Jesus er vår lovoppfyller!
Av Jacob Traasdahl
Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen. Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. (Matt 5:17-19)
Lovens åndelige krav
Jødene i alminnelighet og spesielt det mektige partiet i jødefolket, fariseerne, la stor høyaktelse og ærefrykt for dagen for loven og profetene. Når de skulle skrive av noen av sine gamle skrifter, skjedde dette under den strengeste kontroll og med den største nøyaktighet. Selv de små prikker og tegn – som hører med til de hebraiske bokstaver – ble nøyaktig tellet. Dette har vi stor grunn til å takke Gud for; for ved disse skriftklokes nøyaktighet er Det gamle testamente oppbevart rent og uforfalsket til vår tid. Men nå skulle man tro at disse mennesker – som var så nøyaktige når det gjaldt å gjengi ordene riktig – også selv kunne forstå ordene riktig og ikke gjøre seg skyldige i den farlige synd det er å oppheve loven og profetene – og likevel var det nettopp det de gjorde. Vi vet jo at de tolket loven og profetene slik at selve kjernen gikk tapt for dem. De tapte synet på sin sanne Messias. Derfor avviste de ham da han kom for å frelse dem. Og de tapte synet på lovens åndelige krav og ble hengende i et utvortes vesen og en overfladisk bokstavdyrkelse. De gikk på jakt etter Kristus og trodde at de skulle fange ham som en lovbryter, når han – ledet av kjærlighetens store lov – utførte kjærlighetsgjerninger på sabbaten, eller når han var dristig nok til å sette seg ut over de eldstes forordninger. Ja, hans fremferd og forkynnelse forekom dem i det hele så forunderlig og så avvikende fra deres stive formvesen, at de umulig kunne tro annet enn at han var kommet for å oppløse loven. Og dog begynte han nettopp å binde der hvor de hadde løsnet, for at loven igjen kunne komme til sin rett og oppnå sin bestemmelse i Guds nådes husholdning. Hele Jesu bergpreken – som vår tekst er tatt fra – inneholder jo den sterkeste protest mot det døde ytre gjerningsvesen og den kraftigste skjerpelse av lovens åndelige krav.
“Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.”
Alt som Moses og profetene hadde skrevet om Jesus skulle oppfylles. Alle de blodige ofringer – som var forbilder som hadde pekt på ham, det Guds Lam – de skulle nå oppfylles. Den tid som profetene hadde beskrevet for hans komme, var kommet. Viserne på profetienes klokke hadde pekt nøyaktig på denne tiden, og hans eget folk befant seg nettopp i den stilling som var forutsagt.
Men han kom for å oppfylle loven og profetene i en enda herligere betydning. Hvis han var kommet i den skikkelse som jødene ventet ham, nemlig som en jordisk seierherre, da hadde det gått dårlig med lovens og profetienes oppfyllelse, og da hadde de store forbilder i den blodige offertjeneste i all evighet måtet stå som uløselige gåter eller betydningsløse tegn. Hvilken betydning hadde da syndebukken på den store forsoningsdag? Hvilken betydning hadde da tusener av påskelam, hvis blod fløt på jødiske altere? Ingen. – Og hvordan skulle vi forstå det 53dje kapitlet hos Jesaja, som helt og holdent taler om en stedfortredende, lidende og døende frelser? – Alt ble mørke gåter.
