Hvor er lammet?
Av Ingar Gangås
Sangen om lammet som gav sitt dyrebare blod er en kjær sang for syndere i nød. Denne sangen blir født i hjertet når blikket festes på Jesus. Da er det godt å synge med Marius Giverholt: O Lammets blod, det dyrebare blod, Som gav meg liv da jeg ved korset stod, Det er min trøst i all min sorg og nød, Min trygge ankergrunn i liv og død.
Hvilken plass har egentlig sonofferlammet iblant oss i dag, i forkynnelse, vitnesbyrd og sang? Både i Det nye og Det gamle testamente er dette det store hovedtema. Den røde tråd gjennom Den gamle pakt er denne: Hvor er lammet? Sonofferet på den store forsoningsdag og offerbukken som ble sendt ut i ørkenen pekte fram imot han som skulle komme, Jesus Kristus. Svaret på den gamle pakts hovedspørsmål, hvor er lammet?, gav Døperen Johannes da han sto fram ved Jordanbredden og ropte: “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!”
Vi skal i det følgende se litt på den plass Lammet har i Bibelen, mest fra Det gamle testamente, men også noen skriftsteder fra det nye. Deretter skal vi spørre: Hvor er ordet om Lammet i dag? Hvilken plass har det fått i våre forsamlinger? Og til sist: Hva betyr Lammet for deg?
Abraham ofrer Isak
Gud hadde åpenbart seg flere ganger allerede for Abraham. Det hele startet slik som Stefanus vitner om det i Apg 7:2: “Herlighetens Gud åpenbarte seg for Abraham.” Dette skjedde mens han var i Ur i Mesopotamia. På Guds befaling dro han ut fra det hedenske Ur, for å begi seg til Kana’ans land. Guds kall var så overveldende og sterkt, at han ikke våget å stå imot. Det ble mange vanskeligheter undervegs, men han klynget seg til Guds ord og løfte. Da han endelig hadde fått løftessønnen Isak, som han hadde ventet lenge på, og som han hadde fått på underfullt vis i sin høye alderdom, fikk han beskjed om å ofre ham som brennoffer på et av fjellene i Moria-landet. Slik skulle troskjempen Abraham lære å klynge seg til Herren. Midt i nøden trøstet han seg til at Gud kunne oppvekke sønnen fra de døde.
Det er gripende å lese om samtalen mellom far og sønn da de nærmer seg stedet som Gud selv ville vise dem. ” Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen de to.”
Da Abraham sto klar med kniven og var villig til å ofre, fikk han beskjed om å ta en vær som hang fast i et kjerr istedenfor sin sønn. Hele beretningen vitner om at dette peker framover på Jesus som skulle dø på Golgata-høyden som vår stedfortreder. Han var det lam som ikke kunne spares. Hvor mye skjønte Abraham av dette? En indikasjon på det har vi i at han kaller stedet “Herren ser.” Og Bibelen føyer til: “På Herrens berg skal han la seg se.” (1M 22:14) Dette fikk Abraham se inn i. Gud åpenbarte for ham at Jesus ville komme som det sonofferlam som skulle bære bort verdens synd. Herren måtte selv utse seg lammet, og la seg se slik at vi ved troen på ham kunne gå fri. I likhet med de andre trosheltene fra den gamle pakts tid frydet Abraham seg i denne frelse, slik det står i Hebr. 11,13: “I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det.”
Frelsens dag
Allerede Adam og Eva var opptatt av når Jesus skulle komme og gjenopprette fallet. Da evangeliet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode ble forkynt dem, begynte de å se fram til frelsens dag. Men de visste ennå ikke når det skulle skje. Ved Kains fødsel kan det se ut som at de tror det er frelseren som har kommet. Derfor oversetter Martin Luther siste setning av 1M 4:1 slik: “Jeg har fått en mann, det er Herren.” Skuffelsen måtte bli stor da det etterhvert ble klart for dem hvilken vei Kain gikk på. Seinere stod kanskje håpet til Set, han som ble født som en erstatning for Abel. Men Guds time var ennå ikke kommet.
