Hustruens gudgitte kall
Den som er hustru har fått en stor gave og oppgave fra Gud. Hun har fått en mann som Gud har sammenføyet henne med, og hun har fått en manns kjærlighet. Han har lovet å elske henne, og hun har lovet å elske ham, til døden skiller dem ad. Kvinnens kall er gudgitt: Hun skal være mannens medhjelp som er hans like (1Mos2:18). At kvinnen er mannens «like» betyr ikke at hun er lik ham, men at hun svarer til ham slik en hanske passer til hånden. (Grunntekstens uttrykk betyr egentlig noe som «svarer til» mannen).
Sammen skal de fylle den oppgave Gud har gitt mennesket. Gud førte derfor mann og kvinne sammen for at de skulle være ett kjød. De har fått ulike oppgaver, de skal utfylle hverandre, og sammen skal de nå Guds hensikt med skapelsen, være fruktbare og oppfylle jorden og legge den under seg. (1M 1:28) Sammen skal de også få være til gjensidig glede og hjelp for hverandre.
Gud, som skapte mann og kvinne, gir i sitt ord gode råd både til mannen og kvinnen, slik at deres samliv kan bli best for dem begge og til ære for Gud. Ingen vet bedre enn Skaperen hvordan ekteskapet skal leves, og både kvinne og mann bør derfor gi akt på Guds gode råd om de vil ha det godt i ekteskapet.
Kvinnen er skapt til å være mannens medhjelp
Guds ord understreker for oss at kvinnen er skapt til å være mannens medhjelp, stå ved hans side og utfylle ham (1M 2:18). Kall og livsoppgave er ikke noe mann og hustru har hver for seg i ekteskapet, men det er noe de har sammen. De er ikke lenger to, men ett kjød. (Matt 19:6) Men i dette felles kall er det ulike funksjoner og oppgaver. Kvinnen har sine oppgaver og mannen har sine. Skal kallet fylles rett, må hver virkeliggjøre sine kallsoppgaver og få hjelp av den andre til nettopp det, slik at en ikke hindres, men styrkes i det som er ens oppgave. Det skjer ikke ved at kvinnen vil være mann og gjøre mannens oppgave, men tvert i mot ved at hun tar vare på det som er hennes del av kallet. Å være en medhjelp innebærer også å oppmuntre, styrke og hjelpe. Slik er det kvinnens kall å stå ved mannens side, oppmuntre ham til å fylle sitt kall og sin livsgjerning, styrke ham og hjelpe ham slik at han blir i stand til det han er kalt til. Det er umulig hvis ikke kvinnen deler mannens kall og er ett kjød med ham.
Å være en medhjelp er ingen mindreverdig oppgave. Rett nok er det på mange måter en tjeneroppgave, men Guds ord sier at den som er alles tjener, er den største. (Matt 20:25-28) Derfor er det å være medhjelper ikke ensbetydende med å være ubetydelig. Jesus var selv villig til å ta en tjenerskikkelse på seg og virke for oss. Da skulle det ikke være noen oppgave som er for liten for hustruen heller!
Den gode hustru
I Ordspråkene 31 gir Kong Lemuels mor oss et bilde av den gode hustru, og han sier om henne at hun er langt mer verdt enn perler.
Hun beskrives som en arbeidssom, huslig og flittig kvinne. Hun er økonomisk, gavmild, klok og sterk. Hun frykter ikke motgang, for hun stoler på Herren. Hennes plass er først og fremst i hjemmet, og her virker hun til glede for mannen og alle i hennes hus. Hun steller godt for alle og gjør det trivelig i huset. Hun lager tepper til sitt hus. Skjorter og belter selger hun til kjøpmannen. Hun kjøper en mark, tjener penger og planter en vingård. Det vil ikke nødvendigvis si at hun gjør alt dette selv, men det er hun som styrer arbeidet med disse ting. Ja, her skildres ikke kvinnen som underkuet og ubetydelig!