Tuktemester til Kristus
Men, Gud skje lov, han kom for å oppfylle loven og profetene. Alle lovens krav og fordringer er oppfylt i ham. Han skjerpet lovens hellige krav for at de skulle drive oss inn i hans lovoppfyllelse for oss. Johannes, forløperen, kom for å berede ham en vei ved sin botsforkynnelse. “Hver munn skulle lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom”. All menneskelig fromhet skulle i lovens hellige lys vise seg som blomsten på marken; all egenrettferdighet som et urent, besmittet klede, og hele vår tilstand slik at det “fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke oppbløtt med olje.” (Jes 1:6) Men all denne erkjennelse av skyld og fortapthet – som lovens rette forståelse fører oss inn i – er likevel ikke dens egentlige mål, men bare et middel for målet. “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.” (Gal 3:24)
Jesus oppfylte loven til punkt og prikke
Så kom han som kalles “Lyset fra det høye”. (Luk 1:78) “Rettferdighetens sol” gikk ut som en brudgom av sitt kammer. (Sal 19:6) Han strålte og lyste rundt omkring seg, så hans venner jublet og hans fiender skar tenner fordi han kom på tvers av deres kjødelige meninger. Han “oppfylte all rettferdighet”. Han oppfylte loven til punkt og prikke for oss ved sin fullkomne lydighet mot Faderens vilje, og han oppfylte alle lovens brutte krav derved at han “gav sitt liv til en løsepenge i manges sted.” Da han på den store forsoningsdagen ropte sitt “fullbrakt!” hadde forbildenes tid nådd sin ende, og den frelse de pekte på var tilveiebrakt for enhver arm lovbryter som vandrer på Guds jord.
Loven viser deg hvem du er
Hør da, du engstelige sjel: “Jeg er kommet for å oppfylle loven – ikke den minste tøddel av den skal stå uoppfylt.” Slik taler din frelser. – Hva er det da i veien med deg, arme og ulykkelige, så du ikke kan bli trøstet? “Akk, min synd, min synd, mitt hjertes hardhet, falskhet, likegyldighet, og udugelighet til alt godt,” sier du. Nå, det er altså dette som er i veien; men hvordan ville du te deg om alt dette var borte? “Jo, da skulle jeg nok bli glad.” Glad i hvem? I Jesu lovoppfyllelse? – Hva svarer du til dette? Nei, da ble du glad i deg selv, glad i din egen forbedring, din egen rettferdighet. Kjære venn, det er jo denne veg til glede og fred Herren vil stenge igjen for deg når han lar lovens tveeggede sverd “gå inn til marg og ben og dømme hjertets tanker og råd.” Det er jo til en ugudelig og ikke til en from han vil gjøre deg ved loven. Han vil ikke åpne din munn til selvberømmelse, men “tilstoppe” den, så du skal erkjenne deg “skyldig for Guds dom”, så enhver erfaring skal rope: Skyldig!; enhver følelse, enhver bevegelse i ditt hjertes dyp, enhver overveielse – ja, enhver blodsdråpe skal rope: Fortapt! Fortapt! Se, dit skal loven føre deg, for at du helt og holdent skal ta imot Kristus, både til “visdom, rettferdiggjørelse, helliggjørelse og forløsning.”
Verre og verre
Og det går jo nettopp den rette veg med deg når det blir verre og verre med ditt hjerte; – eller kanskje du blir verre og verre, fordi du tror så inderlig på Jesus? – fordi du overlater deg så helt til ham og hviler med ubetinget tillit på hans lovoppfyllelse og forsoningsdød? “NEI,” sier du; “men mitt arbeid har ingen fremgang. Når jeg ber Gud om liv, sitter jeg fast i min død og avmakt, når jeg ber Gud om varme, hellige, rene følelser, strømmer alt mulig ondt inn på meg. Når jeg ber om kraft, sitter jeg fast i min avmakt, og når jeg ber om et ærlig og oppriktig hjerte, blir jeg slått på munnen av min egen falskhet, – og det er virkelig slik at jeg blir verre og verre, det ikke bare synes slik.”
Ja, kjære venn, jeg tror fullt og fast på det du sier, jeg tror virkelig at du blir verre og verre – og dog tør jeg påstå at det går den rette veg med deg. Det var ikke slik at Paulus bare syntes han ble verre og verre “da budet kom, og synden ble levende og han døde”; nei, han ble det i virkeligheten – ikke slik at noen ny synd kom inn i hans hjerte, som ikke var der fra før; men den på hjertebunnen slumrende synd ble vakt til live ved budet. Gud rørte i ormeredet med lovens stav, og enhver yngel kom i bevegelse.
