«I dag er det født dere en frelser …»
Av Jacob Traasdahl
Det var ikke rom for dem i herberget
Det var ikke «rom i Herberget» da Jesus kom. Det er ikke mange som har hjerterom for ham i dag heller.
Utenfor byen, i en ussel stalls snevre krybberom fant han sitt første leie. Og «utenfor leiren», blant dem som vil bære hans forsmedelse, finner han ennå den dag i dag sitt kjære hvilerom.
Hvordan er det med deg, kjære leser, har du rom for den Herre Jesus i ditt hjerte? Han sier jo selv at han vil bo hos dem som «er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd». Er du blitt glad i verden og de ting som er i verden? Opptar omsorgen for det jordiske din sjel? Er du en trell under Mammon, under ditt hjertes hovmod og selviskhet, under verdens lyst som skal forgå? Å, da har du ikke rom for Jesus i ditt hjerte. Du kan nok ha rom for Jesus i ditt hode, i dine teorier og begreper; du kan nok også vise ham en ytre dyrkelse, holde deg nær til ham med munnen og ære ham med leppene, men noe hjerterom har du ikke for ham før du er blitt en av «de fattige i ånden.»
Det er hos de elendige Jesus finner hjerterom. Han har selv skapt sjelen slik at det er rom for ham der inne; men dette rom står tomt så lenge ikke Han er blitt hjerteskatten. Dette tomrom føler du også, min kjære venn, om du ikke har tatt i mot Jesus – og det er i grunnen denne følelse av tomhet som jager deg som en fredløs omkring blant disse jordiske ting, for å finne noe å utfylle tomheten med. Men jeg kan forsikre deg om at du aldri vil få fred før Jesus får komme inn i det herberge han selv har beredt seg.
Hyrdene ute på Betlehems marker var nok slike elendige som «lengtet etter Israels trøst.» Så underlig! Den himmelske herold utkårer seg disse fattige hyrder til å være de første som skulle få høre om «den store glede – en glede for alt folket». Og himmelens hærskarer beæret disse ringe mennesker med sitt besøk og stemte i en herlig jubelsang for dem. Sannelig, vår kjære Gud vender opp ned på alle ting her i denne verden! Hvorfor besøkte de ikke heller yppersteprestene og tidens toneangivende religiøse ledere? Akk, han visste at det ikke var rom for ham hos dem!
Mens disse fattige syndere, innhyllet i nattens mørke, holdt nattevakt over sin hjord, står plutselig en strålende herlig skikkelse for dem. «Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.» Men denne frykt går snart over i salig forundring, for engelen sier: «Se jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser.»
En stor glede
Ja, lovet være Gud. Julebudskapet har brakt en stor glede til den arme jord. Når profeten Jesaja spår om denne herlige hendelse, utbryter han: «Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang. For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.» Jes 9:3-4
Gud har beredt oss alle en stor glede, for engelen sa at den var «for alt folket». Men hvorfor er det så få som gleder seg? Jo, fordi det er så få som kjenner til «åket som tynget», «stokken på dets skulder» og «driverens stav». Disse uttrykk er lånt fra trelletjenesten og betegner det ulykkelige slaveri under synden og under loven. Vi er «kjødelige, solgt under synden». Vårt kjøds «attrå er jo fiendskap mot Gud». Men vi er ikke alle ulykkelige som syndeslaver, skjønt syndens trelldom kan være hard og forferdelig nok. Men ulykkelige blir vi først tilgagns når lovens ris begynner å piske våre skuldre, idet den vekker våre samvittigheter og truer oss med evig fortapelse. Ja, ulykkelige tilgangs blir vi først da, når Moses med sin driverstav er etter oss over alt, og vi føler på vår avmakt og syndebundethet i alle ting. Å, da kommer vi under en svær byrde. Synden blir en byrde for oss som vi ikke kan få hvile fra verken dag eller natt, og som truer med å trykke oss like ned i helvete.