Enhver kvinne burde strebe etter å ligne denne kvinnen og legge seg dette eksemplet på hjertet. Vi ser klart at ukjærlighet, kravfullhet, selvmedlidenhet, motløshet, rot og vantrivsel, egoisme, sløsing med penger og lathet ikke er egenskaper som skal prege den gode hustru og hennes hjem.
Den hustru som tar sitt kall alvorlig, vil få oppleve det som sies i Ords 31:11: «Hennes manns hjerte liter på henne.» Ved å stelle godt for sin mann, deres hus og barn, vil hun komme til å eie mannens hjerte, kjærlighet og fortrolighet, og hun blir æret og priset både av mannen og barna deres (Ords 31:28).
Den gode hustru elsker sin mann
Kvinnen skal få se det slik at hun har fått en mann fra Gud, og hun har fått en manns kjærlighet. I mannen og hans kjærlighet har Gud også gitt henne et bilde på Kristus og hans kjærlighet. Derfor skal kvinnen elske sin mann og underordne seg ham som om han var Kristus (Ef 5:22f).
Kvinnen formanes til å elske sin mann. (Titus 2:4) Og sann kjærlighet kjennetegnes først og fremst av å gi, uten tanke på å få noe igjen. Når kvinnen elsker sin mann, er det hennes store ønske og mål å leve sin mann til behag (1Kor 7:34). Hennes egne ønsker kommer i andre rekke. Kommer kravet fram i henne, vil hun oppleve at det skiller henne fra mannen. For med kravet kommer misnøye, og med misnøye kommer vrede og selvmedlidenhet. Alt dette virker igjen at hjertet blir hardt. Og den som får et hardt hjerte, får oppleve lite av fred og glede i hjemmet, og ekteskapet blir en «tvangstrøye».
Den gode hustru underordner seg sin mann
Når apostelen Paulus formaner kvinnen til å elske sin mann, sier han det slik: «Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren.» (Ef 5:22) Å være underordnet innebærer ikke at kvinnen skal være et «null» uten egne meninger. Ingen er tjent med det. Tar vi eksempel fra en bedrift, vet vi at bedriften er best tjent med ansvarsbevisste medarbeidere som kommer med gode forslag til løsninger. Slik skal hustruen få gi råd og være mannens medhjelp. «Hun opplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge.» (Ords 31:26) En medarbeider som kommer med krav og nedsettende kommentarer til bedriftslederen blir en dårlig medhjelper. Skriften sier at hustruen skal ha ærefrykt for sin mann (Ef 5:33), og dette vil vise seg i både ord og holdning.
Blir det uenighet i ekteskapet, er det kvinnens plikt å følge mannen, dersom han ikke byder henne å gjøre noe som er imot Guds vilje. (Apg 5:29) Gud har i ekteskapet gitt mannen øverste myndighet, og hustruen skal da underordne seg og lyde sin mann i alle ting. (Ef 5:22.24, 1Pet 3:1.5) Guds ord begrunner også denne underordning med at mannen er skapt før kvinnen og hun var den som falt først i Edens hage. (1Tim 2:13-14)
Hva når ekteskapet ikke er godt?
Men i våre ekteskap faller vi begge. Begge har lett for å svikte sitt kall og sin oppgave. Egoismen kommer i høysetet og kjærligheten blir kald. Da må kvinnen på sin side å ransake seg selv: «Lever jeg rett etter Guds ord, elsker og ærer jeg min mann og tjener jeg ham slik Guds ord formaner meg til?»
Kanskje stiller hun for store krav til mannen uten å legge de samme krav på seg selv (Matt 7:3-5). Da må hun først strebe etter å leve rett selv, og siden kan hun snakke med sin mann om forholdet i enerom. Baktaler hun sin mann, vil forholdet dem imellom lide under det, og fortroligheten mellom dem vil bli vanskelig. Mannen skal kunne vite at han kan stole på henne. (Ords 31:11) Oftest vil det være feil på begge sider, og de bør sammen be hverandre om tilgivelse og bære over med hverandre (Ef 4:32).
