Når alvoret blir borte …
Av Karl Notøy
Vi lever i ei tid der alt skal være like bra. Moralen bryters ned. «Har du lyst så har du lov,» er tidens slagord. Dette gjenspeiler seg langt inn i kristne rekker. Vi kristne er så like denne verden. Verdslige metoder brukes i det kristne arbeidet. Saltet holder på å miste sin kraft. Forråtnelsen tar overhånd verdslighet og likegyldighet griper om seg. Materialismen er denne tids avgud. Men Bibelen sier at vi ikke kan tjene to herrer, og at Guds folk skal være et annerledes folk.
Vårt mål er å må heim til himmelen. Derfor er det farlig å bli så opptatt av denne verden at vi glemmer det viktigste. Vi skulle være Guds tjenere på denne jord. Jesus måtte si til Marta: «Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. (Luk 10:41-42)
Et av Satans farligste våpen i dag er travelhet. Vi nærmer oss avslutningen av denne tids husholdning. Og Jesus spør: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8) Umoral og utukt brer seg. De mest intime ting vises fram i massemedier i dag. Grenser flyttes, ingen gir akt på Bibelens ord, og det er snart ingen som tør stå fram med sannheten. Vil du stå på sannheten må du regne med å møte motbør. Derfor er det meste av forkynnelsen i dag rund og tannløs. Det blir forkynt slikt som mennesket vil høre, det som klør dem i øret. Og mennesket blir ikke frigjort.
Det vi mer enn noe annet trenger i dag, er en avgjort forkynnelse som viser vårt forderv, men samtid viser Jesus som vår frelser slik at den enkelte må spørre: «Kan du have meg kjær selv så heslig jeg er?» Alvoret kommer bort i dag og når en samles, er det for å hygge seg. «Det er ikke så farlig. Gud er vel en kjærlig Gud?» sier man, og glemmer at vi er i fiendeland, at livet har to utganger, enten himmel eller helvete.
Det vi mennesker trenger å få høre er det uforfalskede evangelium, om og om igjen. For troen kommer ved hørelsen. I stedet for å benke oss omkring fjernsynet er det viktig at vi tar til oss av Guds ord. For det som opptar oss det former oss. Vi lever i en tid som er preget av åndelig likegyldighet. Anfektelse er et fremmedord. Men seiler vi med strømmen vet vi hvor det havner.
Jeg er redd for at vi som folk ikke har kjent vår besøkelsestid, at Norge er på tur inn i hedenskapets mørke. La oss slå en bønnering rund vårt land og folk. Om at vi som enkeltpersoner og misjonsfolk ikke må være med på å gi folket steiner for brød, men at vi forkynner lov og evangelium slik at sjeler får se seg fri i det Jesus har gjort for oss.