Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. (Luk 23:46)
Hvorfor måtte Jesus dø? Du har kanskje stilt deg dette spørsmålet? Var ikke den allmektige Gud i stand til å frelse oss på noen annen måte enn ved å la sin egen kjære sønn lide og dø for oss? Det som er sikkert, er at Gud i sin allmakt valgte denne tunge lidelsesvei nettopp for å frelse deg og meg, ja for din og min skyld! Kong David sier i sine siste ord: “En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram?” (2Sam 23:5).
Adam og Eva falt i synd i Edens hage. Og med denne synden var Adamsætten med ett blitt skyldige og urene for Gud og ute av stand til å leve i et fortrolig samfunn med ham. Men Guds svar på syndefallet var å slakte et dyr for å kle Adam og Eva med skinnet. Ett offer måtte til. En uskyldig måtte lide for de skyldige.
Gud ba Abraham gå og ofre sin sønn Isak som brennoffer. Abraham gikk og Isak var på en måte allerede ofret. Men på den tredje dagen, da de vel var kommet fram til Moria-landet, der ofringen skulle skje, ble en uskyldig vær ofret som brennoffer til Gud. Isak gikk fri. Han oppsto til livet igjen.
Da Israelsfolket var slaver i Egypt, sendte Gud ulike straffedommer over egypterne. Den siste landeplagen var at alt førstefødt skulle dø. Det var kun én måte å slippe unna morderengelen på, nemlig ved å slakte et årsgammelt, lyteløst lam av hankjønn og ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken. Innenfor denne døren var den førstefødte trygg, og hele hans familie. De lyteløse lammene måtte dø for at de førstefødte sønnene av Israels ætt kunne beholde livet.
Disse forbildene på Jesus som offerlammet i Det gamle testamentet viser oss klart at Jesu død på korset, er midtpunktet i Guds evige frelsesplan. I Guds evige råd var din og min frelse hovedsaken, og Jesus var villig til å gå den veien som krevdes av ham.
Det lam er Herren stor og sterk,
Til Adamsætten bundet,
Som Gud til sitt forløsningsverk
Har ene dyktig funnet:
“Gå hen min kjære Sønn, og lid
For dem som inntil evig tid
I vreden skulle være;
Den dom er grufull ut å stå,
Men verdens frelse står derpå,
Min sønn, vil du den bære?”
“Ja, kjære Far, av hjertens grunn,
La skje som du vil skikke,
La komme kun den bitre stund,
Jeg dødens kalk vil drikke!”
Hvem fatter vel slik kjærlighet,
Så høy , så dyp, så lang, så bred,
Så ganske uten like?
O kjærlighet, o himmelglød,
Du fører den til kors og død
Som eier himmerike.
(Brorson, Sb 662)
Men hvorfor måtte det skje på så grufull måte når Jesus skulle dø? Jo, på grunn av min og din synd! Da Jesus sto for Pilatus, fant han ingen skyld hos ham. Pilatus som dommer, var ute av stand til å dømme Jesus for noe han hadde gjort. Men folket ropte likevel “alle som én og sa: Bort med denne!” og “Korsfest! Korsfest ham!” “Og deres skrik fikk overtaket.” (Luk 23:18- 23)
Tenk, der sto Maria, Jesu mor, Peter, Johannes, den disippel Jesus elsket, og Nikodemus, han som kom til Jesus om natten. Alle som én ropte de: “Bort med denne!” Jeg kan ikke forestille meg Maria rope dette. Hun var tross alt hans egen mor. Men hennes synder ropte den dagen, om hun ikke ropte med sin munn. Dine synder ropte den dagen. Alle ropte vi: “Korsfest!”, og vårt skrik fikk overtaket. Rettferdigheten måtte fyldestgjøres. Han som i fullkommenhet hadde levd i samsvar med Guds vilje, ble av våre synder dømt til å gå inn under Guds vrede.
“Syndens lønn er døden”. (Rom 6:23) Jesus tok ikke bare døden som syndens lønn på seg. Han gikk endog inn under den forbannelse som hviler over den som ikke har oppfylt Guds hellige lov til punkt og prikke. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, ved at han ble en forbannelse for oss. Profetien om Messias ble derved oppfylt av Jesus: “Forbannet av Gud er hver den som blir hengt på et tre.” (5M 21:23 og Gal 3:13)
Legg merke til hva det sto i verset vi innledet med: “Og da han hadde sagt dette, utåndet han.” Ingen av de fire evangeliene sier med rene ord at Jesus døde. Det står derimot at Han “oppga ånden” eller at “han utåndet”. Jesus døde nemlig ikke en vanlig død. Med det menes ikke at Jesus bare skinndøde, slik enkelte liberale teologer har hevdet. Da var korsfestelsen uten verdi. Og da var Jesus ute av stand til å frelse deg og meg. Soldatene stakk et spyd i Jesu side og det strømmet blod og vann fra såret. Det er et sikkert tegn på at et menneske virkelig er dødt.
Men da Jesus utåndet var det bare gått seks timer siden korsfestelsen. En som ble korsfestet, levde oftest mer enn 12 timer; han døde sjelden før etter 24 timer, i allminnelighet først etter 48 timer på korset. Men man kjenner til tilfeller der døden først har inntrådt etter 3-6 dager. Denne dødsprosessen kunne forkortes ved å knuse den korsfestedes ben med en klubbe. Når de romerske soldatene kom for å gjøre det med Jesus, var han allerede død.
Intet menneske var hovedansvarlig for Jesus død. Ingen knuste hans ben slik at han døde av det. Jesus døde ikke som et vanlig menneske av fysiske lidelser eller opphør av ulike kroppsfunksjoner. Det var ikke døden som kom og tok ham, men han ropte på den og bøyde sitt hode og gav Gud sin ånd.
“Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv,” sa Jesus. (Joh 10:18) Det ser vi oppfyllelsen av på korset. Folkemengden som sto og ropte “korsfest!”, ville vært maktesløse om Jesus ikke ville gått i vårt sted. For Jesus var i kraft av sin fullkommenhet, livets Herre. Ingen kunne dømme ham til døden uten at han selv ville det. Men som Jesus så ofte sa: “Jeg vil.” Og nå var timen kommet da Menneskesønnen skulle overgis i synderes hender. Jesus gav sitt liv. Jesus døde for deg!
Av Paul André Bergene Holm