Men når jeg sier at det går den rette veg med deg, da er det ikke fordi jeg mener at det må fortsette slik, men fordi jeg håper at du snart – utmattet og trett – skal bli nødt til å oppgi deg selv og vende blikket til det Guds Lam som har båret og tatt bort dine synder, – til ham som kom for å oppfylle loven i ditt sted.
Delaktige i guddommelig natur
Men Jesus kom også for å oppfylle loven i sine barns hjerter. Når vi ved troen på den Herre Jesus fødes til et nytt liv og blir delaktige i den guddommelige natur, da er “lovens rettferdighet oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom 8:4) Denne lovoppfyllelse er fullkommen etter sin art, om ikke etter sin grad. Den levner alltid plass for en stadig fremadskriden i helliggjørelse. Den nye vilje er jo slik at den ikke har noe mindre mål enn å komme i full harmoni med Guds vilje. Den strekker seg etter det mål som Frelseren uttaler i disse ord: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.” (Matt 5:48) Og den nye kjærlighet er jo slik at Paulus kan si at den som elsker, har oppfylt loven, for kjærligheten er lovens fylde og summen av budet er kjærlighet.
Kristi verk er alltid fullkomment
Å, måtte Kristus få utføre denne gjerning i oss, at vi måtte komme til å skinne som hans klare lys i denne onde verden. Men først og sist blir dog dette vår hjertetrøst og vårt liv; at Kristus har oppfylt loven i vårt sted og ved sin lidelse og lydighet gitt oss en evig rettferdighet. Hans verk i oss er alltid forbundet med skrøpeligheter, men hans verk for oss er fullkomment. Det er den faste klippe som vi må bygge og bo på, det er “alterets horn” som vi må holde fast ved for å være beskyttet, – evig frie og lykkelige.
Hva vi lærer er viktig
Så sier Frelseren til slutt: “Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.”
Det har til alle tider vært noen som behandler Guds ord på en lettsindig måte og forvrenger det til sin egen undergang. (2Pet 3:16) Derav kommer disse mange splittelser og forvillelser innen Guds lille flokk som fører til at Herrens ord blir spottet blant hedningene. I disse forvillelser kan man sannelig ofte merke stor nidkjærhet for Gud, omsorg for egen og andres frelse, selvfornektelse og verdensforsakelse, men Guds ord tas ikke i mot og anvendes ikke i sin helhet. Snart beklippes og forringes loven, snart evangeliet; snart blir Kristus bare en lovgiver, snart en lovoppløfter. Man bygger på den gitte og erkjente grunn, Jesus Kristus, med tre, høy og strå som skal brenne opp i prøvelsens stund. (1Kor 3:11-15)
Å, la oss aldri gå til Guds ord med forutinntatte meninger, og aldri legge inn i Skriften tanker som er våre egne og ikke Herrens. Gå med ærbødighet forbi det du ikke forstår, etter inderlig å ha bedt Gud om Åndens opplysning. Blir du tuktet av Guds ord, da stå stille og erkjenn din skyld. Blir du opplyst og velsignet, husk da på at du har dine gaver i leirkar. Glem ikke at Herren ifølge denne vår tekst bestemmer vår storhet eller litenhet i Guds rike etter vår troskap i å lære og gjøre Herrens vilje.
Måtte Herren først og sist få gi oss lys fra det høye; for ellers famler vi rundt i mørke og vet ikke hvor det bærer av med oss til slutt.
