Sann kristen opplevelse

Matt 17:1-9

Den levende Guds Sønn
«Seks dager etter», slik begynner denne beretningen, og viser oss tilbake til det som er fortalt foran. Jesus har nettopp spurt disiplene om hvem de sier at han er, og Peter svarte da: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»

Det var disiplenes overbevisning, og Jesus bekrefter hvor sann denne bekjennelsen er ved å si at dette har de ikke funnet på selv, men det er åpenbart dem av Gud i himmelen. Det er stort når et menneske får åpenbart for sitt hjerte hvem Jesus er, at han er Messias, den som av Gud er utsendt til å være vår frelser og herre. Disiplenes trodde at Jesus var Messias, den som Gud hadde utsendt og utkåret til frelser og konge. De trodde at han var den levende Guds Sønn.

Jesus måtte lide og dø
Likevel manglet det mye i disiplenes erkjennelse med hensyn til hvem Jesus var, hva det virkelig innebar at han var Messias og Guds Sønn. Jesus begynner ganske snart å tale om selve hovedsaken i sin Messiasgjerning, nemlig den yppersteprestelige gjerning. Han må lide og dø. Da tar Peter ham til side og gir seg til å irettesette Jesus og sier: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» (Matt 16:22) Peter hadde ingen forståelse for Jesu Messiasgjerning, at hans frelsesgjerning innebar fornedrelse, lidelse og død. Nei, det så han som et hinder for at Jesus kunne være Messias og frelser, og som uforenlig med at han var Guds Sønn.

Jesus møter her – i sin egen disippel – djevelens fristelse fra ørkenen: «Er du Guds Sønn, og så skal du gå gjennom dette? Nei, Gud fri deg fra dette, om han har behag i deg!»

Jesus var i sitt sinn vendt mot Jerusalem, mot lidelsen og døden som sto foran ham. Dette var han kommet for. Han var født til å dø i ditt og mitt sted. Og så forteller han sine disipler om dette, forbereder dem på hva han skal gjøre til deres frelse. Hvem kunne ellers forstå, om ikke hans egne disipler? Hvem blant menneskene skulle kunne styrke ham til denne gjerning om ikke dem? Hvor tungt måtte det ikke være for Jesus, å få denne reaksjon fra Peter som så frimodig hadde vitnet om sin tro på Jesus.

Forklarelsens berg
Så tar Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Jesus hadde behov for å være alene, han hadde behov for å be. Hans tale til disiplene om hans lidelse og død, ser ut til å ha fylt Jesus med gru for det han går i møte. Jesus var et menneske som deg og meg, han kjente til angst, redsel og gru. Nå tar han med seg sine tre nærmeste, for sammen med dem å søke ro og være i bønn til Gud. Det er som et Getsemane før Getsemane. Men disiplene er tynget av søvn, står det i Lukas. De har ikke mye forståelse for Jesu kamp, de makter ikke å kjempe med ham, akkurat som senere i Getsemane.

Men så skjer det, mens Jesus ber blir han forklaret for disiplenes øyne. Mens Guds Sønn vandret her på jord, var han å se til som et vanlig menneske. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, sier profeten. Han var sann Gud og sant menneske, men han sto ikke fram i sin guddoms herlighetsskikkelse, men ga avkall på det idet han tok på seg en tjeners skikkelse, da han kom i et menneskes lignelse. (Fil 2:7)

Jesu guddomsherlighet
Alle som så og hørte Jesus så og hørte et menneske. Det var de aldri i tvil om. Men noen, slik som disiplene, hadde også kommet til den erkjennelse at dette mennesket var Guds Sønn. Han gjorde og sa ting som intet menneske kunne si og gjøre. De inntrykk de mottok av Jesus skapte tro på ham som Guds Sønn. Og her på fjellet forklares så Jesus for deres øyne. Det var ikke noe lys som lyste opp Jesu ansikt, men det var Jesu egen guddomsherlighet som skinner ut av hans ansikt og legeme, slik at Jesu ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som lyset. Disiplene fikk se Jesu herlighet. Den guddommelige herlighets lysglans fikk for et øyeblikk trenge igjennom hans menneskelige skikkelse, slik at disiplene skulle få se Jesu herlighet, – at han var Gud selv.

