Skjøgen Rahab fra Jeriko
Av Per Bergene Holm
Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere. (…) For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. (…) Skjøgen Rahab og hennes fars slekt og alle dem som hørte henne til, lot Josva få leve. Hun ble boende blant Israels folk inntil denne dag, fordi hun skjulte de mennene som Josva hadde sendt for å utspeide Jeriko.
Josva 2:9,11; 6:25
Grovt hedenskap
Det var det forferdelig grove hedenskapet i Kanaan som var bakgrunn for at Jakob i sin tid skulle dra ned til Egypt og være der. Slik skulle israelittene være skjermet fra den ugudelige påvirkningen som fant sted i Kanaan. Når kana’aneerne hadde fylt sitt syndemål, skulle de vende tilbake og ta landet i eie. Kana’aneerne skulle utryddes av jorden. De hadde mistet all rett til å leve på grunn av sin synd. Så alvorlig ser Gud på synden!
Dommen står for døren
Til et slikt syndig folk hørte skjøgen Rahab. Og som hennes tittel tilsier, var hun fullt og helt en del av syndelivet i Kanaan. Synden var hennes levevei. Hun var under dom med hele sitt liv. Nå står dommen for døren. Rahab har hørt ryktet om hvordan Gud har frelst israelittene ut av Egypt og hvordan han gjennom dem har straffet de hedenske amorittene på andre siden av Jordan. Rahab forstår at timen nå er kommet til dem som bor i Kanaan. Derfor har det blitt om å gjøre for henne å bli frelst.
Det var mange rundt Rahab som forsto at deres domsdag stod for døren. «Alle som bor i landet forgår av frykt for dere,» sier Rahab. Alle fryktet for dommen, men de fleste fortsatte like fullt i syndelivet uten tanke på omvendelse. Synden hadde slik makt over dem at det ikke var rop om frelse eller tanke på omvendelse. Frykten og angsten for dommen førte ikke til vekkelse.
Intet rop om frelse
Det er forferdelig i et folk når tilstanden er blitt slik, når alle erkjenner at dommen står for døren, men det er ingen trang til omvendelse, intet rop om frelse. Du har det vel ikke slik? Du vet at du lever i strid med Guds ord, –det behøver ikke være åpenbar synd, det kan godt være finere synder. Men selv om du dømmes av Guds ord, har du intet behov for å omvende deg. Du skyver det bare vekk og vil ha fred for slike tanker. Da er det intet håp for deg.
Men med Rahab var det annerledes. Hos henne hadde ryktet om Guds gjerninger ikke bare ført til frykt og angst for Guds dom, men også trang til å bli frelst og være med Guds folk. Rahab bøyer seg for Guds mektige gjerninger og erkjenner at Gud er Gud. Så sier hun til speiderne fra israelittene: «Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal dere vise barmhjertighet mot min fars hus (…) og frelse vårt liv fra døden!» (2:12-13).
Guds ord skaper erkjennelse
Er det et ønske om kjøpslå om Guds barmhjertighet vi møter her? Nei, det er det så visst ikke. Men der Guds kall møter et menneske som lever i synd og verdslighet og blir tatt imot, der skapes det en erkjennelse: «Skal jeg ha håp om Guds nåde og barmhjertighet, kan jeg umulig fortsette i syndelivet og stå Gud og hans folk i mot. Jeg må omvende meg og søke Gud, følge han vilje og leve i samfunn og forsonlighet med hans folk.»
Dette er ingen kjøpslåing med Gud, men en virkning av Guds ord i hjertet. Før var hjertet blindet av synden, men nå ser en sant på synden og seg selv. Guds ord taler sant når det taler om mine synder og hvordan jeg skal leve. Det er denne erkjennelse og sinnsforandring i et menneskes hjerte, sammen med håpet om frelse som hører med til en sann omvendelse.
Det er ikke slik at sinnsforandringen åpner Guds hjerte og gjør Gud barmhjertig, men sinnsforandringen viser tvert i mot at synderens hjerte har åpnet seg for Gud og hans kall. En forstår at uten Guds barmhjertighet og frelse er det intet håp, at et liv i fortsatt synd og ugudelighet er den visse undergang. Derfor bryter en opp av fordervelsens stad. En kan ikke bli i grisebingen i landet langt borte, men må vende om og gå til sin far, for bare hos han er det frelse og redning. En håper på barmhjertighet, på nåde. Slik var det med Rahab. Og hennes håp til Gud ble ikke til skamme. Hun ble frelst med hele sitt hus.
