Josva – et forbilde på Jesus
Av Per Bergene Holm
Folket brøt så opp fra sine telt for å gå over Jordan, og prestene som bar paktens ark, gikk foran folket. Da de som bar arken, kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken, satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – da stanset det vannet som kom ovenfra. Det stod som en vegg langt borte, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og det vannet som rant ned til Ødemarkshavet, det er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett imot Jeriko. Prestene som bar Herrens paktsark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan. (Jos 3:14-17)
Det vil være nyttig å lese hele kap. 3 og 4 i Josvas bok før du leser denne artikkelen. (red.anm.)
Stengt vei
Når Israelsfolket står på østsiden av Jordan, så stenger vannet for folkets adgang til Kana’an. Det var skurdtid (høsttid). Vannet gikk langt over sine bredder på denne tiden. Derfor var det ingen vadesteder som var farbare. Veien var stengt.
Vannet – et bilde på synd og dom
Vannet er i Guds ord et bilde på dommen. Det var vannet som Gud ved syndfloden brukte til å dømme synden og menneskene. Men dermed er vannet også et bilde på synden, for det er jo synden som fører dommen over folket. Dommen er egentlig at synden kommer tilbake over vårt eget hode og rammer oss selv. Vi tenker så lett at vår synd bare rammer andre eller at vi med vår synd vanærer og spotter Gud. I første omgang er det sant, men Guds ord sier klart at synden i siste instans vil ramme den som synder. Den kommer tilbake og synderen må høste frukten av sin egen synd, syndens lønn.
Synden skiller oss fra Gud
Det er også synden som skiller oss fra Gud. Og for Israelsfolket var det nettopp Jordan som sto der som et uoverstigelig skille mellom dem og Guds løfter, mellom dem og løfteslandet. På samme måte er det vår synd og Guds vredesdom over vår synd som stenger oss ute fra samfunnet med Gud, fra barnekår og arverett. Dersom ikke synden og dommen over synden tas bort, så kan vi ikke bli frelst, så kan vi ikke komme inn i Guds rike. Da blir vi stående utenfor. Noen annen vei finnes ikke. Det er ingen vadesteder hvor vi kan komme over ved egen hjelp. Gud må bane en vei for oss, ta bort alt som stenger og åpne en ny og levende vei til samfunn og liv hos seg. Slik var det også for Israelsfolket. Ble ikke Jordans vann tatt bort, så kunne de umulig komme over med seg og sine. Gud måtte bane en vei for folket på underfullt vis.
Forbilde på frelsen i Jesus
Herren sa til Josva at han gjennom dette skulle gjøre Josva stor for hele Israels øyne. Josva er et forbilde på Jesus. Og hele denne frelse gjennom Jordans vann er et forbilde på frelsen i Jesus.
Josva ba på Guds befaling prestene om å gå foran folket. De skulle bære paktens ark og stille seg på bredden av Jordan. Så skulle de gå ut i Jordan, og når de sto med føttene i Jordans vann, skulle vannet ovenfra demmes opp og stå som en vegg. Vannet nedenfor skulle renne bort og bli borte.
Her møter vi også et veldig bilde. Vannet ovenfra er et bilde på dommen. Den står som en vegg, den holdes tilbake for paktens ark.
Det var på lokket av arken soningsblodet ble sprengt. Det var gjennom arken og det som skjedde på den at Gud kunne ha samfunn med sitt folk. Soningen holder Guds dom tilbake.
Dommen holdes tilbake
Vannet sto som en vegg helt oppe ved byen Adam, som lå like ved Sartan. Det var ved Adam synden og dommen kom inn i verden. Sartan betyr «deres nød» eller «deres nødstilstand». Det er ikke tilfeldig at disse stedsnavn er nevnt. For her møter vi en anskuelsesundervisning. Det er dommen over all synd like fra Adam, like fra den dag menneskeslekten ble stedt i nød på grunn av synden, det er denne dommen som her blir holdt tilbake. Blodet på arken gir et dekke for dommen, gir soning.
Vannet som var i elven, rant bort. Det er et bilde på hvordan synden som stenger tas bort. Så banet arken vei gjennom Jordan, ved blodet. Ved det ble synden fjernet og Guds dom holdt tilbake. Og prestene ble stående med arken midt i Jordan til hele folket var vel over.
To ganger tolv steiner
Vel over på den andre siden ble det tatt ut tolv mann, en mann for hver stamme. De skulle ta opp tolv steiner av Jordan, en stein for hver stamme og så bære steinene opp på vestsiden av Jordan og reise dem opp som et minnesmerke der de slo leir. Samtidig tok Josva tolv steiner og reiste dem opp midt i Jordan, på det stedet der prestene og arken sto.
I det folket var gått over og prestene og arken var kommet opp på den andre siden av Jordan, vendte vannet tilbake til sitt leie og gikk som før over alle sine bredder. Da ble alle steinene som Josva hadde reist opp midt i Jordan skyllet over og dekket av vannmassene. Men oppe på land reiste Josva opp de tolv andre steinene, en stein for hver stamme.
Steinene skulle minne om frelsen
Hva forteller disse steinene oss om? Jo, de er et bilde på den frelse som israelittene hadde fått oppleve. Folket skulle egentlig blitt skyllet over av dommen, de skulle gått under og blitt skjult i vannmassene på grunn av sin synd, druknet og dømt. Men for arkens skyld, for blodets og soningens skyld hadde de kommet tørrskodd over og var nå på den andre siden.
