Herren våker over sitt ord!
Av Jon Espeland
Da sa Herren til meg: … jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.
Jer 1:12
Herren våker over sitt ord. Det har Gud selv slått fast. Verden har aldri trodd verken på Gud eller hans ord. Men hva med oss som kaller oss kristne, – tror vi at Gud våker over sitt ord? Og hvis vi tror det, – hva gjør det med oss?
Vi skylder å bøye oss i støvet i hellig ærefrykt for Guds ord! Det er ikke vi som skal ta tak i Ordet og gjøre oss opp våre meninger om det. Det er Ordet som skal ta tak i oss og forme våre meninger og oppfatninger.
Kirkens historie svinger mellom åndelig varme med stor kjærlighet til Jesus og hans ord, og åndelig kulde hvor Jesus og Bibelen blir gjenstand for menneskelige vurderinger, kritikk og tilpasning. Det er en slik tid vi er inne i nå. Den åndelige kulde har et umiskjennelig kjennetegn: Den synes Guds ord er hardt og kaldt. Slik er det; er du varmet av det himmelske alvor og vårvær, får du et inderlig, kjærlig og varmt forhold til Bibelen. Er du derimot nedkjølt av tankens og tidsåndens kalde trekk, får du et kaldt og kritisk forhold til Bibelen.
Når Jesus ber for sin kirke på jord, ber han slik: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet!» sier profeten David.
Hva er sannhet? Her står vi ved menneskehetens store kardinalspørsmål, formet for oss en gang for alle av den romerske landshøvdingen Pilatus, han som satt i dommersetet dengang selve «Sannheten» stod i tiltaleboksen. «Hva er sannhet?» spurte Pilatus. «Hver den som er av sannheten, hører min røst,» sa Jesus. Pilatus hørte nok Jesu røst med sine ører, men ikke med sitt hjerte. Der lyttet han til en annen røst, – løgnens og bedragets røst. I menneskehjertet blir sannhet gjort til løgn og løgn til sannhet. Derfor sier Guds ord at «hvert menneske er en løgner.» Pilatus var en slik løgner. Han betvilte sannheten i Jesu ord. Han tenkte den naturlige menneskelige tanke: «Det kan umulig være sant det Jesus sier.» Så søkte han sannheten i seg selv, og tok så grundig feil. Det har nok Pilatus fått rikelig med tid til å angre på hvis han ikke senere omvendte seg til Jesus!
I dag er denne løgnens ånd svært aktiv i vårt folk. De bibelske sannheter kritiseres og rives ned. Å snakke om synd eller absolutte sannheter får folk til å steile, ja til å rase. De vil ha seg frabedt en sannhet som begrenser selvlivet. De vil leve som de lyster og gjøre som de vil. «Det er så vanskelig å være menneske,» sies det, og «vi må forstå menneskers legning, lyster og dragninger og leve oss inn i deres kamp og smerte. Og da kan vi ikke komme med absolutte bud fra Bibelen.» Men det underlige er at midt i dette vil man gjerne kalle seg kristne. Og så tenker man som så at Gud tenker sikkert som oss og at hans ord og vilje må være vrangtolket av de som skrev ned Bibelen. Og så søker man å pynte på Guds ord, å justere sannheten ved å vende og vri på noe av det Bibelen sier og som støter oss. Så får man frem en ny sannhet, og alt skulle dermed bli så fredelig, så menneskelig og så bra, tenker man.
Til dette er det bare å si at Gud gjennom hele sitt ord ber oss vende øre til hans røst og ikke til egen fornuft og menneskelige resonnementer. «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve,» sier Gud.
Men vår tid vender ikke øret til Gud. Vår tid vil ikke høre hva Gud sier, bare hva mennesker sier, hva som er populært i tiden, hva som høres rimelig og fornuftig ut. Og der fornuften gjør sitt inntog flytter Guds ånd og Guds ord ut.
Da sitter vi fattige tilbake, uendelig fattige, ja fortapte. For Gud vil våke over sitt ord så han fullbyrder det. Det han har sagt står han ved! Og slik det står er det ment! Det skal evigheten vise!
«Se, dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte.» sier Herren. (Jer 7:8) «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.» (Rom 1:18)