Verden er forlikt med Gud
Av Per Bergene Holm
Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! (2Kor 5:19-20)
Frelsen er ikke noe som skal skje og som kan skje, men det er noe som har skjedd, det er et fullbrakt verk. Det rekkes oss i evangeliet, og er uforskyldt og av bare nåde.
Gud har forlikt oss med seg selv
Det som vi ikke kan, det som vi med all vår iver aldri kan nå fram til, å forlikes med Gud, det har Gud selv gjort. Han har forlikt oss med seg selv ved Kristus. Ja, vi leste det her, at Gud i Kristus forlikte verden med seg selv. Og verden er ikke bare de fromme og gudfryktige, men det er alle mennesker, hele den syndige, gudfiendtlige og fortapte menneskeslekt.
Ingen er unntatt
Da Jesus ved Jordan lot seg døpe med synderes dåp, så innebar det at han bekjente all verdens synd som sin. Han gikk inn under all synd som var gjort like fra Adams synd og til det siste menneske som skal leve på denne jord. Han tok på seg verdens synd. Jesus tok på seg å møte Gud, å møte den hellige og allmektige Gud i sin hellighets vrede og dom over synden, i alle menneskers sted, i ditt sted og i mitt sted. Han skulle skape forlikelse, forsone verden med Gud.
Synden måtte få sin dom
Vi forstår ikke hva det innebar, men Jesus forsto det. Han svettet i angst, hans sjel var forferdet, han ba med sterkt skrik og tårer, for han visste at å forlike den syndige verden med Gud var umulig uten soning, synden måtte få sin dom. Og dommen var døden, forbannelse bort fra Gud. Jesus måtte smake fortapelsens gru.
Jesus måtte dø for verdens synd
Gud kunne ikke forlikes uten oppgjør, uten at synden fikk sin dom, uten full og hel soning. Derfor måtte Jesus dø. «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» (Jes 53:6) Oss alle! Her er ingen unntatt, heller ikke du, hvor skitten og syndig og heslig du er. Jesus «er en soning for synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1Joh 2:2)
Gud er fullkomment forlikt
Verden er forlikt med Gud, verdens synder er sonet. Gud er en forsonet Gud. Han trenger ikke lenger til forlikelse, for han er forlikt. Du kommer for seint med alt ditt strev for å behage Gud, for å gjøre ham til lags. Han er fullkomment forlikt ved Jesu død. Alt som skapte skilsmisse er tatt bort, forhenget er borte, himlen er åpen.
Skyldbrevet er utslettet
Himlen er åpen over deg! Den er åpen over meg! Det er derfor Gud kan innby og si: Kom, for alt er ferdig! «Evangeliet taler ikke om noe som skal skje, men om noe som er skjedd» (Rosenius). Gud er forsonet, synden er utslettet, skyldbrevet er utslettet og tatt bort (Kol 2:14). Den synden som du sliter med, som du kanskje ligger under for og som har tatt fra deg all frimodighet, den synden er sonet, den er oppgjort, og skyldbrevet som Gud har skrevet i mot deg i sine bud, det er utslettet og tatt bort. Du skal slippe å skape forlikelse, for Gud er allerede forlikt, og det er ikke noe som først gjelder når du har blitt from og gudfryktig, men du ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da du enda var en fiende av Gud (Rom 5:10).
Hører du det? Du er forlikt med Gud. Gud venter ikke på at du skal gjøre noe eller oppleve noe eller få til noe for at han skal kunne ta i mot deg, for han er forlikt.
Du får komme som du er
Gud er som faren i liknelsen om den bortkomne sønnen. Ennå mens sønnen var langt borte så faren ham og løp ham i møte, lenge før sønnen hadde fått sagt noe eller gjort noe. Faren trengte ikke til noen forlikelse fra sønnen, for han var allerede forlikt. Derfor fikk sønnen komme akkurat som han var, uten krav om bot og bedring først.
