Fra ulydighet til vekkelse
Av Per Bergene Holm
“Men Jonas sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.”
Jon 1:3
Gud kaller sine til tjeneste
En dag får Jonas et kall fra Gud: “Stå opp, gå til Ninive…” Ninive var hovedstaden i det assyriske verdensriket. I Ninive hersket det ugudelighet, og Gud ville straffe byen. Men først ville han gi byen et siste kall til omvendelse, og det ville han gi dem gjennom profeten Jonas. Jonas fikk kall til å være misjonær blant hedningene.
Men Jonas ville ikke. Han var ikke glad i assyrerne, og han hadde ingen trang til å berge dem fra dommen. Han fryktet kanskje for hva de kunne komme til å gjøre med ham også. Det kunne komme til å koste ham mye å reise dit.
Jonas drar i stedet ned til Joppe og finner et skip som skal til Tarsis, en fønikisk koloni i Spania, så langt bort fra Ninive som mulig. Kanskje han tenkte å være misjonær der. Der var det ingen som hadde hørt Guds ord før, der hadde nok Gud bruk for ham.
Ulydighet er å vende seg fra Gud
Men Gud ble ikke med Jonas på reisen, selv om det kanskje var en slags misjonsreise. For det var en reise bort fra Guds ansikt. Å være ulydig mot Guds kall fører et menneske bort i fra Gud. Det gjelder ikke bare kallet til frelse, men også kallet til tjeneste.
Du som har tatt i mot Jesus som din frelser, du er ikke bare blitt barn av Gud, men du er også blitt kalt til å være tjener. Og det er umulig å være et Guds barn uten samtidig å tjene Gud. Derfor er en flukt bort fra Guds kall til tjeneste, en flukt bort fra Gud! Det hjelper ikke hva du så finner på at du vil tjene Gud med.
Saul fikk en dag kall fra Gud til å føre krig mot amalekittene og tilintetgjøre både dem og alt de eier. Men Saul er ulydig og sparer kong Agag og det beste av feet. Selv mener han at han har gjort alt etter Herrens ord, selv om han har gjort det på sin egen måte og har valgt å ofre det beste til Herren i stedet for bare å tilintetgjøre det.
Da sier Herren om Saul: “Han har vendt seg bort fra meg og har ikke gjort det jeg har befalt ham.” (1Sam 15:11). Saul protesterer og sier at han har gjort etter Herrens ord. Men Samuel sier til Saul: “Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer. For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, og trass er som avgudsdyrkelse.” (1Sam 15:22-23).
Kallet krever lydighet
Hva du enn er kalt til, så spørres det først og fremst etter en ting: Lydighet mot Guds ord. I din tjeneste for Gud har du først og fremst et kall til å innrette livet ditt i følge Guds ord og bud. Det er langt viktigere enn om du skal være misjonær eller husmor, snekker eller lærer, sykepleier eller forkynner. For hovedsaken er at du lever i pakt med Guds ord og bud, er lydig mot Guds ord. Da blir du til velsignelse hvor du enn er og hva du enn har som yrke og livsoppgave. Men lever du i gjenstridighet og trass overfor Guds ord, så hjelper det ikke hva du ellers gjør. Da er du ikke skikket til noe arbeid i Guds rike.
Kallet møter deg i hverdagen
Vi tenker ofte at et kall er noe meget spesielt og bare gjelder misjonærer og forkynnere, men kallet møter vi først og fremst i hverdagen. Legg merke til hvordan Jesus beskriver de rettferdiges tjeneste i Matt 25:34-40. Det er ikke tale om de store ting, men om hverdagslige tjenester.
Et kall til tjeneste i Guds rike møter du ofte som noe du ser du i følge Guds ord skulle gjøre eller være for et annet menneske. Du ser hvordan det er rett å være og hva som er rett å gjøre – og det er et kall til tjeneste. Du vet at du skulle ha hjulpet den eller den. Du vet at han eller henne skulle du besøkt. En i nabolaget skulle du ha spurt om han ville være med på møte, kanskje også prøve å få snakke med ham om åndelige spørsmål. Den eller den i venneflokken skulle du ha bedt om tilgivelse for noe du sa som såret eller for en annen urett du har gjort. Du vet hva som er rett, men det koster så mye å gjøre det.
Kallet koster
Og det er slik med ethvert kall. Det følger forsakelse med. Du må forsake noe av det du selv hadde tenkt å gjøre, du må tenke på hva en annen har behov for og trenger, i stedet for å tenke på deg selv. Det koster å følge kallet. Det er ikke alltid det passer, det er ikke alltid du har lyst. Ja, ofte kan det være både vondt og vanskelig å gjøre det som er rett.
Det kan være fristende å flykte som Jonas, bort fra kallet, bort fra smerte og forsmedelse, fra vonde og vanskelige mennesker. Så velger vi oss noe annet som vi synes bedre om. Vi finner oppgaver og tjenester som ikke koster oss så mye, som vi selv kanskje også har lyst til.
Det kan være noen som er “lagt for din dør”, noen som du skulle tatt deg av, oppsøkt eller hjulpet. Men så har du så lite felles med dem og så koster det så mye. Så søker du heller kontakt med andre som du trives bedre sammen med. Du kan jo være en kristen bror blant dem i stedet.
