Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Pinsefestens dag

 

Pinsefeiringen i Israel går helt tilbake til lovgivningen ved Sinai, som etter jødisk tradisjon skjedde 50 dager etter påske, selv om det ser ut til at jødene først på et seinere tidspunkt (på Jesu tid) feiret denne dagen som en slik minnedag.

  

«På tremånedersdagen etter at Israels barn var dratt ut av landet Egypt, kom de til Sinai ørken» (2M 19:1). Da var det gått 50 dager siden påske, for i 2M 12:2-3 leser vi at påskefeiringen etter utgangen fra Egypt skjedde på den tiende dag i deres nyttårsmåned, som var den første av årets måneder hos dem (måneden abib eller nisan). Denne måned tilsvarer omtrent vår april. «Da steg Moses opp til Gud på fjellet, og Herren ropte disse ord til ham: Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn.

 

Og Herren sa til Moses: Gå til folket og hellige dem i dag og i morgen. La dem vaske sine klær. På den tredje dagen skal de holde seg rede, for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne. Så skjedde det på den tredje dagen da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne. En tung sky la seg over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd. Da skalv alt folket i leiren. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og stilte seg nedenfor fjellet. Hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv» (2M 19:5-6; 10-11; 16-18).

 

De ti bud

Forbindelsen til lovgivningen på Sinai er viktig å være klar over, da pinsens budskap har loven som en av sine to grunnpilarer. Teksten om lovgivningen på Sinai står sentralt i jødenes pinsefeiring.

 

Takkefest for førstegrøden

Den andre pilaren er evangeliet. De leser også om løseren Boas, fra Ruts bok, som hovedtekst. Denne teksten er sentral fordi pinsen for dem er en takkefest for førstegrøden. At pinsen har med feiringen av førstegrøden å gjøre, ser vi allerede i Mosebøkene: «Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster inn landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst. Femti dager skal dere telle (fra påske) til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden. Når dere høster grøden i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til ytterste kant av åkeren. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstningen, skal du ikke sanke opp. Du skal la dem være igjen til de fattige og den fremmede. Jeg er Herren deres Gud» (3M 23:10, 16 og 22).

 

«På førstegrødens dag, når dere bærer fram for Herren et offer av den nye grøden, på ukenes høytid, skal dere holde en hellig sammenkomst (pinse)» (4M 28:26. Sml. 2M 34:22).Beretningen om Rut og løseren Boas handler om den fremmede hedningekvinnen Rut som hadde gjort sin svigermor No’omi’s Gud til sin Gud: «For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud» (Rut 1:16).

 

Boas finner Rut på åkeren i ferd med å sanke aks som var blitt til overs, og gir henne lov til å sanke sammen med hans piker. «Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du tar deg av meg, enda jeg er en fremmed?» Boas svarte henne: «… du forlot din far og din mor og ditt fedreland og drog til et folk du ikke kjente. Må Herren gjengjelde deg hva du har gjort! Gid du må få full lønn av Herren, Israels Gud, når du nå er kommet for å søke ly under hans vinger! Hun sa: La meg finne nåde for dine øyne, min herre!» (Rut 2:10; 11b-13a). Budskapet peker fram mot gjenløseren Jesus (Jes 59:20; Rom 11:26), han som er førstegrøden (1Kor 15:23) og lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror (Rom 10:4), og som utgjør den andre grunnpilaren som pinsen hviler på, nemlig evangeliet.

 

Betydningen av pinseunderet

Pinseunderet er et motstykke til språkforvirringen i Babel. Da var alle mennesker ett folk som forsto hverandre. Gud forvirret dem for at de skulle bli hjelpeløse og søke ham. Fram til pinsedag måtte alle mennesker søke til det ene folk – Guds utvalgte Israel – for å finne frelse, slik som syreren Na´aman, som måtte til Israel for å bli renset for sin spedalskhet. På pinsedag blir alle mennesker igjen gjort til ett gjennom frelsen i Jesus Kristus. Dette gjør Gud kjent ved at apostlene taler på ulike språk slik at alle skal forstå det. Han viser gjennom dette at han vil samle de mange til ett i Jesus Kristus. Dermed understrekes det også at hedningene er medarvinger.

 

Underet

Det var denne pinsefestens dag som var kommet. Alle disiplene var samlet på samme sted. «Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre» (Apg 1:14). Nå var førstegrøden (Jesus) stått opp igjen fra de døde, og tiden var kommet for at han skulle forkynnes som frelser for all verden. Profetien fra Joel ble oppfylt: «Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord» (Apg 2:17-18).

 

Da ildtungene satte seg på hver enkelt av dem, ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger. En stor folkemengde samlet seg da de hørte lyden fra himmelen, som var som et veldig stormvær. Alle hørte dem tale på sitt eget språk. Vi skjønner at dette ikke er det samme som tungetalens nådegave, der det dreier seg om uforståelige ord som må tolkes for tilhørerne. Pinseunderet er en ekstraordinær engangshendelse. Nå markeres skillet mellom den gamle og den nye pakt. Tidligere hadde Herrens herlighet fylt tabernaklet og templet. Da Jesus kom, var han fylt av Guds herlighet. Nå i den nye pakt skulle Den Hellige Ånd bo i apostlenes og de troendes hjerter ved at vi skulle bli hans tabernakel.

 

Et hellig folk

Så må vi også nevne at i den gamle pakt var det bare spesielt utvalgte personer som var salvet til å være «prester» (1Pet 2:9). Salving ble brukt når de innsatte prester, konger eller profeter. Dette må vi ikke forstå slik at det bare var dem som hadde barnekårets ånd, for det hadde alle troende i den gamle pakt også. Men nå skulle alle Guds barn bli prester. Vi kaller det for et allment prestedømme. Det vil si at alle kristne er kalt til å være et åndens tempel. Gud tok på pinsedag bolig i sin troende menighet, og utruster oss til sine utsendinger og vitner i denne verden (Ef 3:14f).

 

Ikledd kraft

Å motta Guds kraft er ikke at vi blir sterke. «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» (Apg 1:8). Videre leser vi om denne kraften i Romerbrevet, når Paulus vitner: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker» (Rom 1:16).

 

Det er evangeliet som er kraften, og det er en Guds kraft. Det samme skjønner vi av det som står skrevet i andre Korinterbrev (4:7): «Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv». Paulus hadde erfart dette underet – midt i sin egen avmakt og skrøpelighet, at når han var svak, da var han sterk – i nåden! «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!» (2Kor 12:7- 10).

 

Kristi kraft får plass hos den hjelpeløse, hos den som er fortapt i seg selv. Disiplene, med Peter i spissen, hadde nå mistet troen på seg selv og sine egne kvaliteter. Da først ble Jesus deres kraftkilde. Drevet av Ordet og Den Hellige Ånd måtte de vitne om det de hadde sett og hørt.

 

Oppdraget

Pinseunderet understreker at alle mennesker har rett på evangeliet. Nå kunne Peter forkynne evangeliet om Jesus med kraft og stor frimodighet: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12). Disiplene ble tro mot Ordet. De forkynte ordet om korset. Tilhørerne ble truffet av Ordet og spurte: Hva skal vi gjøre? «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn» (Apg 3:19). De ble frelst ved å høre om det som var gjort! «Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen. Og tallet på mennene kom opp i omkring fem tusen» (Apg 4:4).

 

Inntil han kommer

Ordet er like virkekraftig i dag. La oss ikke miste troen på Ordets iboende kraft! Pinsefestens dag skal ikke gjenta seg, men Åndens kraft til vekkelse og frelse skal følge budskapet om Jesus Kristus – helt til han kommer.

 

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 05