Kan jeg komme til Jesus?
Av Jon Espeland
Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Matt 11:28
Når jeg leser om Jesus, hans godhet og renhet, hans hellighet og fullkommenhet, og betrakter Jesus som den han virkelig er, – den sanne, gode, ufeilbarlige og evige Gud – da kommer denne tanke til meg: “Du kan ikke nærme deg ham!” Å, nei jeg må visst holde meg langt unna Jesus. Han er så ren og god, og jeg er så skitten og syndig. Jeg trenger bare å se på Jesus, betrakte ham i Bibelens ord, så forstår jeg hvor uendelig avstand det er mellom oss to. Han er himmelsk, ren og rettferdig, – jeg er jordisk, syndig og skitten.
Det var nok sånn Peter hadde det da han falt han ned for Jesu knær og sa: “Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!” (Luk 5:8) og tolleren som gikk til templet for å be. “Han stod langt borte,” står det. “Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!” Luk 18:13.
Men hva er det med denne tolleren, med Peter og med meg? Vi skjønner nok at Jesus ikke kan ha noe med oss å gjøre, men vi dras allikevel til Jesus. Peter – som følte seg så syndig – han skulle jo ha løpt i motsatt retning, bort fra den rene Jesus. Men Peter løper i stedet til Jesus og faller på kne for ham! Og tolleren – som var så syndig – han burde slett ikke nærme seg det rene og hellige templet! Men det er dit han går! Hvorfor?
Ja, hvorfor gjør de det? Hva er det som drar synderen til Jesus? Ellers i livet dras vi til dem vi ligner. Vi søker sammen med dem som vi har felles språk med, felles mening med, felles interesser med osv. Men her er det noen som søker en de aldeles ikke passer sammen med. Hvorfor gjør de det?
Jo, fordi Gud har grepet inn i livet deres. Det er Gud som drar synderen til Jesus. “Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham”, sier Jesus i Joh 6:44.
Uten at Gud hadde grepet inn i Peters liv, i tollerens liv, i mitt liv – så var vi alle på vei bort fra Jesus. Da ville vi bli dratt og lokket av våre egne lyster (Jak 1:4), ut i mørke og fortapelse. Men nå dras vi til Jesus. Hvorfor det? Jo, fordi vi er blitt så hjelpeløse, så syke og syndige. Lovens røntgenstråler har gjennomlyst vårt hjerte, og vi har fått resultatet: Svart, sykt og syndig!
Og når diagnosen er stilt, når alt håp er ute, da drar Gud oss til ham som apostelen Paulus kaller “vårt håp”. 1Tim 1:1 Jesus er håpet for den håpløse. Og så har han denne vidunderlige medisin: Syndenes forlatelse! Hvor skal vi ellers gå med vår synd, om ikke til Jesus? Bare han kan slette den ut, rense syndesåret og vaske oss hvite og rene. Alle andre steder vil vår synd forfølge oss i evigheters evigheter, til gru, dom og fortvilelse. Men “ved korsets fot hos Jesus Der fant mitt hjerte fred!”
Derfor finnes det intet annet sted for synderen. Han må til Jesus!