Et liv for et liv
Dette er en gammel historie om to brødre som bodde i Spania den gang domstolene ikke var så nøye som de er i dag.
Luis og Sebastian var eneggede tvillinger, og deres hjem var et hvitkalket hus med flatt tak like utenfor murene til den lille fjellbyen. Foreldrene var døde, men de hadde etterlatt dem en liten arv, og guttene bodde i det gamle hjemmet sitt. De var så like at ingen i landsbyen kunne skille dem fra hverandre.
Men ettersom årene gikk, utviklet guttene seg forskjellig. Sebastian hadde en god jobb. Han var vennlig, stødig og flittig, og alle talte vel om ham. Men Luis var doven og ville ikke arbeide. Han tenkte ikke på annet enn fornøyelser, og hver eneste kveld var han opptatt med pengespill og drikking. Ofte var han ikke hjemme før langt utpå morgenkvisten. Sebastian bønnfalt ham forgjeves om å kutte ut de dårlige vennene sine og begynne på nytt. Men Luis bare lo.
En sen kveld, mens månen lyste på de hvitkalkede veggene i byen, satt Sebastian ved vinduet. Han var så merkelig urolig, og øynene var hele tiden festet på veien fra byporten, som så ut som et hvitt bånd. Som vanlig var ikke Luis kommet, men denne kvelden klarte broren av en eller annen grunn ikke å få sove.
Han så den løpende skikkelsen før han hørte de raske fottrinnene, og han gikk til døra. Luis løp for livet, og han presset seg forbi Sebastian og inn i huset. I lyset fra lampa var ansiktet hans likblekt, og klærne var istykkerrevne og flekket med blod. Han skalv så kraftig at han nesten ikke klarte å snakke.
«Å Sebastian,» sa han andpustent. «Gjem meg! Gjem meg! De kommer for å ta meg, og det betyr døden for meg!»
«Hva mener du?» spurte Sebastian og skyndte seg bort til vinduet. Og ganske riktig, en stor flokk mennesker var på vei ut gjennom byporten. De løp … og de hadde kurs rett mot huset deres.
«Vi drakk for mye …,» gråt Luis. «Vi slåss … jeg mente det ikke … han falt bakover og døde. Å, Sebastian, gjem meg! Hva skal jeg gjøre?»
Men Sebastian visste hva han skulle gjøre, og han rev av seg kappen sin. Det var ikke et sekund å miste.
«Ta på deg disse klærne og gi meg dine,» befalte han. «Fort deg! Slutt å skjelve! Nå kan du løpe ut bakdøra og opp i fjellene. Kom ikke tilbake på lang tid … løp, min bror, løp!»
Det var så vidt han rakk det, for utenfor huset kunne de allerede høre lyden av rop og mennesker som løp. Et øyeblikk senere kom en politimann stormende inn i huset, fulgt av en opphisset folkemengde. Politimannen stanset brått foran Sebastian, som ble stående stille mens han hev etter pusten, og håret sto til alle kanter. Han hadde søle både på hendene og i ansiktet, og på seg hadde han kappen med blodflekkene. De satte håndjern på ham, men han satte seg ikke til motverge. Taus fulgte han med tilbake til fengslet. Noen få dager senere ble det holdt rettssak, og han ble dømt til døden for mord.
Nesten alle mennene i byen var kommet til rettssalen for å ta fangen i øyesyn. Da rettssaken var over og tilhørerne satt på tavernaen og diskuterte saken, sa de alle det samme:
«Så rolig han var! Han sa ikke et eneste ord til sitt forsvar, og ikke ba han dem spare livet hans heller. Det virket heller ikke som om han var redd.» «Dere så jo selv at det var blodflekker på kappen min,» sa han. «Jeg har ikke noe å forsvare.»
«Og hvor ble det av den fine broren hans?» spurte andre. «Hvorfor var han ikke tilstede under rettssaken? Han har heller ikke vært på jobben etter at dette skjedde. Skammer han seg så over broren at han lar ham dø alene?»
Men ingen visste svaret på det spørsmålet, og et par dager senere ble Sebastian henrettet. Et liv for et liv.
