Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Na’aman blir helbredet

 

I andre Kongebok, i det femte kapitlet, kan vi lese om den syriske hærføreren Na’aman. Herren hadde gitt Syria seier ved ham, men han var spedalsk. Syrerne hadde bortført ei jente fra Israel, og hun tjente i Na’amans hus.

 

Na’aman var altså en fiende av Guds folk. Allikevel viser Gud sin nåde på ham. Og han bruker denne lille jenta til å vitne om profeten fra hjemlandet, som kan fri Na’aman fra spedalskheten. Her lærer vi hvor suveren Gud er på alle måter. Vi ser både hvem han bruker når han tar seg av noen, og også hvem det er han tar seg av. Etter hvert reiser Na’aman av gårde. Først kommer han til kongen i Israel, og deretter blir han sendt videre til profeten Elisa. Så står det i 2Kong 5:10: «Og Elisa sendte et bud ut til ham og sa: Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli friskt igjen, og du skal bli ren».

 

Elisa sendte bare et bud ut til ham. Det var ikke slik han hadde tenkt det skulle skje, men det var slik Gud hadde bestemt det. Et slikt bud har vi også fått, gjennom Guds ord. Der får vi høre hvordan vi blir renset fra våre synder. Det skjer ved at vi tar vår tilflukt til vår stedfortreder. I første Korinterbrev (1:18+23) beskrives evangeliet som et anstøt og en dårskap. Derfor skal vi ikke undre oss over Na’amans reaksjon: «Da ble Na’aman vred og drog bort og sa: Jeg tenkte at han ville komme ut til meg og stå fram og påkalle Herren, sin Guds navn og føre hånden fram og tilbake over det syke stedet, og ta bort spedalskheten. Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann! Kunne jeg ikke bade meg i dem og bli ren? Og han vendte om og drog bort i vrede» (2Kong 5:11-12).

 

Er det ikke nettopp dette som er den religiøse grunnsynd: «Jeg tenkte!» Det er vel neppe noe som er mer nærliggende enn at vi gjør oss våre egne tanker om hvordan vi skal nå himmelen. Det er også ganske betegnende hvordan Na’aman, hedningen som ikke har del i løftene, forventer at Guds profet skal komme ut og helbrede ham. Tanken på at han, som til og med har en bortrøvet jente fra Israel som tjenestepike i sitt hus, kunne være uverdig, ser ikke ut til å streife ham.

 

Nei, Na’aman hadde store tanker om seg selv og sin egen fornuft. Det hindret Gud i å helbrede ham. Så lenge han holdt fast ved sitt hjertes tanker, kunne han ikke bli fridd ut. Slik er det også i dag. Står du imot Guds ord, kan du gjøre hva du vil, men da er det umulig å bli frelst. Da hjelper verken din omvendelse, din syndserkjennelse, dine prektige bønner eller noen gode gjerninger. Du kan godt ha en fullkommen ytre lovoppfyllelse, men du er like fullt fortapt. Legg også merke til: Elisa lot Na’aman reise. Han kom ikke løpende etter for å forklare eller forhandle. Nei, han lot ham reise. Det er det alvorlige. Så lenge Na’aman ikke ville bli renset og helbredet på Guds måte, kunne ikke Elisa hjelpe ham.

 

Men da er det også godt å lese om Guds miskunn. For det er sant som det står i Romerbrevet (9:15-16): «For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn». Elisa kom ikke løpende, men Na’amans egne tjenere fikk vendt hans hjerte slik at han bøyde seg for profetens ord. Så står det så fint: «Så drog han ned og dukket seg sju ganger i Jordan, slik Guds mann hadde sagt. Og hans kjøtt ble friskt som på en liten gutt, og han ble ren» (2Kong 5:14).

 

Det var ikke Na’amans ærefrykt og betingelsesløse underkastelse som helbredet ham. Heller tvert om: Han ble helbredet til tross for at han en tid hadde stått imot profetens ord. Men han fikk erfare det som står i Romerbrevet (11:29): «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall», og i det andre brevet til Timoteus (2:13): «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv». Her ser vi hvor sikkert Guds ord og hans løfter er. Na’aman hadde ingenting å rose seg av. Alt ved ham var galt. Men Gud stod ved det han hadde sagt ved profeten. Det er godt å bli minnet om det. Guds løfter er ikke avhengige av oss. Det er Jesus som er borgsmann for dem. «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss» (2Kor 1:20).

 

Vi får komme til Jesus midt i alt som er umulig, når vi kjenner at kjødet herjer inni oss og vantroen vil si Jesus farvel. Ja, vi skal komme til ham som selv har sonet våre synder og som er vår frelser. Jesus tar seg av den som er lite troende, og som må rope slik som faren som ba for sin besatte sønn: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» (Mar 9:24). I Salme 102:18 står det om Herren: «Han skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn». Tenk at vi har en slik frelser! Da har vi noe å vitne om, og da er det godt å komme til nattverdbordet. For da er ikke frelsen min sak, men Guds. Må vi da ta lærdom av historien om Na’aman og la oss frelse på Guds måte, ved hans Sønns blod, det som renser fra all synd og urenhet.

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 05