Gudsfryktens store hemmelighet
Av C. O. Rosenius
Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.
1Tim 3:16
Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, har, som det heter i vår barnelærdom “gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens vold, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død”.
Du, derimot, mente at du først ved Åndens hjelp skulle bli gudfryktig og så få del i Kristus, motta nåde og barnekår hos Gud. Men denne rekkefølge godkjennes ikke av Gud. Hans Sønns blod ville da ha liten verdi i dine øyne, og du ble ikke annet enn en selvrettferdig fariseer som takket Gud fordi du var bedre enn andre mennesker. Hvor helt annerledes det ville bli om du i en lykkelig stund fikk se hva som ligger i det ovennevnte Luthers ord, som du har hørt så mange ganger og som du erkjenner som rette og sanne.
Hva sier da ordene? Hvem er det Kristus har gjenløst, kjøpt og vunnet? “Meg fortapte og fordømte menneske!” Altså ikke meg omvendte, gjenfødte, troende og helliggjorte menneske!
Hvorledes har han da gjenløst deg? “Med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” Altså ikke med Åndens hjelp og nåde, ikke med omvendelse, gjenfødelse, helliggjørelse som er virket i deg.
Når tid skjedde da denne forløsning fra alle dine synder, fra dødens og djevelens makt? Naturligvis på samme dag som blodet, forløsningsmidlet ble utgytt og døden fant sted. Derfor heter det heller ikke: skal gjenløse, men har gjenløst.
Fra hva – si det med ettertanke – fra hva var det så du ble forløst? Jo, fra alle synder, fra døden og djevelens vold. Men da må vi få lov å stille enda et spørsmål: Hvem ble på denne måte forløst? Naturligvis enhver som forløsningsmidlet, blodet, ble utgytt for, enhver som lidelsen og døden ble fullbyrdet for.
Ethvert “fortapt og fordømt menneske”, det vil si alle. Overfor slikt er fornuften stærblind og opprørsk. Den støter seg på “anstøtstenen”. Og tas ikke mennesketanken snarest mulig “til fange under lydighet mot Kristus”, vil evangeliet bli oss, som for jøder: et anstøt, som for hedninger: en dårskap.
Noen bibelvers til stadfestelse
Hvilken annen slutning enn nettopp hva som ligger i ovennevnte Luthers ord, kan vi vel komme til av for eksempel følgende ord fra Den Hellige Skrift:
– Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (Jes 53:6)
– Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. (Gal 3:13)
– Se der Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh 1:29)
– Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. (2Kor 5:21)
– Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser. (2Kor 5:19)
– Ved hans sår har vi fått legedom. (Jes 53:5)
– Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender. (Rom 5:10)
– I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse. (Ef 1:7)
Vår Gud er en forsonet Gud
Det er – hva dog ingen ser, så lenge han ennå har dekket til sine øyne – en innlysende kjensgjerning ut fra disse skriftenes vitnesbyrd, at Gud på grunn av sin Sønns død er en mild og forsonet Gud mot hvert eneste menneske. At hvert eneste menneskes synder, også de vantros og gudløses, er kastet på Kristus og båret bort av ham. Ja, at Gud nå – mot hele sin skapning, mot hvert eneste menneske – er sinnet som Jesus selv har skildret sin himmelske fars hjerte i lignelsen om den fortapte sønn. “Da han ennå var langt borte,” sier Jesus, “så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.” Han bebreidet ham ikke hans oppførsel, lot ham ikke, som sønnen hadde tenkt seg det, først som leiesvenn gjøre seg fortjent til barnekår. Nei, den beste kledning fram i en fart, ring på hånden og sko på føttene, gjøkalven slaktet, fest og glede – fordi “denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet.” En skildring av menneskets fortapte tilstand, dets oppreisning og nådens orden, som på forunderlig vis stemmer overens med den tilsvarende i Eske 16:4-13.
Det fantes jo ikke antydning til at farshjertet, selv under sønnens fravær, hadde båret på noen vrede eller bitterhet mot ham. Det var tvert i mot fylt av sorg og en inderlig lengsel etter å få lov til å vise ham kjærlighet.
Forlik deg med Gud – kom som du er.
Slik som Jesus har framstilt forholdet her, må vi la det stå. Du er senket i synd og samvittighetskval, tynget av tvil og i dypeste nød. Men årsaken er ikke den at Gud er vred eller at han ikke er forlikt med deg. Det er du som ennå ikke har latt deg forlike med ham. Det er i dine øyne, ikke i Guds, at synden står og sperrer veien for deg og fordømmer deg. I Guds bok er de slettet med hans elskelige Sønns blod. Det er kun i din bok, samvittigheten, de ennå ikke er slettet. Det blir de alene ved troen.
Dette nådens forhold, denne nådens orden, som helt igjennom er frukten av Guds åpenbaring i kjød – se, det er gudsfryktens hemmelighet. Ville nå bare den som treller under loven med sin gudsfrykt, enfoldig gå inn under denne nådens orden og komme så fortapt og fordømt som han er, vende hjem – som den fortapte sønn – til sin far, så skulle også han bli møtt med den samme nåde.
Hvor smeltes ikke da hans hjerte, ved Guds kjærlighets glød! Han kan ikke annet enn inderlig elske så nådig en Gud. Han gleder seg i sitt indre menneske over Guds lov. Og således har han nå den gudsfrykt som han før med så mye bekymring søkte i bot og bønn, i kamp og strid.
Fra “Samlede Skrifter”,
Dansk utgave, bind XIV.
Oversatt og tilrettelagt for Lov
og Evangelium av Ragnar Opstad