Ha ett sinn
Av C. O. Rosenius
For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder. (2Kor 13:11)
Apostelen formaner til enhet og ydmykhet i samlivet med våre medmennesker. Hvis noen mener at et slikt emne som enhet og ydmykhet i vanlige jordiske saker ikke har så stor betydning at det behøver å være gjenstand for en apostels formaning overfor opplyste kristne, da skal vi nok få grunn til å oppleve noe annet i det daglige liv. Det hender ofte at vi fører både oss selv og andre inn i store fristelser og bringer spott over Jesu navn, rett og slett fordi vi mangler ydmykhet og det som apostelen kaller å ha ett sinn. Derfor har ikke engang Kristus selv aktet det for ringe å tale om ydmykhet og saktmodighet i sine prekener. Han sier for eksempel i bergprekenen: “Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden.” Og i Luk 14 lærer han oss hvordan en ikke skal trakte etter de øverste plassene ved bordet når en er i gjestebud. Vi skal gi akt på at den sanne kristendom vil gjøre sine barn dyktige og lykkelige i alle ting; den vil føre oss inn i livet, slik at vi ikke bare holder på med dypsindige betraktninger, og så i livet glemmer alt det som vi har lært. Det gjelder tvert om at vi i vårt daglige liv gir akt på “alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd og alt som priselig er.”
Med denne formaningen vil da apostelen si: En kristen skal ikke være egensindig og selvrådig i sitt liv, slik at han vil ha alt etter sitt eget hode. Han skal også ta hensyn til andres forstand, mening og syn, hvor det ikke bestemt er i strid med Guds ord og vilje. Apostelen taler imot en tilbøyelighet som hos oss alle sammen har dype røtter i vår natur: Tilbøyeligheten til egensindighet og selvklokskap. Vi ser det allerede hos småbarna. For så snart de begynner å snakke, viser de seg straks tilbøyelige til å trette og være egenrådige. Siden ser vi hvordan det går overalt i livet etter det gamle ordet: Så mange hoder, så mange sinn. Enhver synes at hans mening og måte og ta saken på alltid er den beste. Hvis vi følger denne natur og alltid vil kjempe for vår egen mening, kan følgen av det ikke godt bli noe annet enn uopphørlig strid og uenighet. Derfor skal det er særlig nåde og visdom til at en kristen også i dette tilfelle lar seg si, tidlig venner seg til å gi etter for andre og heller mistro sin egen mening og forstand enn alltid å stri for den.
Det er denne lærdom apostelen vil gi oss her. Men har denne tilbøyelighet til egensindighet så dype røtter i vår natur som vi har sett, da må vi også alltid være forberedt på at den kommer til å gjøre seg gjeldende i åndelige ting. Derfor er det i høy grad nødvendig at vi først og fremst innprenter oss alle de formaninger vi får til åndelig enhet. Det er mange av dem i apostelens brever. Om vi ikke kan ha samme oppfatning av hvert enkelt spørsmål, det kan vi jo ikke vente så lenge vi “forstår stykkevis og profeterer stykkevis”, så skal vi likevel “legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd”. Det vil si med et fast “fredens, fredsommelighetens og kjærlighetens bånd” holde fast den enhet som Guds Ånd har virket. Dette så meget mer som vi alle har de største og viktigste ting sammen og felles, vi som er i Kristus og “er ett legeme og en Ånd”. Denne Åndens enhet i all vår tale er sannelig så viktig at hvis noen mener om seg selv at han har klarere forstand enn andre, og skaper ufred og splittelse på grunn av denne sin forstand, da gjør han langt større skade med det, enn om han hadde beholdt sitt lys for seg selv.
Ja, av Rom 14 lærer vi at selv om det var en virkelig sannhet som du kjempet for, men det skjedde på en slik måte at du rykket sjelen bort fra enfoldigheten i Kristus, da hadde du gjort en slik gjerning at apostelen kan si: “Du har ledet den i fortapelse som Kristus er død for.” Og han sier at din skrøpelige bror kommer til å “gå fortapt på grunn av din kunnskap”.
Det å ha ett sinn, og det at sjelen henger fast ved enfoldigheten i Kristus, er derfor så viktig at heller enn å ødelegge dette, må du tie alle dine levedager og “ha din tro hos deg selv for Gud”. Farene ved å ødelegge enheten er langt større og dypere enn vi tenker. Det er årsaken til at apostlene har gitt så mange og alvorlige formaninger i denne sak – formaninger som disse: “Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle skal føre samme tale og at det ikke skal være splid iblant eder.” Og: “Ha ett sinn, vær fredsommelige! Og kjærlighetens og fredes Gud skal være med dere.”
Fra Husandakstsboken, 18. mars