Hva er det som former oss?
Av Karl Notøy
Det som et mennesker ser, hører og opplever vil det bli formet av. Tar vi til oss av det som denne verden har å tilby, vil det forme oss. Egoisme og havesjuke er to sterke krefter som har lett for og gjerne vil forme vår verdag. Som kristne, frelste syndere er om å gjøre at Guds ord kunne få forme oss.
En kristen vil leve i en vedvarende formingsprosses. Bibelen taler om pottemakeren og om leiret i hans hånd. Om karet går i stykker vil han ta det og forme det på nytt. Når Gud former, former han et kar til sin ære, av meg en uverdig frelst synder. Det skjer mange ganger gjennom motgang ,smerte og lidelser. Som Guds barn må vi regne med å bli lutret. Når Gud beskjærer grenen føles det ikke bestandig godt.
Vi må også regne med å møte smerte på grunn av vår ulydighet, fordi Gud vil korrigere kursen. Det er så mye negativt som vil påvirke en gjenfødt kristen i dag, både innefor det såkalte kristne miljø, og i hverdagen ellers. Måtte Gud få forme meg.
Det er ikke bestandig den minste motstands veg som er den rette, nei kanskje tvert i mot. Å vandre på den smale veg, å være lydig mot Guds ord, – det er det som til sist vil føre til velsignelse. Det er ikke først og fremst på Tabor den kristne blir formet og utrustet til tjeneste. Nei, Paulus sier det slik: “når jeg er svak, er jeg sterk”.
Det er om å gjøre at vi blir avhengige av det Jesus har gjort for oss, at han får holde oss fast i en levende tro. Det er i de helliges samfunn, sammen med Guds enkle vandringsmann, der ordet og bønnen står sentralt, at en kristen kan bli formet til et ærens kar. Det er i ydmykhet en kristen skal vandre gjennom denne verden.
Vi må med skam bekjenne at Guds ord får forme oss for lite. Oppfordringen lyder: “La Guds ord bo rikelig iblant dere. I Guds skole blir en aldri utlært. Så lenge en lever her nede blir vi ikke formet ferdig. Vi lever i en prosess der slagget må smeltes vekk fra “gullet”. Denne verden vil alltid være en tåredal. Vi lever i fare så lenge vi er i denne verden og må be: “Form meg du Gud! Dann du meg! Lær du meg ydmykhet! Du oppdrar meg med kors og trengsel for ditt rike.”
Midt i alle hvorfor, i alle smerter, – når Gud synes langt borte, skal vi få lov til å utøse vårt hjerte for ham. For alt skal tjene dem til gode som elsker Gud. Den prøvede tro er mere verd en gull. Han lutrer nok sine i ildprøvens luer, men han glemmer ingen av dem. Skal du bli til hjelp for andre er det viktig at du selv har møtt motgang og prøvelser.
Måtte Jesus få forme oss til et ærens kar for seg, og stelle slik med oss at Han blir vårt eneste håp!