Vranglæren er farlig og fører vill
Vi må ikke tro, kjære venner, at det å trekke noe fra eller legge noe til det som Herren har talt, er så uskyldig som mange vil gjøre det til. Gud er nidkjær for sitt ord, og enhver avvikelse fra sannheten vil hevne seg selv. Guds ords sannheter er lenket sammen og står i et slikt innbyrdes forhold til hverandre, at dersom man oppløser, misforstår eller bortforklarer en sannhet, da vil dette også bringe oss i et skjevt forhold til de andre sannheter. Hvis vi for eksempel oppløser loven og likesom fariseerne bortforklarer dens åndelige krav, da blir følgen av dette at Guds ords fremstilling av vår naturlige tilstand aldri riktig vil passe på oss. Og lærer vi ikke å erkjenne vår fullkomne fortapthet, passer heller ikke evangeliet på oss; – for dette velsignede, glade budskap er virkelig kun beregnet på slike som har fått en “tilstoppet munn” og er blitt helt fortapte i egne øyne. Og passer ikke Kristus og hans evangelium for oss etter den tilstand vi befinner oss i, da kommer vi aldri til en rett erkjennelse av nåden eller til et sant og frivillig kjærlighetsliv som inderlig gjerne vil gjøre alt som Herren har befalt. Formaningene vil heller ikke passe på oss, fordi de er bygget på Guds barmhjertighet som vi aldri riktig levende har erfart.
Se hvilke slemme følger det har å oppløse loven! Man kommer i et forkjært forhold til alle Guds ords øvrige sannheter. Og slik er det med alt det som Herren har åpenbart oss i sitt ord: Det har skadelig innflytelse på vårt liv om vi ikke erkjenner det slik som Gud vil at det skal erkjennes.
Djevelens listige angrep
Salomo sier at følgen av at man intet kan legge til og intet trekke i fra det som Gud gjør, er den at man skal frykte for hans åsyn. Ja, måtte en hellig frykt få gjennomstrømme våre sjeler når vi betrakter Guds ord! Satan har i sannhet stilt seg på vakt ved inngangsdøren til Guds ords sannheter – og der, kan du tro, står han ikke som en brølende løve, men som en alvorlig og lysende skikkelse, ja riktig som en “lysets engel”. Den listige djevelen vet godt hvilke følger en feilaktig oppfatning av Ordet vil ha på oss både i det ene og annet henseende, og han vet også hvor vi har våre svake sider og hvilke sannheter det vil falle ham lettest å få oss bort fra. Erfaringen viser også at det er lettest å komme bort fra de sannheter som kommer mest i strid med mot vår natur. Se for eksempel hvordan den hovmodige natur vil vri seg unna en rett forståelse av Ordets tydelige fremstilling av vår fortapthet. Og hvor ofte har ikke djevelen narret virkelig levende kristne til å misforstå, ja endog forakte og tale hånende om selve loven og de alvorlige formaninger som Herren har gitt oss i sitt ord? Se der den listige slange hvordan han kan tale: “Du har ikke lenger noe å bestille med Skal, Bør og Må du; formaningene passer for trellene, men ikke for Guds frie barn.” Nå vet Satan meget godt at det i vår natur er en sterk trang til makelighet, til å spare seg selv; og så frister han den arme sjel ved lysende teorier sammensatt av løgn og sannhet, til å slumre inn i kjødelig ro.
Herrens frykt i våre sjeler
Å, brødre og søstre, la oss ferdes på vår vei med Herrens frykt i våre sjeler, og la oss vokte oss for å bagatellisere avvikelsene fra Guds ord. Vi må visselig også vokte oss for den farlige innbilskhet at vi har forstått alle mulige ting rett og har den hele og fulle sannhet – denne fristelse er sannelig også fra hin fiende i lysets engels drakt. Men i det vi erkjenner at vi alle “forstår stykkevis, og taler profetisk stykkevis,” må ikke denne erkjennelse være oss en sovepute hvorpå vi drømmer at det ene kan være like bra som det annet, bare det har en viss åndelig klang. Nei, vi må stadig ligge ved nådetronen og – gjennomtrengt av en dyp mistro til oss selv og vår egen forstand – be Herren salve våre øyne med øyensalve så vi kan se. Gud hjelpe oss alle til å la oss lede av ydmykhetens og sannhetens Ånd! Amen.
Fra “Livet i Guds Søn”, udatert (gotisk)
Tilrettelagt for L&E ved J. E