Det er så underlig å legge merke til hvordan Rahabs håp til Guds barmhjertighet og frelse, skaper sinnsforandring i hennes hjerte. Legg merke til hvilken omsorg hun har for sine nærmeste, for sin mor og far, for brødre og søstre og alle som hører dem til. Er det ikke nettopp slik det er med en nyomvendt. En har fått et nytt sinn og en ny nød for sine nærmeste, at de også må bli frelst. Det samme ser vi hos den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. Etter et møte med Jesus ute ved brønnen får hun en ny nød for sine nærmeste, for folket i hjembyen.
Rahab satte alt sitt håp til Gud
Rahab ble frelst. En skjøge uten noen rett. Hun ble frelst av nåde, for intet, kun av Guds barmhjertighet. Hun hadde intet sted å flykte, derfor flyktet hun inn i Guds armer, i den Guds armer som hun fryktet mer enn noe.
Ja, slik er det å bli frelst. Den Gud, som for mine synders skyld er vred på meg og har dømt meg til død og fortapelse, han er mitt eneste håp. Vil ikke Gud se bort fra mine synder og være meg nådig, så er det ingen redning for meg.
Da vi var små hendte det at min yngre bror ville spille med meg. Jeg hadde sjelden lyst, og sa som oftest nei. Men han ga ikke opp. Han tok fram spillet, brettet det ut, satte fram alle brikkene og gjorde alt klart. Og så kom han igjen med full forventning om at jeg ville spille. Da var det ikke så lett å si nei, når han viste slik tiltro til meg. Kjøpte han seg barmhjertighet og godvilje ved det han gjorde? Nei, men han viste en veldig tiltro til meg, at jeg ikke ville si nei. Han tok ikke et nei for et nei, men håpet at jeg ville si ja og innrettet seg etter det. Det var hans tro og håp som viste seg gjennom det han gjorde.
Slik var det også med Rahab. Hun kunne ikke vente seg annet enn et nei, men hun innrettet sitt liv etter et ja. Det var hennes eneste håp at Gud måtte være henne barmhjertig. Og det håpet ble bestemmende for hele hennes liv. Hun trodde og håpet, derfor handlet hun. Og det håpet blir ikke til skamme. For Gud er nådig og barmhjertig mot den synder som vender seg til ham. Han «lønner» den som søker ham, det vil si at han gir dem etter deres tro og håp.
Synderen må vende om fra synden
Slik tror jeg vi skal tale til uomvendte som gjerne vil ha fred med Gud. Vi skal ikke bare si til dem at de ikke behøver å gjøre noe, at alt er i orden. Visst skal vi forkynne evangeliet for dem og si at hos Jesus er det frelse å få, at han er en soning for alle deres synder. Men så skal vi også inderlig formane dem til å vende seg fra synden og verden, til å søke Gud i bot og bønn, til å trenge seg inn på Gud og rope til ham. Hvorfor det? Jo, fordi det hos mang en synder som vil ha fred med Gud, samtidig er mye som binder ham til synden og verden. Det må synderen vende seg ifra, ellers blir hele omvendelsen bare skrømt og tomme ord.
Det er farlig å unnskylde synd
Jeg har møtt mennesker som ønsker om å være kristne, men som åpent bekjenner at de ikke er frelst. Og jeg har fått det bestemte inntrykk at det nærmest er Guds skyld. De kan ingenting gjøre, frelsen er Guds sak, så da er det bare å vente på ham, at han skal åpenbare frelsen for deres hjerte. Og mens de venter, lever de i verdslighet, omgås med verden, ter seg som verden og gifter seg med uomvendte.
De går nok på møter, men ordet blir dem til ingen nytte for de unnskylder synd. Da må vi rope til dem: Omvend deg! Fly verden, søk Gud av hele ditt hjerte! Ikke fordi det skal mildne Gud, men fordi du lever i svik! Du vil ha nåde og frelse midt i syndelivet, uten omvendelse. Nei, fly til Gud! Søk ham! Treng deg inn på ham! Omvend deg fra synden og verden! Og hold så fast på Guds løfter, at Gud tar i mot den synder som kommer til ham!
Rahab fikk barnekår og arverett
Og troen på Guds nåde og barmhjertighet mot den synder som vender seg til ham i sin nød, gir barnekår i Guds rike og arverett sammen med hele Guds folk. Det fikk skjøgen Rahab erfare. Hun ble giftet inn i Juda stamme, fikk barn og ble stammor til David og dermed også til Jesus. Det var noe til forandring! Det gikk med henne som det står i Salme 113:7-8: «Han som reiser den ringe av støvet, og løfter den fattige fra søppelhaugen for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.»