Strid troens gode strid!
Av Per Bergene Holm
Det gamle menneske
Et Guds barn har mange ytre fiender. Djevelen og verden trenger inn på oss. Men alvorligst er det med de indre fiendene, det gamle menneske, syndene og lystene som bor i oss. Det gamle menneske, står under Guds dom. Det har ingen rett til å leve, det er under bann.
I Jesus har jeg soning for alle mine synder, det gamle menneske er begravet med Jesus og er dødt i Ham. Men det er ikke dødt i meg, der lever det fortsatt og strider mot det nye livet.
La oss stanse litt for dette. Vi vil så gjerne se det på den ene eller andre måten, men her må vi se på to ting samtidig. For jeg er nemlig rettferdig og synder – samtidig. I himmelen er hele mitt gamle menneske regnet som dødt og begravet, sonet og oppgjort. Der gjelder bare Jesus. I ham er jeg ren og fin, hellig og lyteløs. Men her på jorden, i mitt hjerte, bor ikke bare Jesus. Der er fortsatt også mitt gamle menneske. Det er riktignok dømt til døden og har ingen livsrett, men det gir seg ikke uten kamp.
Kamp og strid
Derfor er det ikke slik for en kristen at hjertet alene er behersket av Guds Ånd. Nei, der inne er det en stadig kamp og strid. For det gamle menneske vil ikke gi fra seg herredømmet frivillig. Det kjemper for sitt liv, for å utfolde seg og få rom. Den kampen er ethvert Guds barn kjent med, og den tar aldri slutt her i tiden. Hvor mye du enn vinner seier, så blir det alltid noen fiender igjen å kjempe mot, fiender som kan bli til en snare for deg og øde arven for deg. Derfor går vi i fare hvor vi går.
I vårt eget svikefulle hjerte må vi regne med at det alltid vil ligge en fiende på lur, en syndig lyst, svik, hykleri, eller hva det nå er som lurer på oss og vil ta livet av oss.
Den gamle Adam
Hos Jesus har jeg fått liv og salighet, barnekår og arverett. Men jeg har en fiende i min egen barm som ikke attrår verken liv eller samfunn med Gud, men som attrår død og som trives i mørke og synd. Og det verste er at denne fiende er meg selv, det er meg slik jeg er av naturen. Har du hørt noe så fryktelig? Jeg vil ikke bli frelst, jeg vil ikke høre Jesus til, jeg vil ikke leve gudfryktig og hellig og ha samfunn med Gud. Jeg vil leve i synd og verdslighet, jeg vil ta meg ut for mennesker og bli noe i denne verden, jeg vil tenke på meg selv og søke det jeg selv trakter etter. Jeg vil ikke ha noen herre over meg, som tar makten over meg, og aller minst vil jeg dø og måtte avstå fra det som er mitt liv, selvlivet. Kjenner du noe til denne personen, – den gamle Adam? Det er deg, slik du er av naturen.
Strid på liv og død
Dersom vi ikke er på vakt og strider mot vårt selvliv, men gir denne fiende livsrom, så blir det før eller senere til død for oss! Kjødelig frihet er åndelig død! Den gamle Adam kan ikke leve i fred og fordragelighet med det nye som har kommet inn. Derfor blir det strid i enhver kristens liv, en strid på liv og død mellom kjød og Ånd, mellom det gamle og det nye menneske.
Høvdingen over Herrens hær
Å bli en kristen kan sammenlignes med Israelsfolkets gang over Jordan inn i Kana’ans land. Der måtte de kjempe mot mange indre fiender. Vi blir fortalt om det frelste folkets kamp for arven, for klenodiet. Før kampen mot Jeriko begynte, fikk Josva se “høvdingen over Herrens hær” med et løftet sverd i hånden. “Nå er jeg kommet,” sier han. (Josva 5:14) Det er ingen annen enn Guds Sønn selv som kom. Han er høvdingen over Herrens hær. Nå kunne striden begynne. Nå kunne Josva ta fatt på kampen mot fiendene, for nå var høvdingen over Herrens hær kommet.
Jesus må kjempe for deg
Det er ikke slik at kampen mot synden i livet ditt står til deg. Det er ikke noe du må se til å få orden på. Som om Jesus nok har ordnet med syndenes forlatelse ved sin soningsdød, men så er det du selv som må kjempe mot fiendene i hjertet ditt. Nei, det er ikke slik. Jesus selv vil gå med oss og stride for oss med sitt løftede sverd.
Men det betyr ikke at vi bare kan sette oss ned og se på. Nei, vi skal kjempe og arbeide. Paulus sier det slik: “Jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” (1Kor 15:10) Paulus har arbeidet, men samtidig er det ikke han som har arbeidet, men Guds nåde.
Guds nåde, ja Jesus selv, bor ved troen i vårt hjerte. Det skal vi få regne med. Når vi kjemper, så er det han som kjemper, det vil si: når vi i tro til Jesus regner med ham og bruker det våpen han bærer.
Basunklang og rop
Det er Herren som forteller Josva hvordan han skal vinne seier, og Josva seirer over Jeriko ved å innrette seg etter Guds ord. Josva vinner ikke ved folkets styrke og våpen, men ved basunklang og rop.
Slik er det også i vår kamp mot synden og kjødet. Vi vinner ikke fordi vi er så sterke, for det er vi ikke. Vi vinner ved å holde oss til Guds ord og i tro og tillit til Guds ord og løfter stride mot synden og kjødet. Vi kommer ingen vei ved å ta oss sammen. Det blir som å fekte ut i været. Ofte blir nok vår kamp mot synden som slag i tomme luften. Det er fordi vi ikke kjemper slik Gud anviser oss, men følger egen tanke og håper på egne krefter.
Rope til Gud i vår nød
Basunklang er i Bibelen et bilde på Guds røst, Guds ord. Vi seirer over synden ved å holde fram for oss Guds ord, la det lyde både til dom over synden og til frelse for oss selv. Det er gitt oss både til skjold og angrepsvåpen. Og så vil vi nok få bruk for å rope vi også, rope til Gud i vår nød.
Det er løfter over denne kampen. Bibelen sier at “synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom 6:14).
Seieren over kjødet eier du i evangeliet, den har du i Guds nåde, i Jesus. Det er ikke noe du skal få til. Visst skal du kjempe, men i din strid er det en annen som strider, nemlig Jesus selv. Det skal du regne med. Det fikk israelittene erfare. Jerikos murer falt og fienden kunne beseires – ikke ved egen kraft men på Herrens ord og ved Hans kraft.
De holdt seg til Herren, til Ordet. Det skal du også få lov til å gjøre. Så skal du få erfare det samme som Israelsfolket: Herren stred for dem!
Dette er dette Bibelen kaller å stride troens gode strid! (1Tim 6:12)