Kristusbildet – i bestestua eller i dagligstua?
Av Tore Mangelrød
Jeg er på prekentur i Tana i Finnmark, og sitter nå i stua hos Gunhild og Torleif Dervola og ser på de store, flate fjella i bakgrunnen. I går kveld hadde vi møte i Sirma, 10 mil herfra. Forsamlingen var ikke stor, men Jesus var sammen med oss. I kveld skal vi dit opp igjen.
Jeg har sittet og forberedt meg nå i formiddag, og det er i grunnen årsaken til at jeg skriver denne hilsen. Jeg bladde en del att og fram i Bibelen, usikker på hvilken tekst jeg skulle ta. Sakarias 3:1-4 var i tankene mine. Men er det dette de i Sirma skal høre i kveld? Det ble denne teksten om Josva som står for Herren, kledd i skitne klær. En dag skal vi også stå for Gud, både små og store. Da er det for sent å omvende seg. Det er viktig at vi står for Herren i dag, og blir gjennomlyst før dommen. I dag kan Jesus ta av deg dine skitne klær – du skal ikke gjøre det selv.
Da jeg leste om Josva, kom ei fortelling av Lars Rustbøle for meg. Det står i en av barnebøkene hans, «Solskinnsbarn».
Fritt gjenfortalt lyder den slik:
Vesle Per var glad i å sparke fotball, og en dag han var hjemme alene ble fristelsen for stor til å sparke litt i stua. Plutselig havnet ballen på strietapeten på veggen. «Au, au,» det ble en stor flekk. Nå var det om å gjøre å få vasket bort flekken før far og mor kom hjem.
Han hentet såpe og vann, og prøvde å vaske vekk flekken med en klut, men den satt fast. Det måtte mer såpe til. Han gnei på veggen så svetten rant. Da oppdaget han det forferdelige. Flekken var blitt til et hull i tapeten. Han hulket og gråt av fortvilelse.
Da hørte han far komme. Nå fortjente han virkelig straff. Da far kom inn, bøyde han seg ned til den hulkende gutten sin. Per fortalte alt som det var, og at han fortjente straff. Sammen så de på det stygge hullet i tapeten. Da bad far Per om å gå ut.
Etter ei lita stund ropte far på Per, og bad ham om å komme inn og se på veggen. Per var full av undring, for han så ikke noe hull. Far hadde tatt Kristusbildet som hang i bestestua og flyttet det inn i dagligstua, og hengt det over hullet i tapeten. Per jublet. Kristus skjulte og dekket hans synd. Gikk det virkelig an? Jo, far hadde gjort det.
Da mor kom hjem, måtte hun se på veggen, og hun fikk høre om det som var skjedd. Etterpå sa hun at Kristusbildet alltid skulle henge der.
Denne fortellingen stanset meg på en ny måte i dag. Jeg tenkte på at våre liv er som et hus med to stuer – ei bestestue og ei dagligstue. Det var vanlig slik i husene før. Bestestua stod på stas, der måtte vi ikke gå inn til hverdags. Den var bare til fest. Dagligstua derimot, ble brukt i hverdagslivet.
Så kommer det store og alvorlige spørsmålet:
«I hvilken stue henger mitt Kristusbilde? I bestestua, der jeg sjelden er, bare ved spesielle anledninger? Eller henger min Jesus i dagligstua, i mitt hverdagsliv, der skitten henger fast på mine klær, der falla er dype og urettferdigheten stor?»
Far i himmelen må flytte bildet og ta det med fra bestestua, der det sjelden blir sett. Tenk, han henger Jesus opp over mine hull – det som stenger himmelen for meg. Så er jeg og mine synder, som jeg aldri får vasket bort, skjult og tatt bort av Jesus. Da kan jeg synge halleluja, all ære og takk til Jesus.
I dagligstua ligger og sitter jeg hver dag, og tenk, der henger Kristus. Ja, han skjuler mitt hverdagsliv. Hver dag gjelder han i mitt sted for Gud. Så er himlen åpen, og Jesus kan komme og hente meg.