Senere kunne israelittene gå og se på disse tolv steinene og tenke: Disse hører egentlig hjemme i Jordan, på bunnen, under alt vannet. Der skulle vi vært sammen med de tolv steinene som står der. Men nå står vi her i Kana’ans land, på tørr jord, frelst ut av vannet, ut av synden og dommen, akkurat som disse tolv steinene her på bredden. Vi skulle vært under Guds dom, vi hører hjemme der, overskyllet av dommen. Men ved Guds nåde og frelse er vi blitt berget ut og satt på tørr jord og sikker grunn i løfteslandet. Og det var gjennom arken, gjennom blodet, gjennom soningen, at synden ble tatt bort og dommen over oss ble holdt tilbake.
Påskelammet
Folket kom opp av Jordan på den tiende dagen i den første måneden. På den dagen skulle påskelammet tas ut. I fire dager skulle det stå for seg selv. Og så kunne folket gå omkring og se på det og tenke: Se der er lammet som bærer våre synder, som må dø for å ta bort våre synder, som dør i stedet for oss. Og så holdt de påske på bredden av Jordan, fire dager senere (Jos 5:10). Lammet ble slaktet og folket kunne fryde og glede seg over Herrens frelse, hvordan dommen hadde gått dem forbi, den hadde rammet en annen. Lammet betalte prisen.
Døperen Johannes
Over 1400 år senere står døperen Johannes på samme sted ved elven Jordan. Han formaner folket til omvendelse. Jordans vann renner forbi like ved der han står. Det taler om dom og om frelse. Å gå under i vannet er å drukne og dø. Men å gå opp av vannet er å bli berget og frelst ut av dommen og døden. Den ene etter den andre lar seg døpe til syndenes forlatelse. Det vannet som deres fedre en gang ble berget gjennom, går de frelst og berget opp av.
Jesus gikk inn under dommen
Så kommer en dag Jesus til Johannes. Han er uten synd. Han står ikke under noen dom. Han vil gå ned i Jordan og bli døpt. Men for Jesus er ikke Jordans vann et vann som han skal bli frelst gjennom eller berget ut av. For Jesus er vannet en innvielse til død og dom.
Når Israelsfolket gikk over Jordan, ble dommen holdt tilbake, like fra Adam. Når Jesus gikk ned i Jordan, var det for å vitne om at han gikk inn under dommen. Det vannet som for de andre var vitnesbyrd om frelse og forlatelse, det var for Jesus en innvielse til hans død. Han gikk inn under dommen over våre synder. Han som selv var arken som fikk Jordans vann til å skille seg og som åpnet en vei for folket, han gikk selv inn under dommen.
Jesus, Guds lam, døde for syndere
Jesus var også som de lammene som hadde blitt ført over Jordan, men som straks på den andre siden ble tatt ut og satt til side for å dø, for å sone synden. De måtte betale prisen. Slik var det også med Jesus. Han måtte betale prisen. Den synd de ble frelst fra gjennom vannet, den måtte Jesus ta på seg, den ble hans. Han var det Guds lam som bar all verdens synd. Det vitnet også Johannes.
Den virkelige Josva
Det måtte være underlig for disiplene som hørte Johannes si dette, der ved Jordan. Og når de fulgte etter Jesus og fikk vite at han het Josva (Jesus er den greske formen av det hebraiske Jehosjua, på norsk Josva), så kunne de vanskelig la være å tenke på han som Herren hadde gjort stor og gitt et navn i Israel, gjennom å bane en vei for folket gjennom Jordan og inn i løfteslandet, inn til alle Guds løfter. Her var Josva! – den virkelige Jehosjua, Herrens frelse! Her var Lammet som tok synden og måtte bøte livet for den. Her var arken, soningsstedet, som åpnet veien inn til Gud, til alle Guds løfter. Det som Israelsfolket på forbilledlig måte hadde fått oppleve, det fikk de nå få oppleve fullkomment.
Guds ord er våre minnesteiner
Når Jordan hadde vendt tilbake til sitt opprinnelige leie, ble steinene nede i Jordan skjult. Det eneste som sto tilbake var tolv steiner som Josva hadde reist på bredden. De skulle minne folket om frelsen ved paktens ark, hvorledes arken fikk Jordan til å dele seg slik at folket kom frelst over. Vi har også slike minnesteiner, vitnesbyrd om Herrens frelse. Det er Guds eget ord, ordet om korset.
Dommen traff Jesus
Jeg har tenkt på de steinene som Josva lot bli liggende igjen nede i Jordan, de steinene som vannet skyldte over. Hva skulle de vitne om? Jeg tror de skulle vitne for folket og si: Der skulle vi vært, i vår synd og nød, under dommen. Slik egypterne ved Rødehavet ble liggende igjen på bunnen, slik skulle vi også vært under dommen. Men nå står vi her. Vi har blitt løftet opp fra det dype dynn og satt opp på sikker grunn.
Da blir det stort å tenke på at det var Jesus som gikk ut i Jordan, ned i domsvannet. Han gikk inn under dommen. Vannet overskyldte Jesu hode. Han ble revet med av dommen og døde under den. Det skjedde på Golgata kors. «Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?» (Jes 53:8)
Jesus banet veien for oss til det virkelige løftets land. Og derfor sier også Herren til oss i Jes. 43:2-3: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. (…) For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.»