Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Abrahams velsignelse og hans bønn for Lot

Mens Abrahams tro stadig ble prøvd, og ble ham til større og større velsignelse, ble de «onde og forføreriske mennesker» som Lot hadde valgt å bo sammen med, stadig verre og verre.

 

De nærmet seg hastig «ugudelighetens mål». Straffedommen som lenge hadde hengt over dem som en mørk sky, skulle snart bryte løs som et forferdelig uvær.

 

Gud åpenbarte seg på nytt for Abraham mens han en dag midt i middagstiden satt ved inngangen til teltet sitt. For patriarken så det ut som det var tre veifarende som kom, og han sto straks opp for å ønske dem velkommen. Han bød dem hvile og mat. Men den ene av gjestene var «Herrens engel», som var Herren selv (1Mos 18:13), og de to andre var engler som skulle utføre Guds plan og straffedommen over Sodoma. Det kan ikke være den minste tvil om at Abraham skjønte hvem gjestene var. Han mottok dem med den fintfølelse og ydmykhet som var så typisk for ham. Og mens de fikk seg drikke og hvile, stelte han til den beste mat han kunne finne og satte frem for dem.

 

Hensikten med deres besøk var dobbel. De hadde bud med både til Sara og til Abraham. Skulle Sara bli mor til løftessønnen, Isak, måtte også hun lære å tro slik som Abraham gjorde. Det kan se ut som at hun ennå ikke hadde kommet til full tro på det Herren hadde åpenbart for Abraham tidligere (1Mos 17). Derfor spør de tre gjestene om hvor Sara var. Budskapet om at hun skulle føde en sønn ble så meddelt henne direkte. Men da hun ved sin vantro latter la for dagen manglende tillit til Guds løfte, ble hun først irettesatt for dette, men etterpå gav Herren henne nærmere opplysning og beskjed om det som skulle skje.

 

Da deres første hensikt med besøket var oppnådd, fortsatte de tre mennene mot Sodoma, ledsaget av Abraham. Da åpenbarte Herren selv (1Mos 18:17) den andre hensikten med besøket. Abraham fikk høre om den straffedom som Gud hadde i sinne å la ramme stedene på Jordansletten. Han var jo den rettmessige arvingen til «det forjettede land» og var den første som måtte få kjennskap til det som skulle skje. Men dernest skulle han «befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett» (1Mos 18:19).

 

Av disse, siste ordene, skjønner vi at Abraham fikk beskjed om denne straffedommen for at det for framtiden skulle tjene Israels barn som advarsel og formaning. Det var ikke bare en hvilken som helst ulykke som skulle ramme dem. Dødehavet, som for all fremtid skulle stå som et bedrøvelig minnesmerke over det fruktbare området som hadde vært, skulle for Israel være en vedvarende påminnelse om syndens følger. På samme måte skal det være en stadig påminnelse om den straffedom som skal ramme alle dem som ikke holder seg unna Sodomas og Gomorras synd.

 

Det var ikke fordi det hersket så inderlig og godt et forhold mellom patriarken og Gud, at Gud meddelte Abraham den forestående ødeleggelsen og tillot ham å be for disse stedene. Årsaken var heller ikke at hans brorsønn, Lot, ville bli med i den samme ulykken. Men det skjedde på bakgrunn av nådepakten som Herren hadde opprettet og som han ville skulle formidles til alle. Nåden ble også utstrakt til Lot, selv om han måtte smake følgene av at han i egenkjærlighet hadde valgt «sin del» i denne verden. For andre gang* måtte Lot belæres om at et menneskes rikdom og lykke ikke består i å ha overflod på jordiske ting. (* Første gang var da Abraham og hans hær befridde Lot fra fangenskap. 1Mos 14. Red. anm.)

 

Abraham var pågående og trengte seg inn på Herren i sin bønn for Sodoma, og Herren strakte seg så langt for å imøtekomme hans inderlige begjæring at han lovte å spare Sodoma dersom det fantes ti rettferdige der. Denne pågåenhet må være det fremtredende trekk i enhver sann bønn (Luk 11:8).

 

Undersøkelsen som de to englene foretok av Sodoma viste seg å avdekke en situasjon som var langt mer forferdelig enn det man hadde ventet seg. Snart var den siste natts reddsomme misgjerninger til ende i Sodoma, og da morgenrøden viste seg over disse Moabs høyder, måtte englene nesten tvinge Lot og hans familie til å forlate byen som nå var bestemt og ferdig til ødeleggelsen. Men Lots hustru nølte, for hennes hjerte hang fast ved det som hun hadde forlatt. I det hun vender seg om og ser seg tilbake, overfaller straffedommen henne, og hun ble forvandlet til en «saltstøtte».

 

Hele området ble rammet og ødelagt av svovel og ild, som Herren sendte fra himmelen (1Mos 19:24). Hele området omkring Dødehavet er oppfylt av svovel og jordbæk, noe som har avgitt materiale til den forferdelige brannen som oppsto. Så snart ilden fra himmelen satte det hele i brann, oppsto det sannsynligvis et kraftig jordskjelv som la stadig nytt brennbart materiale på ilden. Både fjernt og nær kunne man se røyken av det brennende området stige opp.

 

For Abraham, som nå «tidlig om morgenen» sto på en høyde og så på de veldige ødeleggelsene, fortonet det det seg som tykke røykskyer fra en stor smelteovn som steg opp mot himmelen. Kvelden før hadde han stått på samme sted «for Herrens åsyn» og tryglet Gud om å spare byen for de rettferdiges skyld.

 

Undersøkelser fra dette området kan tyde på at Dødehavet tidligere var en dyp ferskvannsinnsjø med omkringliggende sletter og bosetning, og at det har vært vulkanske utbrudd som har forårsaket de veldige forandringene. Men Bibelens egen forklaring om at det «regnet svovel og ild fra Herren» er alene nok til å forklare hva som skjedde.

 

Om ødeleggelsene gjør inntrykk, er det likevel mer reddsomt å legge merke til hvor lite de mest alvorlige straffedommer fra Gud makter å innvirke på dem som de faller over. Lot og hans døtre får lov til å flykte til Soar. Men den samme svakhet i troen, som før gjorde dem uvillige til å forlate det dømte Sodoma, forledet dem nå til å avslå Soar for å dra videre opp i fjellene, selv om de hadde fått tilsagn om frelse der. Ja, enda mye verre: De falt i den mest bedrøvelige og avskyelige synd og blodskam, med det resultat at moabittene og ammonittene, Israels arvefiender, nedstammer fra dem (1Mos 19:37-38).

 

Fra «Dr. Edersheim´s bibelhistorie», bind 1,
Th. Steens forlagsexpedition,
Christiania, 1887.
Språklig bearbeidelse og tilretteleggelse v/Red.

 

Alfred Edersheim

 

Lov og Evangelium 2019 - Nr 01

Tags: 2019