være en styrelse, uten henne vet jeg ikke om vi hadde fått godkjenning i det hele tatt. Det sier ikke så lite at vi var det eneste kristne «selskapet» som ble godkjent i løpet av hele fjoråret.

 

Nybrottssarbeid
Det ble en begivenhetsrik måned. Flere av kveldene var det møter og bibeltimer. Vi fikk være med på det første søndagsmøtet hjemme hos evangelist Joel Vera. Og klokka seks en søndags morgen tok vi buss til et område utenfor byen, Lajas Tambo, for å være med ham på et husmøte. En liten flokk, opprinnelig fra Joel sin landsby, har bosatt seg i et område som foreløpig mangler infrastruktur, vei, vann og kloakk. De bor i enkle hus oppført i jordblokker eller teglstein, med bølgeblikktak. Tre generasjoner var til stede på møtet. Joel talte på deres morsmål, quechua.

 

Bønnesvar
Julaften kunne Såmannen ha sitt første offisielle søndagsmøte i et leid møtelokale sentralt plassert i Sucre. Dagen før gikk leiekontrakten på det forrige kontoret ut. Det er også plass til kontor og lager for bøkene. De rakk akkurat å flytte over alt inventar i tide. Dette ser de som et bønnesvar. I skrivende stund kommer det en mail fra Gonzalo. Han skriver at det har vært veiblokkeringer og protestopptog i gatene. Presidenten vil innføre begrensninger på den friheten de evangeliske kristne har hatt. Loven er ikke ratifisert ennå, og han ber om forbønn. Går dette igjennom vil det bl.a. bety at de kristne ikke får lov til å «verve» nye medlemmer og heller ikke ansette nye medarbeidere. Det vil i så fall bli et hardt slag for religionsfriheten. Men samtidig skriver han: «Vi vil fortsette i tro til Herren, han som har all makt i himmel og på jord!» I det han avrunder spør han forsiktig om autorisasjon til å kjøpe inn fire (!) nye forsamlingsstoler. Jeg skrev tilbake at han bør kjøpe et dusin.

 

Cochabamba
Siste uka, på vei hjem til Norge, bodde vi på barnehjemmet som Hanne Baardseth og Gladys Espinoza driver i Cochabamba. Hanne kunne da fortelle oss at det hadde stått i avisene om en nestenulykke med et nasjonalt fly en måned tidligere. Flyet hadde landet så hardt at det ene hjul-et punkterte! Enda en gang måtte vi takke Gud for at det gikk godt. En av dagene møtte vi den nye lederen for ICEL (Misjonssambandets arbeid). Den midlertidige samarbeidsavtalen om litteraturarbeid ble avsluttet, ettersom «Såmannen» nå har fått sin egen «juridiske person» og helt og fullt er en selvstendig enhet.

 

Evangelist Rafael Veizaga, som flere fikk møte under hans norgesbesøk sist sommer, inviterte oss hjem en av dagene. Han bor sammen med yngste sønnen og familien, nesten en times kjøring utenfor sentrum av byen. Vi hadde med en ny ladning bøker til ham, og han ba oss hilse til alle misjonsvennene i Norge. Torsdag 7. desember landet vi på norsk jord igjen. Temperaturen sank plutselig med 40 grader! Overgangen fra sommer til vinter føltes virkelig på kroppen. To måneder gikk så altfor fort. Oppgavene er mange der ute, og mulighetene enda flere. Finnes det noen «fagre føtter» til å være med på innhøstningen i Andes-regionen?

 

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 02