Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Min mors vitnesbyrd

Det er juledag den 25. desember 2016. Jeg sitter i mammas rom i hennes leilighet i Tierp, Sverige, og spør henne litt om hvordan hun ble frelst. Hun beretter gjerne, og begynner å fortelle fra da hun var gift og rundt 30 år.

 

Hun røykte mye den gangen og levde et liv uten tanke på Gud – i en veldig tomhet. Pappa hadde sluttet å røyke og mente at mamma også burde det, siden det kostet penger og det kun var han som jobbet. Mamma fikk seg derfor jobb i Örbyhus en sommer for å tjene penger til tobakk.

 

Mamma likte å synge, og en dag like før hun skulle slutte på jobben, sang hun på en hitlåt. Plutselig ble hun forferdet, da hun i stedet hører at hun synger på «Herra on hyvä paimen», en kristen sang som hun hadde hørt som barn, og som oversatt til norsk lyder: «Herren er den gode hyrde». Hun forstår ikke hva som foregår, og forsøker å synge desto sterkere på hit-låten, men til sin forferdelse hører hun seg fortsatt bare synge på den kristne sangen. Hun sier selv at dess høyere hun prøvde å synge, dess sterkere kom den kristne sangen til henne. Det var hun selv som sang, men hun følte den kom fra oven.

 

Hun har tidligere fortalt at hun den gang kjente Herrens kjærlighet helt konkret, og hans nærvær på en ubeskrivelig måte. Det var Gud som på denne måten søkte henne. Fra da av begynte en stille forvandling, åndelig og sjelelig, men hun skjønte fortsatt ikke at Herren ville ha henne som sin, og hvordan dette kunne skje i tilfelle. For det var ukjent for henne. Opplevelsen gjorde et sterkt inntrykk på mamma, og hun turte først ikke å fortelle om den til noen.

 

En dag kom en av hennes søstre og hentet henne, de skulle med finlandsbåten for å kjøpe billig røyk. Mamma hadde ikke førerkort, og søsteren var med som sjåfør. Søsteren visste ikke noe om opplevelsen til mamma. Og på reisen fortalte søsteren glad om hvordan hun tidligere hadde danset med sin mann på finlandsbåten og plutselig hadde hørt en røst som ropte navnet hennes og sa: «Hva gjør du her?» Hun skjønte at det var Gud og forlot dansen umiddelbart. Denne fortellingen gjorde et sterkt inntrykk på mamma, spesielt på bakgrunn av det hun selv hadde opplevd med den kristne sangen. Hun følte på samme kall. Gud talte til henne.

 

Tiden gikk, og et halvår senere gikk mamma ut på trappen for å røyke som vanlig. Hun oppdaget at det var den siste røyken hun hadde igjen, og kiosken hadde akkurat stengt. For henne var det en stor krise. Hun var fortvilet både over situasjonen og over livet. Hun ropte høyt til Gud i sitt hjerte: «Om du finnes, Gud, så hjelp meg å slutte å røyke!» Hun glemte bønnen hun hadde bedt, men på kvelden sa pappa Min mors vitnesbyrd Av Rami Seppälä 12 til henne at hun kunne gå ut og ta den sedvanlige røyken før de skulle se på TV sammen. Da merket hun at hun hverken hadde tenkt på sigarettene, eller hadde lyst å røyke lenger. I denne situasjonen opplevde hun en frykt for Gud, men kjente samtidig en veldig glede og et nytt håp. Hun skjønte at Gud virkelig fantes.

 

Tre dager etter dette kom Mimma, mammas mor, eller Miriam som hun egentlig het, på besøk. Uten at mamma hadde sagt noe om det som var hendt henne, la hun raskt merke til at mamma hadde sluttet å røyke. Hun utbrøt: «Soili, du har jo sluttet å røyke!», og la til: «Du har jo blitt frelst!». Hun ble så glad at hun bøyde kne og takket Gud høyt. Dette var ikke noe hun hadde for vane å gjøre, da hun selv ikke var noen kristen lenger på det tidspunktet. Hun snakket heller nedlatende om sin mann (og min mammas far), Matti, og troen hans. Han var omreisende evangelist.