Et bedre offer
Helt fra Adams tid ble det ofret lam. Det står om Abel at han ofret et av de førstefødte lam, og at Herren så til hans offer. Abel var en rettferdig, og han hadde forstått det som senere ble forklart i Heb 9:22-24, som sier: “Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.”
Israels trøst
I Sets linje kom noen år seinere Noa, som betyr: “han skal trøste oss.” Både Noa’s far Lamek, og hans bestefar Metusalem, har nok hørt til den lille flokk som ventet på Israels trøst. Kanskje håpte de at Noa skulle bli trøsteren som var blitt lovt. Men Noa ble bare et forbilde, i og med arken, på linje med alle de andre tegn som hele tiden pekte fram imot han som skulle komme.
Påskelammet
Den praksis som oppstod på Adams tid med å ofre lam, og som vi har sett også var vanlig på Abrahams tid, ble gjentatt og påbudt på Moses’ tid. Ved utgangen av Egypt skulle Israelsfolket ta ut et lam for hver familie. Det måtte være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. (2M 12:5) Blodet skulle strykes på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken. (2M 12:7) Grunnen var at blodet skulle være et tegn for dem, og at Herren ville gå dem forbi og spare dem når han så blodet. (2M 12:13) Moses trodde Gud. Han visste at blodstrykningen hadde en dypere mening, og at det pekte fram mot Jesus som skulle bli det egentlige sonofferlam. Seinere understrekes det på nytt hvor viktig det var at lammet skulle være årsgammelt og uten lyte. (4M 6:14) Det var om å gjøre å være tro mot de påbud som Gud hadde gitt.
Ofring av lam var en skikk
Skikken med ofring av lam var ennå vanlig da Samuel levde. I forbindelse med krigen mot filistrene, står det at israelittene sa til profeten Samuel at han skulle rope til Herren om frelse for dem. “Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren.” Den samme Samuel fikk være med på å innsette kong David på tronen. Men det var nok Davidsønnen Jesus han så fram imot og lengtet etter skulle komme, han som skulle gi sitt liv som løsepenge for de mange.
Herrens lidende tjener
Det måtte være underlig for profeten Jesaja å gå med budskapet om Herrens lidende tjener som tålmodig skulle føres bort for å slaktes for synderes overtredelser og misgjerninger. Han hadde selv vært rykket inn for den hellige Guds trone. Der fikk han se sin synd, og at han var fortapt. Redningen ble den gloende steinen som engelen tok fra alteret. Det var steinen som seinere ble forkastet, men som er blitt hjørnestein. Om denne står det i Apg 4:12: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” Jesaja visste at Jesus skulle komme en dag. Ja, så sikkert var løftet om hans herredømme, at det ble forkynt i fortid, som om det allerede hadde skjedd. (Jes 9:6) Han var blant dem som lengtet etter Israels trøst slik Simeon og Anna i templet gjorde. Vel sju hundre år før han åpenbares, sa han: “Bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem.” (Jes 52.9)
Lammets plass i den nye pakt
Vi har sett at budskapet om lammet og stedfortrederen er det sentrale i den gamle pakts tid. Frelsen var knyttet til han som skulle komme. Ved tro på ham ble synden tilgitt. Det er ikke annerledes nå i den nye pakts tid. Hør hva apostelen Peter skriver i 1Pet1:18-21: “For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud.”
1Kor 5:7 viser klart at det er Jesus som er det egentlige påskelam og sonoffer: “For vårt påskelam er slaktet, Kristus.” Han er den eneste som kan tilgi synd, fordi han selv tok Guds vredes straff og åpnet veien til himmelen. Ved tro på ham blir du fri, og kan synge sangen om lammet. Denne sangen kan aldri bli kjedelig for et Guds barn. Tvert imot så er det slik at det hjertet er fyllt av det taler munnen! Hva større kan du tenke deg enn å høre igjen og igjen at du er elsket av Gud for Jesu skyld? Da vil hjertet springe av fryd.
Takk, Fader, at du var så god Mot Adams falne ætt, Du frelste oss ved Lammets blod Og gav oss barnerett. Deg priser nå hvert åndedrag, Hvert sukk og hjerteslag. Guds Lam, for all den kval du led, Takk, takk i evighet! (Brorson, nr 665 i sangboken)
Del 2 av denne artikkelen kommer i neste nummer.