Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Syndefallet

I første Mosebok (3:1-13) leser vi om syndefallet. Slangen fristet Eva til å ta av treet Gud hadde forbudt dem å spise av. Hun tok av frukten og spiste. Også Adam spiste det Eva gav ham. Da fikk de se at de var nakne og bandt fikenblad om seg for å skjule sin nakenhet. Så kom Gud i hagen, og de gjemte seg for ham. Han ropte på Adam og krevde ham til regnskap for syndefallet.

 

Etter vår tankegang skulle Gud ropt på Eva og stilt henne til ansvar for syndefallet. Det var hun som først tok av frukten, åt av den og gav den til Adam. Likevel er det Adam som må stå til ansvar, og det heter «Adams fall» også når det omtales i Det nye testamente (Rom 5:12-19). Syndefallet viser oss hvordan Gud har ordnet en frelse for oss fra syndens skyld. Som Adam ble gjort ansvarlig for Evas fall, skal Kristus bli gjort ansvarlig for våre fall. Paulus skriver i Efeserbrevet (5:31-32) at Eva er et bilde på menigheten (de troende) og Adam blir et bilde på Kristus (Rom 5:14). Syndefallet viser oss stedfortredelsens hemmelighet.

 

Historien om syndefallet er også en lignelse (Hos 12:11) og en profeti om Kristus, som Gud skal gjøre ansvarlig for all verdens synd (Rom 5:14-19). Eva tok av den frukten som Gud hadde forbudt henne å spise av. Bevisst gjorde hun imot Guds vilje. Hun syndet mot Gud og kom under hans dom. Det hadde døden til følge, slik det er med enhver synd. Denne historien sier oss at han som vi er skapt av, ved og til (Rom 11:36), Kristus, skal ta på seg all synd, skyld og forbannelse. Som Adam tok imot frukten fra Eva, åt og kom under Guds dom og forbannelse, skulle Kristus ta imot vår synd, skyld og dom. Det skjedde da Kristus lot seg døpe i Jordanelva, der han bekjente all verdens synd som sin (Mat 3:15). Da tok han i mot vår synd og skyld. Skriften sier at han ble gjort til synd for oss (2Kor 5:21). 

 

Dette er evangeliet: Kristus skulle bli gjort til syndebukk for alle menneskers synd. Derfor heter det ikke Evas fall i syndefallsberetningen, men Adams fall. Vi leser om dette i Romerbrevets femte kapittel: Adam (v. 14) er den ene, som syndet (v. 16). Videre møter vi uttrykkene: Den enes (Adams) fall (v. 17), ens (Adams) fall (v. 18), det ene menneskets (Adams) ulydighet (v. 19). Slik er Adam et forbilde på Kristus (Rom 5:14). Gud stilte Kristus til ansvar for våre synder. På korset ble dommen over ham eksekvert. Da døde han i stedet for alle. Han gjorde soning for alle, slik at alle kan bli frelst.

 

Apostelen Johannes fikk se inn i himmelen, og han skrev: «Og jeg så et lam stå der, likesom slaktet (Åp 5:6)». Det er Kristus som står der for Guds trone med merker etter å ha blitt slaktet – etter å ha gjort soning for vår synd. Men om bruden (menigheten) står det at hun står i himmelen uten plett eller rynke eller noe slikt (Ef 5:27). Hun står for Gud som om hun aldri har syndet – hun står i Kristi rettferdighet, hellig, ulastelig og ustraffelig (Joh 17:19 og Kol 1:22).

 

Syndefallet forkynner oss at Gud har ordnet med en stedfortreder for oss, som skal ta vår syndeskyld på seg. Dette er stedfortredelsens hemmelighet. Dersom Gud hadde stilt Eva (oss mennesker) til ansvar for vår synd, kunne ingen av oss blitt frelst. Vi måtte da selv stå til ansvar for våre synder og bli dømt skyldige på dommens dag for så å bli kastet i den evige død. Også Eva ble stilt ansvarlig for hva hun hadde gjort. Hun slapp straffen, men hun fikk smake syndens følger i sitt liv (1Mos 3:16). Hun skulle føde sine barn med smerte, hennes lyst skulle være til mannen, og mannen skulle herske over henne. Slik ble det. Men også her ser vi en dypere mening.

 

Eva er fortsatt et bilde på menigheten. Vi stilles til ansvar for det vi har gjort, vi må erkjenne og bekjenne vår synd og be om nåde, men vi slipper straffen fordi Jesus tok den. Menigheten må, som Eva, også føde sine åndelige barn med smerte. Menighetens lyst står til Kristus, som kvinnens lyst etter syndefallet står til mannen, og Kristus hersker over menigheten, slik mannen skal herske over kvinnen. Også for Adam ble det store konsekvenser (1Mos 3:17-19). Jorden ble forbannet for hans skyld, og med møye skulle han nære seg av den hele sitt liv. I sitt ansikts sved skulle han ete sitt brød, og han skulle vende tilbake til støv (dø).

 

Dette passer også på Jesus. Livet ble en møye også for ham. Jesus sa: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og fullføre hans gjerning» (Joh 4:32 og 34). «Faderens vilje er at hver den som tror på ham (Jesus), skal ha evig liv» (Joh 6:40). Adam skulle ete sitt brød i sitt «ansikts sved». Jesus måtte også svette før han kunne frelse syndere. I Getsemane falt hans svette som blodsdråper ned på jorden (Luk 22:44). Han tørstet, men han fikk drikke: en røver ble i siste liten berget for himmelen. Så måtte han dø og legges i jorden. Det gikk ham som det gikk Adam. Det er også dette historien om syndefallet forteller oss.

 

«Kristus i første Mosebok»,
forts. i neste nummer

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 08