 

Da mamma overrasket ser sin mor bøye kne og hører henne takke høyt, får hun en slik trang og lengsel til å få be til Gud at hun gjør det samme. Hun bøyer altså kne der ved siden av sin mor. I samme stund som mamma bøyer kne, forstår hun at det er der Gud vil hun skal være, nemlig på kne. Han hadde jo gjort alt for henne! Mimma ber først, deretter hører mamma seg selv be med «forunderlige og nye» ord. Det var en fantastisk følelse for henne. – Det var ubeskrivelig godt, har hun fortalt etterpå. Dette var vendepunktet i mammas liv. Her ble hun frelst.

 

Hun begynte å lese Bibelen med en gang, hun leste alltid og hadde den med overalt. Da hun bakte, var den med på bakstebordet. Hun ville så gjerne bli lik dem hun leste om. Hun strevde og ba om det. Med Bibelens hjelp fikk hun lære seg selv å kjenne, om enn langsomt, og den forandrende kraften som utgår fra Herren. Det ble Guds kjærlighet som holdt henne fast når veien ble for vanskelig og når hun selv var langt borte.

 

Hun fortsatte å lese flittig i sin bibel, men hadde ikke kontakt med andre kristne enda. Først da en søster ble frelst, omtrent et halvt år senere, ville mamma at de skulle søke samfunn med andre kristne. Hun mente det måtte finnes noen kristne i nabolaget. De visste om en finsk mann som hette Manasse og som bodde i Österbybruk. De tok kontakt med ham, og han kom på besøk og ordnet med møter. Det var husmøter på lekmanns vis. Dette ble til glede for dem og til stor velsignelse. De hadde stor hunger etter å lære mer, de stilte mange spørsmål og de samtalte. Mamma ville også at de skulle ha møter for utenforstående, slik at ufrelste kunne få høre budskapet. De begynte derfor med møter for finlendere, som det var mange av, i en kjelleretasje i Österbybruk.

 

Mammas omvendelse førte til en tydelig forvandling i hennes liv. Hennes ferd ble en helt annen etter at hun kom til tro. Hun begynte nå å stelle hjemmet, lage mat og gjøre husarbeid. Hun ble hjemme, istedenfor som tidligere, å være ute dagen lang, danse og leve livet, mens pappa laget maten og gjorde husarbeidet. Før hadde han jobbet både utenfor hjemmet og samtidig hatt alt ansvaret hjemme, mens mor stort sett brukte inntekten på å kjøpe klær og tobakk. Alle så nå den endringen som var skjedd. I hele Österbybruk ble det snakket om mamma og forvandlingen hennes. Den var så total og radikal at alle merket det. Det var Herren, i følge mamma, som nå lærte henne å lage mat og gjøre husarbeid. Hun fikk vokse i samfunnet med Jesus, og i kunnskapen om ham.

 

På spørsmål om det er noen bibel- 14 vers som hun tenker på, eller vil dele med oss i denne forbindelse, nevner hun disse to: «Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21:5) og: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1:18).

 

Når hun tenker på hva Herren har gjort, at han søkte henne slik som hun var, da hun selv ikke søkte ham, er takknemligheten grenseløs. Og hun vitner om at hun nok aldri kommer til å forstå Guds nåde fullt ut – den er så stor, ja, så ubegripelig – og vil bare gripes og forståes hjemme i himmelen en gang. Hvorfor ser han til noen som meg og tar seg av dem? «Herre, hva er vel et menneske, siden du kjennes ved det, et menneskebarn, siden du bryr deg om det?» (Sal 144:3).

 

Det er nettopp vitnesbyrdet om Herrens uendelige nåde for en slik ussel synder som meg, jeg sitter igjen med som minne etter mamma. Nåden var hennes eneste håp, hennes trøst, det var det som var livet hennes. Det ble bare tydeligere under sykdomstiden, og særlig under de siste samtalene vi fikk før hun døde (to dager etter denne samtalen).

 

Mammas liv var drevet av en indre glød om at flere måtte få lære Jesus å kjenne. Det viste seg ikke i noen store ytre aktiviteter, men det var likevel denne nøden som preget hele livet hennes: i familien, på jobben på sykehjemmet, i butikken, blant naboene, på toget, ja, hvor hun enn var, og ikke minst i de inderlige bønnene hun ofte ba under tårer. Hun ba og søkte etter anledninger til å fortelle om Jesus og Guds nåde for andre mennesker, midt under fortvilelsen over sin egen skrøpelighet og uegnethet. Hun kunne ikke annet. Hun hadde jo selv fått smake Herrens forunderlige godhet og barmhjertighet, og den ville hun mer enn noe annet at andre også skulle få del i.