Samtalte om Jesu bortgang
Så får disiplene også se Moses og Elias i herlighet, og Lukas forteller at de samtalte med Jesus om hans bortgang og det som skulle skje i Jerusalem. Selv blant sine disipler var det ingen Jesus kunne samtale med om sin bortgang og det som skulle skje i Jerusalem, ingen som kunne styrke ham til hans gjerning og befeste ham i det han nå gikk for å gjøre og lide.

Sann Gud og sant menneske
Vi må huske på at selv om Jesus var Guds Sønn og nettopp her ble åpenbart i sin guddommelige herlighetsskikkelse, så var og ble han også et sant menneske. Og Jesus sier det senere: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men, nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» (Joh 12:27) Det må ha gjort godt for Jesus å få samtale om det som skulle hende og bli styrket av Moses og Elias som forut hadde vitnet om Messias og hans gjerning.

Stadfester Jesu vitnesbyrd
En sak skulle stå fast ved to eller tre vitners ord. Her får disiplene en stadfestelse av Jesu ord om hans lidelse og død. Og det er ikke hvem som helst som er vitner, det er ingen mindre enn Moses og Elias. Hvorfor nettopp Moses og Elias? Disse er nettopp nevnt på Det gamle testamentes siste blad, ja i de tre siste vers: «Kom i hu Mose lov, min tjeners lov, den jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» (Mal 4:4-6).

Moses og Elias står som representanter for hele Det gamle testamentes vitnesbyrd, loven og profetene. Jesu disipler får være vitne til at Moses og Elias taler med Jesus om hans lidelse og død, og bekrefter at dette er i tråd med Guds eget ord og løfte. Det er så visst ikke noen ulykke som nå skal hende, det er ikke noe annet enn oppfyllelse av Det gamle testamente. Dette åpenbares for disiplene.

Gud stadfester Jesu vitnesbyrd
Det er ikke bare Det gamle testamentes vitnesbyrd som bekrefter Jesu ord og gjerning, men Faderen selv åpenbarer seg for disiplene i en lysende sky og det kommer en røst ut fra skyen som sier: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!» Peter hadde nettopp imøtegått Jesus. Her får han av Faderen selv bevitnet at Jesu ord er Guds eget ord. «Hør ham!,» sier Gud.

Våre følelser er upålitelige
Det er ikke alltid din og min religiøse følelse stemmer overens med Jesu eller apostlenes ord. Da trenger vi å bli minnet om hva som er mest troverdig. Det er nemlig ikke hva du synes og føler og mener, men hva Jesus og hans apostler og profeter sier, for de taler Guds ord.

Dekket blir tatt bort
Før vi taler mer om disiplenes opplevelse på fjellet, vil vi stanse litt mer for hva som åpenbares for dem. Det som skjer er at det blir trukket et dekke vekk fra deres øyne. Disiplene var fristet til å se på Jesus som den som skulle oppfylle alle deres tanker og drømmer om Messias, at han skulle tilfredsstille deres religiøse tankegang og forståelse av Skriften. Her blir dekket tatt bort og de får se Jesus, ikke slik som de har tenkt seg ham, men slik han er! Her får de både se at Jesus er Gud selv og de får åpenbart at Det gamle testamentes vitner nettopp taler om at Messias må lide og dø for gjennom denne gjerning å bringe frelse.

Sann kristen opplevelse
Vi hører i dag mye om kristelige opplevelser, og det kan være så mangt. Men her ser du hva en sann kristen opplevelse er. Det er ikke å oppleve oppfyllelsen av sine drømmer og lengsler, at Jesus tilfredsstiller mine forventninger og tanker. Men det er å få Jesus forklaret for sine øyne, slik at jeg ser ham selv som han er og slik at jeg ser hans gjerning i lys av Guds ords vitnesbyrd.

Det var det disiplene fikk se, og Peter vitner i ettertid om denne opplevelse at det ytre syn og den hørbare røst, de var virkelige ting, ikke bare oppdiktede opplevelser. Men likevel akter Peter det profetiske ord i Skriften høyere. (2Pet 1:16-2.)

De ytre begivenheter på fjellet ga disiplene lys over det profetiske ord om Jesus og grunnfestet dem i Ordet. Det var det Peter satt igjen med etter opplevelsen.