Luis gjemte seg mange uker oppe i fjellet. Han kledde seg i bondeklær og arbeidet for en bonde hele høsten. Til å begynne med våget han ikke å forlate stedet der han oppholdt seg. Natt etter natt våknet han skjelvende etter å ha drømt om flokken som kom løpende etter ham. Men etter hvert ble han modigere. Han angret bittert at han hadde drept kameraten, og han lengtet etter å se broren sin igjen. «Kanskje de har sluttet å lete etter meg nå,» tenkte han. «Neste markedsdag vil jeg dra til byen i forkledning, og prøve å få snakket med broren min.»
Han hadde latt skjegget vokse og hadde farget seg i ansiktet, og ingen kjente ham igjen. Iført sine bondeklær slo han seg sammen med en flokk muldyrdrivere og satte kursen for markedet. Mens kjøpslåingen pågikk for fullt, gikk han inn blant publikum og begynte å snakke med folk. Gradvis klarte han å dreie samtalen inn på mordet som hadde funnet sted for ikke så lenge siden.
«Jeg hørte at fyren klarte å unnslippe,» sa han. «Leter de fremdeles etter ham, eller har de gitt opp?»
«Gitt opp?» svarte en av dem han snakket med og vendte seg forundret mot Luis. «Politiet vårt gir aldri opp! De fanget ham samme dag. Rettssaken begynte samme uke, og han ble henrettet to dager senere. Her seirer alltid rettferdigheten! Merkelig nok forsvant broren hans samme dag, og han har aldri dukket opp igjen. Noen sier … »
Men Luis hørte ikke hva noen hadde sagt. Han ga fra seg et fortvilet skrik og løp vekk fra markedsplassen. Halvveis blindet av tårer fant han veien til huset der dommeren bodde, og der han halvveis tvang seg vei inn. Da dommeren dukket opp for å se hva bråket skyldtes, falt Luis ned for ham.
«Dere har drept en uskyldig mann,» gråt han. «Det var jeg, og ikke broren min. Ta meg også. Jeg har ikke noe mer å leve for!»
Dommeren trakk seg tilbake. Etter å ha diskutert saken med sine rådgivere, kom han tilbake.
«Loven sier: “Et liv for et liv”,» sa han. «Vi kunne ikke vite at din bror var uskyldig. Kappen hans var jo dekket av blod, og han nektet å be om nåde. Saken er avsluttet . Gå nå, og ti stille om dette. Sørg bare for ikke å stelle til mer bråk.»
Men idet Luis med tårefylte øyne snudde seg for å gå, snakket borgermesteren igjen.
«Vent litt,» sa han plutselig. «Er du den eneste broren til mannen vi henrettet?»
«Ja, ja. Det er ingen andre.»
«Da har jeg et brev til deg. Fangen mente det var viktig å få skrevet det, og han overlot det i min varetekt før han døde. Jeg skal hente det til deg.»
Da han igjen var hjemme i sitt gamle hjem, der han og broren hadde tilbrakt så mange hyggelige kveldsstunder sammen helt fra de var små, klarte ikke Luis å slutte å gråte. Det var nesten kveld før han fikk åpnet brevet. Det var ikke langt, og han leste det om og om igjen, helt til det var for mørkt til å se det som sto der. Men da kunne han det utenat.
«Min kjære bror,» sto det i brevet. «I dag skal jeg dø, av egen fri vilje, og i din blodflekkete kappe. Nå ber jeg deg leve ditt liv i min rene kappe. Jeg sender deg min kjærlighet, og Gud velsigne deg! Sebastian.»
Og Luis forsto. Han som hadde levd for seg selv og slåss og myrdet, han måtte nå regnes som død. Mannen som hadde elsket og lidd og ofret, skulle fortsette å leve. Slik måtte det være. Han satt og tenkte til det tidlige morgenlyset begynte å fylle rommet. Da reiste han seg og vrengte av seg sin skitne forkledning. Han vasket og kledde seg i rene klær, slik Sebastian ville ha gjort, og så gikk han ut for å møte den nye dagen.
Fra boken «Det er sant»,
av Patricia St. John