Nå forteller Bibelen oss om et ekteskap der forholdet i hovedsak led under bare den enes synd og hardhet. I 1Sam 23 står det om Nabal at han var hard og ond i hele sin ferd. Om Abigail, kona hans, står det at hun var en forstandig og fager kvinne. Hun hadde ingen enkel livssituasjon! Men også her gjaldt Herrens ord om å underordne seg. Det finnes ikke noe unntak fra å lyde Herrens ord om underordning for den som er gift med en vanskelig og urimelig mann. Abigail underordnet seg sin mann, men bare så lenge han ikke bød henne å handle mot Guds ord. Så visste Gud å skaffe sin utvalgte sin rett, og han straffet den onde Nabal med døden.
Skriften taler om at den gudfryktige kvinnes oppgave er å søke å vinne sin vantro mann for Herren ved sin gode ferd. Det blir nok å så med gråt og smerte, men Herren kjenner sine, og han har aldri forlatt den som tar sin tilflukt til ham. Hun vil få lønn av ham som lønner den rettferdige.
Så må vi ikke miste troen på det gode ekteskapet! Det er sant at det er vanskelig å leve rett og at den som gifter seg får trengsel for sitt kjød (1Kor 7:28). Men «når hver sitt Gudsord lære vil, da står det vel i huset til». Sørg for at du som kvinne lærer og lever etter Guds ord. Vær ikke opptatt av «din brors (manns) flis», men ta først ut bjelken som sitter i ditt eget øye. Vær du for din del opptatt av å innordne deg etter Guds ord, underordne deg mannen din, tilgi ham og elsk ham etter Guds ord.
Ekteskapet som forbilde
Så er du, når du lever i ekteskapet, et forbilde på forholdet mellom menigheten og Kristus. Den hellige ektestand skjuler nemlig den hemmelighet og herlighet som menigheten har i Kristus. Når Paulus skriver om mann og kvinne i Ef 5 sier han: «Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker herved på Kristus og menigheten.» Kvinnen er tatt av mannen for å være til mannen og leve for mannen. Slik er også menighetens forhold til Kristus (Rom 11:36).
Det er til ære for kvinnen når en mann frir til henne. Slik er det til ære for menigheten at Kristus kaller den til å bli ett med seg. Slik kvinnen får del i mannens «herlighet», får menigheten del i Kristi herlighet. Når mannen blir ett med hustruen, og hun føder ham barn (livsfrukt), er dette et bilde på hvordan den troende blir ett med Kristus og bærer frukt som varer.
Menigheten er underordnet Kristus, slik kvinnen er underordnet mannen. På denne bakgrunn er ekteskapet stiftet – og det blir ikke stiftet ekteskap i himmelen. Der blir alle bilder og skygger unødvendige. Der ser vi bildet fullkommengjort, og menigheten og Kristus er fullkomment blitt ett.
Hva med den enslige stand?
Mens den gifte kvinne tjener Kristus først og fremst ved å tjene sin mann og sine barn, så skal den enslige kvinne (eller mann) få tjene Kristus ved å tjene de ulike mennesker hun lever blant, der hvor det er mest bruk for henne og hvor hun kan tjene med de gaver og den utrustning som Herren har gitt henne. I og med at hun ikke er bundet til mann og barn, så er hun fri til å vie sitt liv helt og fullt til Herren og tjenesten for ham (1Kor 7:34).
Det samme gjelder til en viss grad den hustru som har fått voksne barn eller som er barnløs og den som er enke. Hun har kommet i en ny situasjon og har blitt fri til å tjene, ikke bare sin mann og sine barn, men kan nå også vie sitt liv til tjeneste for andre enn disse uten at hjemmet forsømmes.
Av Torunn og Lars Fossdal