 

Jeg husker så godt noen av de siste samtalene vi hadde da kreften hadde fått virke slik at hun ikke orket å gå ut mer. Hun var stort sett lenket til å være hjemme. Hun gråt og var fortvilet over at hun ikke lenger hadde mulighet til å fortelle noen om Jesus. Hun følte seg så unyttig, og hadde det ikke godt når det måtte være slik. Midt i sykdommen, som gikk sin sikre gang, var dette hennes nød og dype smerte!

 

Hun tenkte ikke på at nettopp sykdomsperioden ga henne mange anledninger til å vitne om sin frelser. Jeg minnes telefonsamtaler fra denne tiden, da hun fortalte hvor glad hun var for besøk. Det var naboer, arbeidskollegaer eller sykepleiere som hun hadde fått anledning til å snakke med om Jesus. Hennes dype glede og fred, midt i sykdommens elendighet, gjorde inntrykk på dem som kom i kontakt med henne. De undret seg over at det var så fredfullt når de kom inn på rommet hennes og ville vite hva som var grunnen til freden. Da bød anledningene seg til å fortelle dem åpent, og de var villige og nysgjerrige på å høre.

 

Jeg husker hvor glad mamma var over at de kom til henne for å spørre og lytte, nå når hun selv var ute av stand til å utrette noe. Tidligere, da hun fortsatt var frisk og sterk nok til å gå ut og vitne, var det som oftest slik at ingen ville høre. Nå takket og priste hun Gud for hans store nåde og godhet, midt i sykdommen og svakheten.

 

Helt til det siste grep hun anledningene som bød seg og snakket mye om Jesus. Særlig sykepleierne som kom på daglige visitter, fikk hun mulighet til å prate med. Noen kunne sitte opp til et par timer og spørre om hennes tro, om hvordan det kunne ha seg at hun omgav seg med en slik fred. En av dem sa åpent til henne, og også til meg da jeg traff henne, at hun så gjerne ville ha den samme troen som mamma hadde. De hadde fått mange samtaler sammen, og hun ble ei venninne som kom på besøk selv etter at hun var ferdig på vakt.

 

Vi vet ikke hvilket resultat det kan komme av dette, men Herren vet det, og han er mektig til å la såkornet spire og gro. Mamma fikk være med å plante, så er det Gud alene som må gjøre underet. Det var mammas bønn, og det er også min bønn at vi må få være redskaper i Guds hånd. Mamma var, og er, et stort forbilde for meg. Min bønn til Gud er om jeg kunne få litt av den samme nøden som hun hadde – for de ufrelste og de rundt meg som jeg ferdes blant.

 

Mamma fikk forlate denne verden den 27. desember 2016, 67 år gammel. Hun sa hun var ferdig med sin gjerning her på jorden, og at hun lengtet hjem til Jesus. Hun takket Gud for at alle hennes seks barn bekjenner seg til troen på Jesus. Vi var hennes livsverk og hennes alt, ved siden av min far, som hun ikke fikk gleden av å få se frelst. Men også hos ham tror, håper og ber jeg, at Herren vil virke til frelse for hans sjel.

 

Blant annet gjennom det vitnesbyrdet som mamma etterlot seg i ord og gjerning, og gjennom alle de bønner hun har bedt, også med tårer, helt til sin dødsdag. Av og til kan det ta tid før marken blir så myk at såkornet spirer, men et livs vitnesbyrd glemmes ikke så lett. Alt som er sådd, er Herren mektig til å la vokse. Vi kan ikke annet enn å så og be. «Bare Gud gir vekst» (1 Kor 3:7).

 

På min kjære mors gravstein i Tierp står det: «Jesus! Din nåde er nok for meg!». Det var mammas vitnesbyrd og hennes livsgrunn. På det hvilte hun trygt. På dette ord kan også du og jeg få hvile trygt, og i tillit gå fram mot evigheten, i glede over å vite at vi skal få komme hjem til vår kjære Frelser en dag, der hvor ingen sorg, ingen plage, ingen tåre og ikke noe mørke er mer.

 

Til minne om min kjære mor, Soili Seppälä.

 

Rami Seppälä

 

Lov og Evangelium 2018 - Nr 10

 

Tags: 2018