Eller det kan være at du vet det er noe du skulle sagt i fra om på bedehuset, i venneflokken i bygda, et ord til vekkelse. Eller det er en slektning eller nabo du skulle ha snakket med om å bli frelst. Men du frykter følgene. Hva vil de si om deg? Hvem har satt deg til å være dommer over dem? Skjønt du vil ikke være dommer, du ville bare så gjerne at de skulle bli berget for himmelen. Og du må si det nå, mens det ennå er tid, mens de ennå kan berges. Og så er det så lett at vi heller snakker om det som er galt, om den og den, i stedet for å snakke til og med dem.
Bibelen taler om den beleilige tid, og at den må kjøpes. Den beleilige tid er ikke en anledning jeg får som ikke koster noe, hvor alt går av seg selv. Nei, den beleilige tid koster noe den også. Det vil alltid koste å tale med andre om Gud, det vil alltid koste å gjøre det som rett, det vil alltid koste å følge Guds kall.
Det var den beleilige tid for Ninive. Og når Jonas til slutt var lydig, så ble det til omvendelse og redning for Ninive.
Ulydighet er farlig
Tilbake til Jonas’ flukt. Det blåste opp til storm, men Jonas merket det ikke. Det er farlig å være ulydig mot Guds ord og kall, da sløves en slik at en ikke lenger merker at det går galt. Jonas sov. Han tenkte kanskje at Gud ville være med ham selv om han ikke reiste til Ninive som misjonær, men til Tarsis. Og så sov han trygt og hadde fred.
Det er mange i dag som ikke bryr seg så mye om hva Guds ord sier, men de vil være med i Guds rikes arbeid likevel. Og de er ganske sikre på at Gud er med og vil velsigne det de holder på med. De tror at alt er i orden.
I ungdomsarbeidet spør en ikke etter hva Guds ord sier, hva de unge trenger å få høre, hva som er byggende og godt. Nei, men en spør etter hva som fenger de unge, hva som er populært, hva en har lyst til. En gjør jo alt for Gud, for å vinne mennesker for Guds rike. Og så dundres det i vei med larmende musikk, det er show og fengende aktiviteter. At Gud i sitt ord ber om å slippe larmende sanger, bryr man seg ikke om.
Selv om Guds ord sier at en tilsynsmann skal være én kvinnes mann, så bryr man seg ikke om det. Om man lever slik eller slik, om man sågar lever med en av samme kjønn, så skal man kunne være både hyrde og lærer og tilsynsmann. Og selv om Guds ord forbyr kvinner å være hyrder og lærere og tale i menighetssamlingen, så vil kvinnene tjene Gud på den måten, for det har de lyst til.
I stedet for å gi akt på Guds ord og være lydig mot det, så mener mange som Saul at de gjerne vil rette seg etter Guds ord, samtidig som de gjør stikk imot Guds ords ordlyd. Gud har ikke behag i slike tjenere og i en slik tjeneste.
Ønsker vi vekkelse?
I dag har vi fjernet oss så langt fra Guds ord, at mange i verden ser at det er galt fatt i kirke og bedehus. Slik var det også når Jonas flyktet. Mens han sov, så forsto hele resten av mannskapet at det var noe galt. De fikk vekket Jonas. Og Jonas bekjenner åpent for dem, erkjenner at det er hans skyld og at han må ta straffen. Jonas kastes i havet og stormen legger seg. Og så blir det vekkelse i båten.
Det var noe til forandring. Ved sin ulydighet hadde Jonas nesten ført både seg selv og hele mannskapet i døden. Tenk, profeten Jonas, han som var kalt til å tjene Gud og vinne mennesker for Guds rike, han var i ferd med å føre i fortapelse!
Profeten Jonas bekjenner overfor hele det hedenske mannskapet at det er han som er ugjerningsmannen. De hadde nok sitt på samvittigheten, de også. Når Gud tok det så alvorlig med profeten Jonas’ synd, hva da med deres?
Det er farlig når en som bekjenner kristennavnet tar lett på synden, og lar verden se at en regner med å stå i nåde hos Gud enda en ikke tar Guds ord så nøye. Det gir verden fred til å sove i syndesøvnen. Men en kristen som må bekjenne sine synder for verden, be om tilgivelse, om det så bare er en bagatell – fordi en frykter Gud og ikke kan ha noe uoppgjort – det er ikke mye som har en slik virkning på verden. Det er som glødende kull på hodet, som stikk i samvittigheten.
Ønsker du vekkelse, har du nød for de ufrelste, ber du om vekkelse og frelse for dem du lever blant? Da må du ikke holde vekkelsen borte fra ditt eget liv ved å ta det lett med synden!
Verden vokter på deg som bekjenner kirstennavnet. De ser ikke etter dine store ord og store gjerninger, men de ser etter om du er sann, om du er ærlig. De ser etter om du er til å stole på, om du er “hel i din ferd”, om det er samklang mellom liv og lære.
Om du forgår deg, om du gjør urett og faller i synd, så venter de at du tar det alvorlig. Har du gjort urett mot noen, så venter de at du ber om tilgivelse, at du gjør opp det du skylder. Og det skal vi gjøre. Vi skal som Jonas ta straffen om vi har gjort urett, bekjenne vår synd og brøde. Ja, vi skal gjøre langt mer enn noen kan forvente av oss.
Ja, hvis vi ønsker vekkelse. For det er umulig i sannhet å ønske vekkelse, så lenge en selv ikke vil leve i den. Det er umulig å tjene Gud uten samtidig å leve i vekkelse med sitt eget liv.