Peter er selvopptatt
Selve opplevelsen var av dobbel art. Til å begynne med ser det ut til at Peter syntes at det var godt å være på fjellet, sammen med Moses og Elias og Jesus. Det var noe til selskap å få regne seg med i! Peters selvfølelse vokser og han får seg til å tenke og tale som om Jesus bør være glad for å ha sine disipler der, at han kunne ha stor nytte av dem. Det ser ut til at Peter ønsket å få være der bestandig. Legg merke til at både Markus og Lukas understreker at Peter ikke visste hva han sa. Det er som om de vil unnskylde Peter hans kjødelige iver.

Men hvor menneskelig er ikke Peter. Vi tenker så lett som han gjorde. Når vi har hatt en opplevelse, fått skue inn i frelsens storhet og fått se Jesus i hans herlighet, virkelig har fått oppleve at Skriften har blitt åpenbart for oss og vi som aldri før har fått ta alt dette til oss – da tenker vi så lett at vi har blitt noe. Vi får høye tanker om oss selv, for vi er jo blant dem som har opplevd noe med Gud. Peter var selvopptatt, opptatt av sin opplevelse, og ikke av Jesus. Hadde de blitt værende på fjellet, hadde Jesus aldri fått fullført sin gjerning. Derfor vitner disse ord av Peter om at han var opptatt av sin egen følelse av å ha det godt og riktig, framfor hva som tjente til hans frelse. Hva hadde det tjent til at de var blitt værende der på fjellet, sammen med Elias og Moses?

Slik er det med dine opplevelser også. Blir du opptatt av dem, begynner du å rose deg av dem, grunne din frelsesvisshet og frimodighet for Gud på din egen følelse av å ha det godt og riktig. Da har din opplevelse ført deg på avveier. Om du føler deg opphøyd og satt sammen med Moses og Elias, så er det ingen gagn i det, for du frelses ikke på grunnlag av hva du opplever.

Gud er nidkjær for sin Sønn
Slik var det nok fatt med Peter til å begynne med. Men da Gud selv åpenbarte seg for disiplene i en lysende sky og talte om sin Sønn og at disiplene måtte høre ham, da ble de fylt av frykt og falt på sitt ansikt. Med ett var all tanke om egen storhet og verdighet borte, disiplene var slått av redsel! De hadde fått et møte med Gud, og Guds herlighets lysglans hadde overskygget dem. Da ble disiplene uendelig små, fattige og hjelpeløse, – ja forferdet.

Kanskje opplevde de også Guds røst som en irettesettelse. Disiplene var selvopptatte, opptatt av egen åndelighet og hva de kunne bidra med der på fjellet. Så tordner det fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!»

Gud tåler ikke at noen vil ta Sønnens ære. Han er nidkjær for sin Sønn. Å ville bli regnet for noe innfor Gud uten i Sønnen, uten i Jesus, det er forkastelig!

Uansett mister nok disiplene enhver slik tanke. For de får med Gud å gjøre! Den som har fått med Gud å gjøre, blir forferdet!

Det er ikke mange som er det i dag, men så er det vel heller ikke så mange som har med Gud å gjøre. Så synes de at de er ganske bra, at Gud må være glad over å ha dem blant sine. Slik er det imidlertid ikke for den som lever med Gud. Han blir aldri ferdig med å undre seg over at Gud vil ha med ham å gjøre.

Stå opp og frykt ikke!
Så går Jesus bort til disiplene og rører ved dem og sier: «Stå opp og frykt ikke!» Og når disiplene ser opp, ser de ingen uten Jesus alene. Det ble resultatet! Og det var det som skulle være resultatet!

Både forklarelsen, Moses og Elias, og til sist Guds egen røst hadde én hensikt – å åpenbare Jesus for disiplene, rette deres hjerter og sinn på ham, at de skulle høre ham og tro ham!

Nå skulle de ned av fjellet. Nå skulle Jesus lide og dø. Nå var det livsnødvendig for disiplene å ha sitt håp og sin tro til Jesus og hans gjerning for dem. I ham var frelsen, og i ingen annen.

Opplevelsen kunne ikke frelse dem, det kunne Jesus alene!