Jeg vet ikke om vi riktig kan fatte dette, at vi skal få komme som vi er, midt i fallet, midt i syndelivet. Vår naturlige religiøsitet reagerer og synes det er for lettvint, for lite alvor, for betingelsesløst. Må ikke jeg gjøre noe med synden i livet mitt, må ikke jeg i det minste ha noe å komme med, litt anger eller tro? Det er ikke galt å ha verken anger eller tro, men det har intet her å gjøre, som grunnlag for å bli tatt imot hos Gud. Der blir det som fremmed ild! Gud tar ikke imot deg fordi du angrer og bekjenner dine synder, eller fordi du tror og søker ham. Nei, han tar imot deg fordi han alt er forlikt, fordi Jesus har sonet din synd og brøde og tatt bort alt som skilte. Det er for Jesu skyld at Gud kan strekke sine hender ut mot den syndige verden og rope: «Kom, for alt er ferdig!» og «den som tørster, han får komme! Og «den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» (Åp 22:17).
Unndrar seg til fortapelse
De som går fortapt, de går ikke fortapt fordi de syndet i og for seg, men fordi de ikke ville komme. Synden er sonet og skyldbrevet er tatt bort, Gud er forlikt og strekker sine hender ut mot verden. Han vil at alle skal bli frelst, derfor har han også skaffet til veie soning for hele verdens synd, ikke bare for noen få utvalgte. Når noen går fortapt, så er det ene og alene fordi de ikke vil la seg frelse, de unndrar seg til fortapelse. Du er vel ikke blant dem som unndrar seg til fortapelse?
Gud er ikke lenger vred
Gud vil at du skal bli frelst. Han har forlikt deg med seg selv ved Jesu død til soning for dine synder. Hele anklageskriftet mot deg, skyldbrevet som du hører opplest når du leser Guds bud, det tok Jesus bort da han naglet det til korset, det utslettet han med sitt blod, for han gjorde opp for det. Gud har fått dobbelt for alle dine synder. Han er ikke lenger vred, han er forlikt og han vil ha samfunn med deg. Derfor innbyr han deg og sier: «Kom, for alt er ferdig!» Han innbyr deg ikke til mørke og fengsel, men til bryllup, til evig liv i samfunn med seg. Han stiller ingen krav, men sier: «Kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk.» (Jes 55:1)
Gud tvinger ingen
Likevel koster det for mye for mange, derfor unndrar de seg. For selv om Gud har skaffet til veie frelse for alle, så tvinger han ingen. Selv om han er forlikt, så innebærer ikke det at verden som sådan er frelst uten videre. Nei, for Gud tvinger ingen, han bare innbyr. Men så er også hans innbydelse virkelig alvorlig ment. Det skal du vite, at du er også innbudt.
Innbydelse til deg personlig
Så sant du har hørt Guds ord, så har du hørt innbydelsen. Og den skal du få ta like personlig som om Gud selv sto foran deg og talte til deg. Du skal slippe å vente på noen spesiell anledning, et løsningsord eller noe slikt, som tegn på at Gud taler til akkurat deg. Nei, fordi er Gud forlikt, så er det intet som hindrer deg fra å komme, og enhver innbydelse er alvorlig ment. Derfor sier også Guds ord: «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter.» (Hebr 3:7-8) Om du hører hans røst, ja så er det alvorlig ment, så derfor må du gjøre etter det du hører. Innbyr Gud, så skal du få komme!
De ville ikke komme
Går du eller jeg fortapt, så er det ikke fordi Gud ikke ville at vi skulle bli frelst, eller fordi vi ble stengt ute, men fordi vi ikke ville komme, fordi vi forherdet våre hjerter og stengte oss selv ute. Det kan være så mange årsaker til at et menneske stenger seg selv ute og unndrar seg til fortapelse. Det kan være alt som er i denne verden som er det mer kjært enn samfunn med Gud og livet med ham. Jesus taler om åker og kjøpmannskap, familie og rikdom.
Judas avslo Jesu innbydelse
For Judas var det kjærligheten til pengene, en synd han ikke ville gi slipp på, og så kom han ikke til Jesus, – enda Jesus døde også for Judas og sonte hans synd, enda Jesus også elsket Judas og ville at han skulle bli frelst. Men Judas unndro seg og Jesus måtte la ham gå. Slik måtte Jesus også la den rike unge mannen gå. Jesus hadde ham kjær. Jesus innbød ham til å følge seg og få del i en skatt i himmelen, men mannen avslo og gikk bort. Hans hjerte hang ved rikdommen og så gikk han bort fra Jesus.
«Men alle dem som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (Joh 1:12)