Tenk, hvor stor gleden må bli når man befris fra alt dette! Da går dette Herrens ord i oppfyllelse: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel.» Og det blir ikke bare stor glede, det blir også nye hjerter og nye sinn til å tjene Herren i en frivillig ånd. En liten fortelling vil belyse dette:
Før slaveriet ble avskaffet i Amerika, og menneskene enda ble solgt som kveg, hendte det en gang at sønnen til en rik slaveeier besøkte et slavemarked i sørstatene. Blant de ulykkelige stakkarer som skulle selges som en annen vare, så han en kvinne som var ulykkeligere enn alle andre. Hun kunne knapt holde seg oppreist. Fortvilelsen stod malt i hennes ansikt, og hun stirret med redselens blikk på den mann som hun antok ville bli hennes nye herre. Den unge mannen ble rørt over kvinnens nød. Han begynte å forhandle med hennes herre, ble enig om prisen og betalte hele beløpet. Så gikk han til kvinnen og overrakte henne salgsbrevet med disse ord: «Nå behøver du ikke være ulykkelig lenger. Du er frikjøpt. Se her er frihetsbrevet.»
Kvinnen stirret opp i den ungen mannens øyne og sa en hel del uforståelige ting. Budskapet var alt for gledelig til at det kunne være sant, syntes hun. Men da hun endelig fattet betydningen av den unge mannens edelmodige handling, ble hun aldeles ute av seg selv av glede. «Herre,» sa hun «er det sant – er det sant?» «Ja,» svarte han, «det er sant; du er fri, og gå nå hvor hen du vil.» Men hun foldet sine hender og kastet seg bedende ned for hans føtter og ropte: «La meg få være min herres tjenerinne hele mitt liv. Mitt hjerte tilhører min herre, jeg vil gå med min herre.»
En tid etter besøkte en reisende misjonær den unge mannens hjem og iakttok en hel del slaver som arbeidet med bomull. Blant de for det meste ulykkelig utseende slaver, fikk han øye på en kvinne som nynnet på en sang og så så lykkelig ut. Han spurte den unge mannen om grunnen til at denne kvinnen var så lykkelig fremfor de andre. «Kanskje slavetjenesten har forvirret hennes hjerne,» tenkte han. «Jeg skal si deg hemmeligheten,» svarte den unge mannen; «denne kvinnen er fri, derfor er hun så lykkelig.»
Var ikke denne kvinnes glede stor? Å, om julebudskapet kunne bringe deg, kjære leser, den samme frigjørelsens glede. Det gledelige er for alt folket, derfor også for deg. Et barn er født oss, en Sønn er gitt oss. Fyrstedømmet er på hans skulder. Han er født til å være din og min «saliggjørelses fyrste». Å, en forunderlig fyrste og et forunderlig fyrstedømme! «Han bærer fyrstedømmet på sin skuldre.» Som en øm mor bærer sitt hjelpeløse barn, slik vil han bære deg, og det gjør han med glede. «Når han har funnet sitt får, tar han det på sine skuldre og bærer det hjem med glede.»
Jeg hørte en gang en bekymret sjel klage seg for en gammel Herrens tjener. Hun kom med alle mulige «om» og «men», mens han viste henne hen til nådestolen som er oppreist i Lammets blod. Da han hadde forsøkt å stenge igjen alle egenrettferdighetens smutthull for henne, utbrøt hun fortvilet: «Hvordan skal jeg da bære meg ad?» Den gamle mannen svarte: «Kjære venn, du skal ikke bære deg ad, du skal bæres. Jesus vil ta både deg og dine bekymringer, slik du er nettopp nå.»
Ja, saken er at vi holder på å bære oss ad, snart slik og snart slik, etter vår arme fornuft og vårt bedragelige hjertes råd. Men Herren vil gjøre prosessen kort, og tar oss på sine skuldre og bærer oss hjem med glede. Den fortapte sønn gikk også med mange spekulasjoner om hvordan han skulle være. Men Faderen overrasket ham, falt ham om halsen og kysset bort alle hans trelldomstanker!
I dag er det født dere en frelser
Å, la oss forandre dette ord «dere» til «meg»: I dag er født meg en frelser. Og si til ham: «Er du en virkelig frelser; har du makt på jorden til å forlate synder, så skal du fra i dag av være min Jesus. Jeg er en virkelig synder. Jeg vil betro meg til deg med alle mine bekymringer, du skal være min sjels lege, og du skal være min eneste rådgiver under alt som møter meg i livet. Du skal være mitt lys i verdens mørke, og du skal bære min sjel gjennom dødens skyggedal.
Englene hadde ikke før frembrakt det glade budskap, før hyrdene så seg omringet av en «himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.»
Fra «Livet i Guds Søn», udatert, gotisk
Tilrettelagt for L&E ved Jon Espeland